Forberedelsene
Som vanlig skrudde væransvarlig på et skikkelig ruskevær på møtedagen vår. Dårlig vær har blitt standard under planleggingsmøtene til Tvers og Langs- gjengen. Samtlige, minus aspirant Bjarne Aurstad, møtte opp på Hoel for å ramme de siste detaljene før den hardeste TOL (tvers og langs) -turen noensinne. Vi kom frem til at det gjaldt å spare vekt. Derfor ble det mye tørrfôr, kun lettøl og noen av oss trakk det så langt at shorts med lommer (tungt) ble utelatt til fordel for tights (lett). Stemningen var knallgod, og det lå an til en topping av forrige ekspedisjon. Kunne det la seg gjøre?!?
Oppgavene ble fordelt slik: Wenger hadde i flere uker forberedt seg ved stadig å bære 16 kg pukk i sekken, og hadde, uten pukksekk, perset på Skovseth- runden (19 min 5 sek). Derfor var det naturlig at han fikk pakkeseljobben. Pukkbæring er forøvrig stort sett godt egnet i forberedelsene, men da han forsøkte å kombinere dette med grasklipping ble det problematisk. Hver gang barna sin huske skulle passeres hektet sekken seg fast, den selvgående grasklipperen fortsatte – mens Wenger rolig pendlet fram og tilbake i huska!
Yngstemann Aanerud hadde nettopp fått en kokebok som han hadde lest fra perm til perm, og da falt matansvaret på ham. Skovseth (ikke -runden) skulle ta med øks. Aas ble som vanlig kameramann, mens Hoel, også som normalt, ikke fikk noen spesielle andre oppgaver enn å møte opp. Som rett og rimelig var, ble heller ikke aspiranten, den gamle Verkensrampen, Aurstad belemret med noe stort ansvarsområde.
Avmarsj ble satt til fredag 14. juli kl. 13.00 fra Torvfesta litt nord for fylkesgrensen mellom Akershus og Oppland, vestsida av Lake Mjøsa for de som ikke er kjent.
TOL klar for ekspedisjon. Stille før stormen som aldri kom. Fra venstre: Haakon, Bjarne, Oddbjørn, Bernt, Atle og Morten.
Avmarsj
AspirantBjarne, Morten, Haakon, Bernt, Atle og Oddbjørn ankom Torvfesta presis kl. 13.00. Seks menn mot ett mål: Risebro, skillet mellom Eidsvoll og Ullensaker. Forventningene var store; ”Lille Julaften–følelsen x 10” sitret i ekpedisjonsbeina. Oddbjørn hadde på forhånd rekognosert ved hjelp av terrengsykkel. Han hadde med to kraftige kubbebein syklet stigningen fra Torvfesta og opp i heimen. Han forberedte oss på en hard tur opp. Han hadde rett. Fra Torvfesta og opp steg vi 400 meter (eller1 312,34 fot) til værs i løpet av 3 kilometers forflytning. Den tøffe starten til tross var det ikke annet enn latter og god stemning i gruppa. Oddbjørn utviklet et nytt TOL- begrep; monotonelevasjon, som betyr jevn stigning over lengre distanse. ”AspirantBjarne” var selvfølgelig strålende fornøyd med at han allerede etter åtte skritt ble oppgradert til ”FullverdigmedlemBjarne”.
Etter et par kilometer kom det fra Oddbjørn noen gloser som ikke egner seg på trykk på TOLs nettsider. Oddbjørns M77 militærstøvler gikk rett og slett i oppløsning. Sålene falt av begge skoene og de ellers så solide M77 ble til en grov tøffel. Tanken rundt sabotasje spredde seg raskt. Kunne noen rivaliserende grupperinger eller andre fandenivoldske ønske å ødelegge for TOL? Når vi tok skoene i nærmere åsyn konkluderte vi med at de rett og slett var utgått. M77ene skulle neste dag få gjennomgå en metamorfose som beskrives senere i denne historien.
