UVÆRET

Denne Tversoglangs-relevante historien er aldri tidligere publisert. Den ble skrevet som en skolestil i 1976 av eldstemann, som var 10 år den gangen. Yngstemann i ekspedisjonsgjengen var ikke født!!

Uværet blir neppe noen bestselger, og heller ingen klassiker. Historien er imidlertid meget interessant i den forstand at den setter fokus på flere aspekt knyttet til det vi liker å kalle Tversoglangsfilosofien. En av våre læresetninger lyder: ”Vi søker ikke risiko”. Uværet er langt på vei et lærehefte innen dette temaet. Legg merke til hvordan jeg-personen i begynnelsen nesten er fascinert av at det er spådd uvær. Men han lærer snart at slike tanker kun er en dumdristig søken etter spenning! En må spille på lag med og respektere naturkreftene, ikke utfordre.

Tittelen Uværet er veldig dekkende, det handler om lite annet. Uten å avsløre mye, må nevnes at slutten er meget original og overraskende. Er de blitt så kloke av skade egentlig? Døm selv: ”Vi gikk hjem og vi lovet at vi ikke skulle dra på tur igjen hvis det ikke var spådd uvær”.

Her gjengis originalmanuset av Uværet i sin helhet:




Uværet

Vi satt og spiste. Været var fint men i værmeldingen hadde de spådd uvær. Jeg ville gå ut i skogen og sove der sammen med kameraten min. Mor sa at det kunne komme til å bli uvær så hun syntes at vi ikke skulle gjøre det. Men jeg var helt bestemt, vi skulle på tur og det i dag, og til slutt sa mor at vi kunne dra. Jeg ble glad og fant fram en ryggsekk. Jeg fikk med god niste og jeg gikk dit vennen min bodde.

Han sto i hagen og han var trist. Hvorfor er du så trist, nå som vi skal på tur? Sa jeg. Jeg får ikke lov å bli med, svarte han. Vi spør en gang til, moren din gir deg sikkert lov til å dra, nå som jeg har fått lov, sa jeg. Javel, svarte han. Vi gikk inn og når Ola hadde mast lenge nok, sa hun ja. Ola fikk niste med seg og vi gikk til skogen. Det begynner og bli overskyet kanskje vi skulle hørt på mor likevel og blitt hjemme, sa Ola. Reddhare, sa jeg. Når jeg har gått så langt går jeg ikke tilbake, la jeg til. Men plutselig lyste himmelen opp, det lynte og det ble etterfulgt av et forferdelig brak. Men klokka var blitt så mange at nå måtte vi legge oss.

Vi hadde alt funnet en fin plass og vi satte opp teltet og la oss. Men jeg så på Ola at han var redd. Jeg prøvde å trøste han med at det ikke ville holde på mer men slutte nå. Men akkurat når jeg sa dette lynte det og det small nesten samtidig og det tydet på at det var nære. Nå begynte også jeg å angre på at vi dro. Det begynte å regne og det trommet på taket. Det lynte og brakte og for hver gang ble jeg reddere.

Jeg dro opp glidelåset på teltet og så ut men jeg tok hodet fort inn igjen for jeg ble helt våt. Plutselig litt lenger utpå natten lyste det rundt teltet men nå var det ikke lynet. Teltet ble åpnet og der sto far, det var lommelykten hans som lyste. Far, sa jeg og slo armene rundt ham. Han var våt. Han gikk inn og han sa at han ikke ville la oss ligge ute i dette været. Vi gikk hjem og vi lovet at vi ikke skulle dra på tur igjen hvis det ikke var spådd uvær.





Interessant er det å legge merke til at mødrene blir framstilt som veldig engstelige vesener som lett gir etter for press, og deres viktigste funksjon synes å være nistesmøring. Faren derimot blir helten som den fryktløse redningsmannen.

Hovedpersonen synder forøvrig mot den viktige småekspedisjonsregelen; Ikke sjikaner turkameratene, da han kaller Ola for en reddhare. Påfallende er det også at kameraten Ola nærmest blir skrevet ut av historien når frykten også tar jeg-personen. Når farene virkelig truer er man tydeligvis seg selv nærmest!

Skuffende nok var det ingen rosende ord fra læreren. Vanlig er jo ofte kommentarer som: ”Fin fortelling” eller i det minste ”Pent skrevet”.

Bernt Hoel