Før start ved Spitalsvegen
Det var en lang tur vi var i ferd med å legge ut på. Vår faste sjåfør hadde akkurat satt oss av så langt mot nord det var mulig å komme i Eidsvoll, på østsida av vassdraget, vel og merke. Han hadde som vanlig skrytt av at han var lokalkjent i området, men ble merkelig stille da vi begynte å nærme oss Strandlykkja. Men at han var en helt suveren sjåfør som stilte opp i tykt og tynt, var vi alle enige om. Han hadde satt oss av i et kryss oppe på åsen, der en bomveg førte sørover. Vi var i Stange kommune, men Eidsvoll var bare et par kilometer unna.Vi var opptatt med å fordele utstyr, da et brøl plutselig fylte lufta. Gjennom en sky av grus og småstein dukket det opp en bil som i løpet av tideler feide forbi oss. Det var en av de lokale strandlykkjerne i en topptrimma Lada som passerte oss så grusspruten stod. Da støvskyen hadde lagt seg, så vi på hverandre og nikket. Ord ble overflødige. Alle var glad for å forlate sivilisasjonen for en stund.
Forberedelsen
Ekspedisjonsmedlemmene hadde blitt flere siden sist tur. Det var de tre opprinnelige, Bernt Hoel, Haakon Wenger og Atle Aas. I tillegg hadde vi fått med oss kjentmann, kokk og humørspreder, Oddbjørn Skovseth, fra Minnesund. Ricco, ekspedisjonens pakkhund, var med også denne gang. Men vi var nedpakket vi også. Turen skulle by på to overnattinger, så vi måtte jo ha med oss en del utstyr. Vi hadde vært inne på tanken å legge ut depoter, men flertallet mente at vi sannelig fikk bære det vi trengte selv. Haakon var litt oppgitt over at vi faktisk bar mer nå enn på forrige tur og var tilhenger av depotutlegginger. Litt rart egentlig, da han på første tur bar med seg flere unyttige gjenstander som ammunisjon fra forsvaret. Vi hadde hatt et par møter før turen, der vi bestemte oss for utstyr og matrasjoner. Drikke skulle vi styre selv. Vi følte vi var godt forberedt.
Turen skulle denne gang gå fra nord mot sør i Eidsvoll kommune. Siden kommunen er delt i to av det mektige vassdraget Mjøsa/Vorma hadde den første avgjørelsen vært om vi skulle gå østsida eller vestsida. Østsida var det soleklare førstevalg. Lengst mot nord på østsiden av Mjøsa, ligger Strandlykkja helt på grensa til Hedmark. Strengt tatt er det nordligste punktet helt nede ved Mjøsas bredder, men vi bestemte fort at turen skulle starte oppe på åsen. Denne åsryggen strekker seg fra Tangen i Stange og sørover som ei grense mellom Eidsvoll og Nord Odal, og flater etter hvert ut i Nes kommune. Vi hadde bestemt at vi skulle følge denne åsen til vi passerte Nesgrensa. En drøy tur, med mye upløyd mark.
Vi hadde akkurat lagt bommen bak oss, denne fredagsettermiddagen, og var et godt stykke opp i den første tunge stigningen, da vi ble oppmerksomme på den fantastiske utsikten. ”Enorme Lake Mjøsa”, som Bernt kommenterte, speilet seg vakkert i halvmørke, litt truende skyer. Tankene gikk med en gang tilbake til den første ekspedisjonen, da vi ble nødt til å krysse dette ville vassdraget. Denne gangen hadde vi håpet å gå tørrskodd sørover, men de mørke skyene i nord ble mer og mer truende.