Det finnes en del føringer innad i TOL-gruppen. En av disse er at man ikke kan le eller håne noen av de opprinnelige tre (Atle, Bernt og Haakon). Regelverket til tross, ble Hoels antrekk til tider gjort litt narr av. Han hadde kjøpt seg nye solbriller i prisgruppe 1 (kr 49,50) på Lundes Turisthandel, Venabygdsfjellet.
Noen i gruppa mente at Bernts solbriller i kombinasjon med valget av tights (lånt av svoger, som forøvrig er i slekt med Ni Liv-Bålsrud) og den amerikanske baseballcapsen (lånt av svigermor) var litt komisk, og bemerket dette. Etter en kjapp repetisjon av regelen: ”Ingen av de opprinnelige tre skal gjøres narr av, flires av eller hånes” tok mobbingen slutt, og turen kunne fortsette i god tone.
I vinter gikk TOL ”Eidsvoll på langs” på ski. Da bemerket Aanerud at Langtjennet er for kort til å hete Langtjennet. Også denne gangen gled TOL-gutta forbi tjennet i jevnt driv og samme fundering kom opp. Ved bekkeløpet inn til Langtjennet inntok vi lunsj. Den bestod av matpakke og vann. Vi la videre sørover mot Åstjennet (uttales med lang Å til ære for Atle Aas). Vi hadde til nå holdt en snittfart på opp mot 5 kilometer i timen og hadde bare en liten kneik på 1.5 kilometer (0.93 miles) med bushing før vi nådde Åstjennet. Det ble en ganske tøff forsering, dog uten at vi gikk bort fra TOL-filosofien: Vi søker verken risiko eller smerte.
Praktfulle Åstjernet!
Åpenbaringen av Åstjennet var storslagent. Et nydelig skogsvann som skulle være vårt hjem de neste 14 timene. Det lille skogsvannet var en typisk lokal perle som mange i kommunen sikkert lever hele livet uten å få oppleve. Leirslagningen gikk ut på at Aanerud reiste telt og fyrte opp til matlaging. Wenger og Skovseth gjorde et heller dårlig forsøk på å reise tarpen (tarp = jålete presenning til turbruk). Middag bestod i Real turmat fra DryTech. De som spiste Real for første gang, syntes det var helt fantastisk godt, passe mettende og veldig praktisk. For de av oss som har spist 100 poser med Real var det mettende.
Så kom høydepunktet. TOL Villmarkskaffe skulle presenteres for TOL-gjengen. Morten hadde på forhånd innledet et samarbeid med Dromedar kaffebar med hensikt å skape en helt egen villmarkskaffe. Kaffen skulle tilberedes med TOL- metoden. Etter vannkok, kaffe-i-helling, progressivt trippeloppkok, 7 hev-senk, 7 minutters vent og tre etterdunk var det klart. Når TOL trodde grensen for tilfredsstillelse vår nådd fikk de TOL kaffen servert. Vi sprengte grenser den kvelden! Bak oss hadde vi en akkurat passe lang og hard marsj. Foran oss lå Åstjernet med lekende ørret som forsynte seg med insekter fra den rolige overflaten. Og nå kaffen. Den totale koffeinopplevelsen.
Aanerud i furua.
Klimaks ble nådd da noen av TOLerne besteg den lille knausen sør- øst for Åstjennet for å se Mjøsa i solnedgang. Aanerud ble så euforisk at han besteg kant- furua med orkesterplass til Strandlykkja og omegn på Mjøsas østbredd. Atle foreviget utsikten, og Aanerud i furua, med diverse digitale remedier. Kvelden falt på og etter noen skarve pilsner og tylling av diverse brunt brennevin av ujevn kvalitet, fant vi våre soveplasser. Bjarne tok helt klart prisen for mest usmakelig brennevin, fysj!!! Noen sov i lyngen under åpen himmel, Bjarne la seg i ei maurtue (apirant-takter!) og noen brukte teltet.
