HABBERSTAD PÅ TVERS - VÅREN 2007

På østsida av Vorma, midt mellom Eidsvoll sentrum og Minnesund, ligger grenda Habberstad.

Tversoglangs –gutta møttes på Hoel østre en aprilonsdag i 2007. Vi manglet kun Bjarne Aurstad, han måtte prioritere fotballkamp med Finstad Sportsklubb. Var dette virkelig årsaken, eller lå det noe mer bak? Bjarne er formann i den rivaliserende velforeningen Bårlidalen Vel. Kan det være at dette vervet gjorde det umulig å delta på denne hyllesten av en annen Velforening? Ble stakkars Bjarne denne kvelden offer for den kalde Velkrigen. Den stille kampen om å ha de fineste gatelysene, de beste gevinstene i lynlotteriene, de mest attraktive hyggekveldene og sist, men ikke minst, den mest uimotståelige naturen.

Målet var noen timers luksusopplevelse i nydelig landskap på østsida av Eidsvoll. TOL-gjengen, som tidligere har gjennomført flere, stort sett behagelige ekspedisjoner, gledet seg enormt til å sette På Tvers – stempelet sitt på Habberstad. Morten var tidlig ute. Seint kvelden før hadde han ringt Bernt for å bekrefte sin deltagelse på turen. For å kjenne ordentlig på følelsen av Habberstad ville han overnatte i det fri. Så dukket de opp en etter en; Oddbjørn Skovseth, Haakon Wenger m/Ricko og Atle Aas. Wenger er for øvrig ingen hvemsomhelst innen Velkretsen, han er tidligere formann i Habberstad Vel! Haakon og Bernt er lokalkjente, men det skal vise seg at det skjuler seg mer mellom Hestdalen og Vorma enn sjøl de innfødte aner.

Vår faste sjåfør, Hoel senior, var opptatt med barnepass på junior junior, dermed måtte junior sjøl ta kjørejobben. Det var bestemt at vi skulle gå fra øst mot vest, starte i Hestdalen og avslutte ved Vormas bredd. Dette ble ansett som den mest spektakulære ruten. Vi kjørte noen meter innover Hestdalsveien fra nord. Så tok vi beina fatt oppover bakkene.

Alt annet enn overraskende er noe av det første vi opplever i Hestdalen nettopp to hester. Og at vi er langt øst, skjønner vi da jentene som sitter på hver sin hest snakker svensk! De hilser blidt og rir sørover den idylliske dalen.

Etter oppstigningen fra bygda flater terrenget ut på toppen. Noen hundre meter seinere tar vi av til høyre og begynner oppstigningen vestover mot åskanten. Vi går i gammel granskog og passerer det som må være Habberstad sin minste innsjø.

Så ser vi lysning i skogen, ei kraftlinje flerrer det vakre landskapet. Elektrisitet har noen fordeler, men disse vanvittig stygge kraftgatene er en slem bivirkning! Vi kommer oss raskt inn i skau igjen, over ei myr og deretter bratt oppover. Først en topp så ned i en mektig fjellrevne og opp igjen på en litt høyere, skarp topp. Navnet er nettopp Skarpen, dette er det høyeste punktet i Habberstad, 338 meter over havet! Så bærer det bratt nedover. Haakon og Bernt forbereder de andre på at de snart vil oppleve en overveldende utsikt. Og så, plutselig er vi der, øverst i det relativt nye snauhøgget øst for bedehuset Effata. Et fantastisk syn er det når store deler av midtbygda åpenbarer seg i synsfeltet. Mistberget, Vorma, Sundet og ikke minst vakre østsida!!

Neste post på programmet er Sandergruva. Her var det aktivitet omkring 1750, da var det leiting etter kobber. Deretter var det noe aktivitet der i perioden 1896 – 1906, den gangen var det håpet om gull og grønne skoger. Det endte med grønne skoger!

Haakon og Bernt har vært ved inngangen til gruva før, men aldri våget seg inn. Nå var det lite vann der inne, det lå til rette for å ta noen steg inn i det mørke og fullstendig ukjente. Tversoglangs skyr risiko, men ingen regel uten unntak. Å utforske gamle gruver kan være livsfarlig, og vi fraråder sterkt at andre gjør dette. TOL var dumdristige denne kvelden. Men ei uimotståelig Sandergruve formelig hvisket til oss: ”- Hvem er det som banker på? Kom inn, kom inn”.

Bautaen Wenger tok de første stegene, og vi fire andre gikk langs- og varsomt etter. Gruvegangen svingte svakt mot høyre, vi hørte Haakon snakke ivrig med seg sjøl langt foran oss. Det var kjølig der inne, bekmørkt og veldig fuktig. Og så roper Haakon med høy stemme: -”Jeg ser lys, men i all verden, det er gjennomgang”! Ingen av oss hadde tenkt at det skulle være lys i andre enden av tunnelen! Sandergruva takler gjennomgangstrafikk!

Atle døper spontant om hele ekspedisjonen: -”Dette er ikke ”Habberstad på tvers”, det er TVERS GJENNOM HABBERSTAD!” Heldigvis faller ingen ned i noen djupe sjakter, og etter hvert er vi alle ute i lyset. Og hvilket syn som møter fem måpende Tversoglangsere! Tett innpå oss til høyre og venstre er det fuktige fjellvegger. Minst 20 meter rett opp! Gjennom ei kanskje 30 meter lang spalte ser vi blå Habberstadhimmel.