De hundre brødre
Etter en drøy times hard marsj sørover og oppover, kom vi fram til den første innsjøen på turen. Lyssjøen var et ukjent vann for oss alle. Hvorfor kunne vi ikke fatte, for her var det rett og slett fortryllende. Det kunne vært interessant å møte noen av de fastboende på et slikt sted. Kanskje de hadde noe å fortelle? Da vi gikk over den imponerende demningen i sørenden, la vi merke til at skyene hadde blitt enda mørkere og kommet mye nærmere enn før. Men vi fikk fort andre ting å tenke på. Rundt neste sving kom bebyggelsen i Lyssjøen til syne. Det var en merkelig blanding arkitektur som åpenbarte seg. En kombinasjon av hytte, enebolig, campingvogn og gårdsbruk flettet sammen i originale boenheter. Videre bortover den mer og mer graslagte veien, følte vi at vi ble iakttatt. Vi så gardiner bli trukket for i et av husa. Var vi uønsket i dette området? Idet vi passerte ei flott, innbygd campingvogn, viste det seg at ikke alle var folkesky på stedet, men derimot ganske kontaktsøkende.
En gammel mann, fra Byen, spratt ut på verandaen i det vi var i ferd med å passere. Vi var litt usikre på veien og benyttet anledningen til å få bekreftet veivalget vårt av kjentsfolk. Gammer`n hadde den informasjonen vi trengte og mer til. Han var en av mange brødre med tilholdssted Lyssjøen. Noen av disse var fastboende, og noen var trekkbrødre som bodde her kun om sommeren. Vår mann var en slik feriebror, og snart dukket en lillebror opp på traktor. Han hilste kort og kjørte rett forbi. Han var en av de fastboende, fortalte vår mann ivrig, han bodde visst lenger nede ved siden av campingbror. Videre oppover veien, som nå mer var en sti, bodde flere brødre, blant annet en fryktelig rotebror. Pratebror hadde ikke mye pent å si om han. Det var ei flott lita grend vi var kommet til, men vanskelig for andre enn slekta å få innpass, skjønte vi. Vi fryktet innavl og følte oss litt brydd da vi måtte bryte opp og haste videre fra pratebror. Litt skuffet lusket han inn i hytta igjen. Han kunne nok ha fortsatt historiene i timevis.
Overraskelse og uvær
Vi var nå kommet inn i et praktfullt område, med en mosegrodd sti under føttene og høye, gamle grantrær som omkranset oss på alle kanter. Dette var et av Eidsvolls urskogsområder, og vi var alle enige om at dette var en sti som svært få tok i bruk, eller i det hele tatt kjente til. Overraskelsen var derfor stor da vi plutselig møtte en mann på sykkel her midt inne i granskauen! Vi kom i prat, og det viste seg at det var en av beboerne ved Lyssjøen vi hadde møtt. Han hadde syklet ned til Kiwi på Minnesund for å kjøpe avisa, en drøy tur på fredagseftan, mente vi. Vi ristet omtåket på hodet da sprekebror, i treningsdress med Skeid på ryggen, forlot oss på sin nokså ordinære tursykkel.
Vi hadde akkurat lagt den merkelig opplevelsen bak oss, da vi kjente de første dryppene. Noen av ekspedisjonsmedlemmene tok straks på seg regntøy, mens andre lot være. Artig å se hvordan de ulike medlemmene møter naturen på så ulike måter. I øsende regnvær ble gleden stor av at veivalget vårt hadde vært perfekt. Stien fra Lysjøen kom ut på en ny grusvei rett ved Grønsjøen, akkurat der vi ville. Grønsjøen hadde på forhånd vært utpekt til første overnattingssted. Et nydelig lite skogstjern, som bugnet av abbor og ørret, og som på denne tiden av året hadde småmyrer, proppfulle av molte, på alle kanter.
Grønsjøen – første overnatting
Regnet ga seg fort og snart var teltet på plass. Håkon og Bernt gikk i gang med vedsanking og Oddbjørn fant fram fiskestanga. Sola var i ferd med å jage skyene vekk og det var varmt i været. Etter vel 3 timers marsj var vi i ferd med å slå oss til ro på leirplassen. Nå så vi lyst på livet.