Dag 2
Neste morgen var helt maksimal, i hvert fall nesten. Vi hadde blitt enige om at førstemann som våknet skulle koke vann og vekke resten. Oddbjørn tok vekkeprosedyren kanskje litt vel seriøst da han forsøkte å sparke liv i TOL før kl 06.00. Han hadde ikke klokke på seg, men så at det var lyst! Husk til en annen gang at lyset slåes på tidlig i juli, Skovseth!
Litt nærmere kristen vekkelsestid stablet TOLerne seg på beina, en etter en. Havregryn med rosiner og syltetøy ble fortært. På forhånd hadde KokkeMorten brukt 4 timer på å beregne riktig grynmengde. Dersom noen lurer, seks TOLere spiser 12 dl Bjørns havregryn til frokost. Perfekt måltid som dekker energibehovet og er lett å bære, anbefales av TOL. Vi reiv leir, kastet pakninger på rygg og satte videre i marsj.
Noen få skritt seinere gikk vi rett inn i en skjelett-haug!! Vi kjente et par kuldefrysninger nedover ryggen, før vi konkluderte med at det måtte være restene av en sau. Dødsårsak: Ukjent, dødstidspunkt: 2005 eller 2006. Medisinsk- og matansvarlig Aanerud hadde allerede fått så mye ros for gnagsårplastringen og heimkunnskapen sin at han oppildnet av dette tilbød seg å transplantere inn et saue–ribbein for å kurere Aurstad sin ribbeinsbrist. Da satte vi andre foten ned, det får da være grenser sjøl for en suksess-naprapat!! Og Aurstad nevnte aldri mer ordet ribbein.
Turen videre mot Agavatnet foregikk stille og rolig. Vi fikk kyndig karthjelp fra ei Feiringsjente (orienteringsbakgrunn) med familie og spaserte videre. Akkurat i ”Nei, vi får komme oss videre”- øyeblikket ble både familien og TOL skremt av en liten hoggorm. Noen minutter seinere ble vi igjen litt skjelvne; en større utgave av sikksakk-ormen hvislet i veikanten. Heldigvis unngikk vi å komme i klammeri med disse fascinerende gigantmarkene. Slike spenningsopplevelser klarer en Tversoglangser seg fint foruten.
Oddbjørns nye TOL active hybrid ultragel stabilizator!
Ved Morttjernet innså Oddbjørn at det var nytteløst å gå i joggesko, han måtte ha mer ankelstøtte. Dermed var det frem med de gamle M77, joggeskoene og sportstape. I samarbeid med Haakon klarte Oddbjørn å produsere et knallstilig fottøy. Joggesko bekledd av en halv marsjstøvel forsterket med hvit sportstape ble til ”TOL active hybrid ultragel stabilizator”. Mens skomakerne jobbet, kunne noen av oss andre ved hjelp av litt halvtygd Turnøttemix benytte anledningen til å lage drømmelørdag for en liten ørkytestim i vannkanten. Det gode liv både for ørkyter og TOLere!
Veien videre gikk forbi idylliske Byua, både den vesle og den litt større. Stor fart og høy stemning. Wengern har nesten blitt i for god form, han har begynt å glemme de viktige pausene etter hver timesøkt med bevegelse. Vi skrådde etter en stund vestover og fulgte Tisjøen sørover. Snart nådde vi asfalten på Minneås-vegen. Asfalt fungerer forøvrig utmerket til å kjeppjage idyllen vekk. Vi var inne på tanken om å rulle oss over veien for å slippe å trå på dette ufyselige symbolet på det moderne samfunn. Da rulling med sekk sannsynligvis ikke er smertefritt, slo vi fra oss denne rulle-protesten.
Bestigningen av Misty Mountain lå foran oss. Unge Aanerud hadde aldri vært der før og gledet seg enormt. Han var lei av, flere ganger daglig, å svare nei på sine pasienters spørsmål om han hadde vært der. Et nydelig fiskemåltid ble servert oppe i fjellsida, ei pause som også ble brukt til å helbrede noen små krampetendenser i Hoels venstre legg. Snart kunne vi nyte den fantastiske utsikten som Misty Mountain tilbyr alle besøkende. Denne gangen gikk TOL faktisk helt til topps i tårnet, og satte sitt TOL- stempel i gjestebøkene. Vi sa adjø til noen andre klatrere på toppen av ”Misty” og satte kursen videre sørover. En fornøyd Aanerud vil nå svare et rungende JA til alle dere som spør om han har vært på toppen!