Framfor oss er en ny tunnel som vi ikke våger oss inn i, det ser ut til å være mer vann der og lavere under taket. Over den gruveåpningen skråner det oppover, Haakon og Ricko begynner en farefull ferd opp mot toppen. Mest farlig for oss som står igjen i bånn. Små og store steiner kommer rullende nedover mot oss. Haakon er nesten på toppen da han gir beskjed om at bikkja ikke vil klare de siste 3-4 meterne, det er for bratt. Så kommer de nedover igjen; mann, hund og små og store steiner som igjen truer med å lemleste 66 % av Tversoglangsgruppa. Det vil helst gå godt og TOL kommer seg velberget ut av berget, den samme veien som vi kom inn. Vi takker den mektige Sandergruva for opplevelsen

Ute virker aprilkveldsola merkelig varm på en oppglødd TOL-gjeng etter den kjølige gruveopplevelsen.

Ferden videre i Habberstad sin nydelige natur går sørover. Vi passerer Sannerhaugveien. Bernt må en tur bortom den nedlagte husmannsplassen Støyta, det står igjen grunnmur, takstein og tuntre. Plassen lå gjemt i gammel skog i mange tiår. Nå er skogen borte og beliggenheten er i toppklasse, men det er bare rester igjen av boplassen.

Vi går ned den bratte lia til Østsidavegen. Da vi står på hovedvegen, så er vi i strandkanten til den gamle Romeriksfjorden. En gang lå den tjukke isen tungt over landskapet. Isen forsvant, jordskorpa var pressa så langt ned at havet da stod helt inn her. Østsidavegen følger for en stor del den marine grensa. Noen meter lenger vest krysser vi så den kjære gamlevegen og tar en titt på den relativt nyrestaurerte mjølkebukken. Morten storkoser seg og leker seg med noen øvelser i Holgutua-skiltet.

Vi trasker litt nedover Holgutua, til der den svinger skarpt mot høyre. Denne svingen har den besynderlige betegnelsen Maskinhuset, oppkalt etter et skjul som stod der fram til slutten av 70-tallet. Huset og maskinene er borte, men navnet lever videre. Der ved det usynlige Maskinhus tar vi til høyre ned i en ravinedal, de bratte ravinene er typiske for Habberstad og Eidsvoll for øvrig. Denne dalen bærer det mystiske navnet Teppadalen. En historiker som vandret rundt i Eidsvoll for noen år tilbake fattet interesse for dette navnet. Ordet Teppa brukes sjelden på disse kanter av landet, men han hadde hørt det i Solør. Antagelig en derfra som har døpt denne dalen en gang for lenge siden.

Teppadalen er i ferd med å gro igjen, diverse lauvtrearter koser seg på næringsrike, gamle beiter. Oddbjørn er redd for at blaut leire skal kline til støvlene, men det er relativt tørt og snart er frykten glemt. Det tar bare kort tid før samstemte TOLere lovpriser ravinelandskapet. Et gjerde forseres og vi kommer til hoppbakken der Hoel i 1982 hoppet det lengste skihoppet han noen gang vil gjøre. Det ble målt til 15 meter og ble utført med slalåmstøvler skrudd fast til svarte jetski. Hoppet endte selvfølgelig med fall, men heldigvis bare med ubetydelige skader. Dette anlegget er fullstendig naturskapt, men like fullt en perfekt hoppbakke. Bratt ovarenn som flater ut mot der hoppet plasseres, så en passe kul som går over i et bratt unnarenn og ei vid fin slette.

Vi er i dalen mellom Sander og Hol. Sander er en meget gammel boplass, eldst av disse to gardene. Et bevis for det, er at Hol kun fra Sander ser ut som en hole. Det er altså folk fra Sander som fant på navnet Hol. Tversoglangs beveger seg øst og nord for Negarn Hol, før vi går opp lia og inn på jordene til Negarn Hol. Målet er strandkanten.

Sør for oss har vi etter hvert jordene til østsida sin største gard Må. I dette området var det stor aktivitet en gang i tida. Gravhaugene ligger tett. Kanskje like tett som paddehatter, men hvem veit egentlig hvor tett paddehatter ligger? Ikke Tversoglangs i alle fall, derfor tør vi ikke bruke denne sammenligningen. Snart er vi ved turens endepunkt, den innbydende sandstranda. Men de siste meterne ned til stranda er krevende. Stupbratt li med tett gammel lauvskog. Akkurat på denne tida av året er det virkelig ei utrolig flott strand. Den er mange kilometer lang og om lag 50 meter brei. Utover forsommeren stiger imidlertid vannstanden og mesteparten av året går vannet helt inn til den bratte kanten.

Den lille ekspedisjonen er fullført. Aprilkvelden avsluttes med et solid bål i sanda på stranda. På menyen står spekemat denne hverdagskvelden. Sånne kvelder som en ofte kaster bort i sofaen med en fjernkontroll i hånda foran TV`n. En småekspedisjon trenger ikke ta mer tid enn noen timer en onsdags kveld i april.

Bålet blir flott. Spekemat og TOL-kaffen, med sin særegne villmarkssmak, går unna i betydelige mengder. Vi sitter så langt vest som det er mulig å komme i Habberstad. I sør ser vi lysene fra Eidsvoll sentrum. En onsdagskveld så herlig utenom det vanlige!

Fire Tversoglangsere takker så Morten for turen og matlaginga, og begir seg deretter hjemover. I lyset fra bålet tar Morten fram pipa og nyter strandlufta og stillheten i gode magedrag. På andre sida av elva tøffer Trondheimstoget nordover, noen trøtte ansikter titter forundret bort på bålet.