Som drevne friluftsfolk fikk vi fort fyr på bålet. Kokken, Oddbjørn, hadde funnet fram dagens middag, oppvarmet gryterett i pitabrød. Perfekt turmat. Praten gikk lett om dagens opplevelser og diskusjonene var mange om neste dags utfordringer. Vi skulle gå langt, helt til Utsjøen. Det var en lang dags marsj og vi håpet selvfølgelig på godvær. Etter hvert som det medbrakte ildvannet ble tømt og sognemorren fortært, ble historiene rundt bålet stadig frekkere. Fantasier om en jentegjeng fra Odal, som ville gå Nord Odal på langs, skulle også ha valgt Grønsjøen som første overnattingssted. De lå bak furua der borte, de var bare litt sjenerte. Plutselig reiste Haakon seg opp. Jeg vet ikke om all damepraten hadde fått han ør, men han rev i hvert fall av seg alle klærne, snudde rundt på hælen og satte i firsprang mot vannkanten. I et enormt, luftig flatstup traff det digre brystområdet vannflaten. Heldigvis var ikke kameramannen, Atle, blitt altfor forstyrret av 3 kopper brandy, så hele opptrinnet ble bevart for ettertiden. Etterpå var det Oddbjørn og Atles tur til plask og bråk i den fine sommerkvelden. Bernt valgte å passe bålet, han koste seg sånn med sine tolkninger av ”se min kjole”. Den fine kvelden var på hell og ekspedisjonsmedlemmene trakk seg tilbake. Noen valgte teltet, mens andre foretrakk åpen himmel. Snart var det bare suset fra furutrærne som kunne høres, leiren var falt i søvn.
Storfugl og lumske krypdyr
Vi hadde gått i ti minutter da vi passerte lørdagens første moltemyr. Enorme tepper av dette utsøkte bæret bredte seg utover. Vi rasket og spiste mens vi gikk, og vi skulle passere mange flere i løpet av dagen, så nødprovianten var sikret. Vi trasket i god fart sørover på østsiden av Grønsjøen. Da vi kom til sørenden, valgte vi å følge bekkeleiet videre mot Rødvannet. Det var et bløtt veivalg med masse tett kratt å forsere. På snaue kilometeren skremte vi opp 3 tiurer. Denne mektige skogsfuglen satte en støkk i oss hver gang. Den letter ikke akkurat lydløst. Den eneste som ikke merket fuglene, var Ricco. Haakons prakteksemplar av en fuglehund var vel trent for rype…?...
Vi kom fram til Rødvannet, gikk rundt på østsida og begynte på stigningen opp mot Engerfjellet. Det hadde begynt å regne lett, men vi var ved godt mot og fornøyd med at dagen hadde begynt så bra. Med ett ble det panikk i leiren. En hoggorm lå på bakken og hveste mot oss. Menn og hund kjente angsten bre seg, men etter hvert fikk vi tilbake roen sånn at vi fikk studert reptilet litt nærmere. Vi hadde omtrent trått på ormen, som var av det store slaget, men alt hadde heldigvis gått bra med både den og oss.
Regn og frustrasjon
Ferden videre denne lørdagen var våt. Regnet seg ned fra oven uten stopp, og skrittene våre ble tyngre og tyngre i det myrlendte terrenget. Vi hadde kurs sørover mot et av Eidsvolls store myrområder, Benkemyrene. Men det viste seg at vi skulle bruke lang tid før vi kom dit. Midt inne i et villniss av småbusker, torvmose og tåke, gikk vi oss vill. Frustrasjonen bredte seg idet kompasset viste noe helt annet enn det vi mente var opplagt. Vi fulgte det opplagte en stund, men uten hell selvsagt. Da var det Haakon som slo igjennom, med ruvende autoritet, og bestemte at nå følger vi kompasset, ikke noe mer tull! Etter en stund fant vi grusveien mot Tutlidalen, som vi skulle. Rikignok en del ute av kurs, men ”back on track”. Slitne og våte, gikk vi oss småvill flere ganger den dagen. Til slutt ble det en vane. Armer og bein begynte å verke, sikkert på grunn av alle omveiene. For ikke å snakke om ryggen. Vi hadde gått hele dagen og hadde i vår nød bestilt mat og tørre klær ved neste overnatting ved Utsjøen. Planen var at vi skulle møte familiene våre der. Men først måtte vi altså komme dit!