Gamle legger trenger vedlikehold.
Neste etappe var den bratte nedstigningen i søndre fjellside, den er ikke god for slitne bein, men vi trasket i vei. Ergerlig på et vis å tape så mye høyde i løpet relativt begrenset framdrift mot målet. Med møre lår merkes hvert skritt i så bratt nedoverbakke. Samtalene stilner av i sånne partier. Det nærmet seg åtte timer siden de første steg på dag 2 ble tatt. Ved Spetalen ble vi litt usikre på veien videre til Kvedalen. Slitne hjerner orka ikke noen stifinneraktivitet, og litt i strid med TOL- filosofien kasta vi oss rett ned leirskråningen mot bekken. Dette ble off pist leiresurfing gjennom regnskogaktig terreng. Vilt!
Like før ankomst til den utvalgte leirplassen i Kvedalen begynte en lavmælt klynking fra en haltende Skovseth. Full stopp og av med ”TOL active hybrid ultragel stabilizator – støvlene”. Kjempevannblemmegnagsår på venstre lilletå! Vannet fosset ut av blemma etter at den var punktert ved hjelp av Aaneruds medisinske utstyr og store kniver. Sammenplastringen var vellykket og Oddbjørn og de andre fem kom seg til leirplassen. Dagsmarsjen inkludert pauser ble på ca 10 timer.
Temperaturen var så god at telt og jåletarp ble droppet. Festmåltidet ventet! Morten Kokk gjorde seg flid med potetmos, løk og grilla, røkte kjøttpølser. Og selvsagt nydelig TOL Villmarkskaffe til dessert. Etter litt standard TOL-prat i noen timer mens kveld ble til natt, tok søvnen de seks villmenn.
Dag 3
Natt blir til morgen og Skovseth er heldigvis ikke så morgenfrisk denne dagen. Alle får lov å sove til nærmere åtte. Atle var forresten oppe en liten tur i fire-tida da høylytt snorking overdøvet de første flyene som, noen hundre meter over oss, nærmet seg Gardermoen.
Frokost med kaffe inntas, kreftene er tilbake og TOL tar på ny sekken på rygg. Kroks-, Boks- og Blakkesrud passeres i fint driv. Og snart glir denne forferdelige Europavei 6 inn i synsfeltet. I store og små blikkbokser med hjul farer menneskene forbi i hastigheter de slett ikke er skapt for. Mens de antagelig andpustent skriker: ”- Fortere, fortere, vi rekker det kanskje, kjør på, kjør forbi! Pass deg, brems! Fotoboks!! Det blinka ikke. ÅÅhhh så flott natur! Gi gass, da mann!! Veien skulle vært breiere, for svarte!! Vi må ha mat!! Passerte vi ikke nettopp et gatekjøkken, jeg glemte at jeg var sulten! Vi kjører heller på, og eter tredobbelt når vi kommer fram! Alle blir vi feitere, det gjør ikke noe! Vi kan kjøpe en sterkere blikkboks, så går det like fort!!”. (Merknad: Beklager at TOL i dette avsnittet ble litt vel engasjerte).
Noen minutter etter kommer vi til Brensmork og pukkverket til TOL- bautaen. Og ønsker noen å trene med pukk i sekken, kan vi berolige med at det skal ikke stå på pukk, iallfall! Gamle E6 passeres og vi fortsetter sørover på Carsten Ankers vei. Eidsvollsbygningen er bare et par kilometer unna. Men først skal Aurstad sin mor Bjørg (75) vise hvor glad hun er for at sønnen hennes er med i det gode TOL-selskap!
Lenge før vi kom fram til det Aurstadske barndomshjem kunne vi se et hus pyntet til fest. Flaggene vaiet i vinden og Bjørg (75) stod nyfrisert og jublet! Scenen var som hentet fra en gigantsuksess av en storfilm da Aanerud, med armene ut til siden, som førstemann nærmet seg henne. Det var rett og slett rørende da han slo armene rundt Bjørg og de ga hverandre dobbeltsidig koseklem! Hele TOL fikk etter hvert velkomstklem, kaffe, ferdigsmørt mat og Krone-is til dessert. Alle med kamera tok masse bilder. Takk for en strålende mottagelse, mor Aurstad!
Ved å velge kulturstien i vakre omgivelser unngikk vi asfalten for en stund. Etter litt bushing i ukjent terreng, med Wenger som ledestjerne, ankom vi historisk grunn nok en gang; Bønsdalen. Igjen bidro Aurstad positivt, denne gangen med mye interessant historie omkring en av hans tidligere arbeidsplasser.
Så bar det i vei videre sørover, blant annet gjennom en hesteinnhegning. Slitne hjerner kan gjøre fatale valg. Vi skjønte fort at denne manøveren definitivt var å søke risiko! I ettertid har erfarne hestefolk uttalt at de to kjempedyra antagelig bare var kontaktsøkende, vi derimot følte at de framstod som de reneste drapsmaskiner. I siste liten fikk vi kastet oss i sikkerhet over gjerdet.
Så suste vi gjennom tettbygde boligstrøk med lukt av søndagsmiddag brasende på grillene. Og entret gamle E6 igjen litt nord for Ladderud. Asfalt, asfalt, asfalt. Vi nærmet oss ekspedisjonens mål; Risebro! En liten stopp ble lagt inn før Statoil på Dal. På denne rasten ble vi klar over at unge Aanerud fylte 28 år akkurat i dag. Siste rest av konjakk ble broderlig fordelt. Gratulerer så mye til villmannen fra skogenes bygd!!
Fortsatt var det noen skritt igjen til mål, smånynnende på Lillebjørn Nilsens feriekoloni-melankoli gled vi forbi sovesal en, to og tre i de gule bygningene. Det var nå under en kilometer igjen. Aas hadde gnagsår, det var for kort igjen til å bry seg med å søke hjelp hos vår gode venn Compeed – det ble i stedet sokkelesten de siste meterne. Ned den siste bakken bar det til den gamle Risebrua, som markerer Eidsvoll sin sydspiss. TOL-stempelet kunne nå også settes på ”Eidsvoll på langs”, vestre alternativ. Litt hvile i graset og snart kom de stolte TOL –enkene. Og barna da, med stjerner i blikket kasta de seg i armene til sine heltefedre!
Takk!
Takk til:
De erfarne sjåførene våre; Hoel senior og fru Nødtvedt Wenger som frakta oss til grense nord.
Takk til:
Bjørg Aurstad for en fabelaktig mottagelse, den står for alltid til 20 i stil i TOL- historien.
Takk til:
Rødtrøyejournalisten som havnet i en Vinn-Vinn situasjon. Han fikk sitt livs story og et løft i mediakarrieren, mens vi fikk den medieoppmerksomheten som skulle til for at suksess-snøballen skulle begynne å rulle.
Takk til:
TOL–enker og barn som tålmodig ventet hjemme til ”Hent oss!”- signalet lød!
Takk til:
Aas og Hoel sine rygger som tålte belastningen med glans. Aurstad sine ribbein som foretrakk å fullføre med brist, framfor å bli bytta ut med ribbein fra sau. Og Skovseth si lilletå, som etter plastring og noen timers hvile klarte den siste dagsmarsjen. Og Skovseth sine knær da, de fungerte jo perfekt! Aanerud og Wenger har ingen kjente svake punkt, men takk for det også.
Takk også til:
Alle andre som oppmuntret og hjalp oss fram til målet, det være seg personer vi møtte underveis, sponsorer med flere.