Etter at vi hadde passert den enorme Benkemyra, og riksvei 181 fra Eidsvoll til Odal, kom vi oss inn på en grusvei som førte inn mot Utsjøen. Dette var en privatvei som gikk sørover på østsida av vannet. Vi hadde alle vært i Utsjøen mange ganger før, men ikke fra denne kanten. Klokka nærmet seg seks om kvelden og muskler og bein kjempet med hvert skritt bortover grusen. Stemningen var mutt og ordene var få. Gleden var stor da vi etter hvert så vannet. Men vannet var langt og vi måtte rundt det. Minst 3 km senere var vi i sørenden. Etter en lang pust i bakken, skulle vi ta ut nok en kompasskurs gjennom et tett skogområde mot leirplassen. Noen gamle stier var oppmerket på kartet, og vi bestemte oss for å følge disse. Et snev av optimisme kunne merkes, nå når dagsmålet nærmet seg. Men stien viste seg fort å ebbe ut i ingenting. Vi hadde på nytt gått oss vill! Etter nok en times strabaser, og en oppskremt tiur, kunne vi imidlertid kaste oss ned ved leirplassen, slitne og fornøyd. Dette hadde vært en kraftanstrengelse av dimensjoner.
Tørr og mett
Vi var sultne og våte, men gikk straks i gang med klargjøring av leirplass. Bålet var snart på plass, og snart kunne vi høre bilduren nærme seg. Alle våre kjære kom i tur og orden, og vi fikk utdelt varme, tørre klær, klemmer og godt drikke. Humøret var på topp og vi hadde mye å berette fra turen. Vi hygget oss sammen rundt bålet den kvelden, regnet hadde gitt seg og grillmaten var fortært. Noen av familiemedlemmene valgte å sove over, mens de fleste reiste tilbake samme kveld. Kontrastene fra kvelden før var enorme, men alt har jo sin egen sjarm.
Dag to av ekspedisjonen gikk mot hell, og snart sov alle og håpet gnagsår og stive muskler skulle bli bra i løpet av natta.
Sjarmøretappen
Vi forlot Utsjøen ved 9-tida søndag morgen. Dagens etappe var ikke av de lengste, men ønsket om å bli kvitt plagene fra dagen før, var ikke innfridd. Første del av etappen gikk på grusvei, og humøret var på topp til tross for alle skavankene. Etter en times marsj forlot vi grusveien og svingte inn på en sti ved Frilsetvangen. Vi nøt denne delen av turen, en særdeles flott natur, høye, spredte furuer og masse blåbær overalt. Siste rasten tok vi på toppen av Frilsetåsen med kjeks og vann, før vi tok fatt på nedstigningen mot bygda. Etter bare tre timer fra Utsjøen, var vi framme ved Nesveien og satt oss fornøyde ned i busskuret og ventet på skyssen. Vi hadde gjennomført det obligatoriske hoppet over grensa til Nes og med dette markert at turen var over. Alle var enige om at dette hadde vært sjarmøretappe de luxe. Vi gledet oss allerede til neste tur…… men trengte nok noen uker på å komme oss på.
Fakta om turen:
Startdato:22.07.2005
Klokken:1530
Sluttdato:24.07.2005
Klokken:1130
Startsted:Fallhøgda, Stange kommune, 2 km fra grensa til Eidsvoll.
Lengde:Litt over 2,5 mil i luftlinje.
Målgang:Frilset, på grensa til Nes kommune.
Passerte innsjøer:Lyssjøen, Grønsjøen, Rødvannet, Øvre Hoelsjøen, Utsjøen
Høyeste punkt:531 moh
Overnattinger:2, Grønsjøen nordvest og Utsjøen sørvest.
Dyr observert:1 frosk, 4 tiur og en hoggorm
Mennesker møtt:Pratebror, lillebror på traktor, sprekebror, Marit og Angel Myrvold, familiene våre i Utsjøen og Terje Aasen på sykkel.
Underlag:Grusvei, sti, myr
