Dato: 27. - 28. mars Forfatter: Bernt Hoel
Tversoglangs vender tilbake
Vinterturen 2009 ble Eidsvoll på langs, østre alternativ, fra nord til sør. Underlaget innbød til bruk av ski og den innbydelsen takket Tversoglangs ja til. Etter fem turer i andre kommuner var det herlig å vende tilbake til Moder Eidsvoll.
Mellom Mor og Traut, begge med etternavn Skogen, setter vi startpunktet. Målet er bevegelse sørover mot Frilseth, der grensa til Nes kommune går. Det er viktig at selve forflytningen, ikke turens endepunkt, er målet. Forflytningen tar en evighet lenger tid enn selve målgangsøyeblikket, ergo blir det en voldsomt mye mer langvarig glede med en sånn tilnærming.
Simen bror vår
Avmarsj settes til fredag ettermiddag, 27. mars 2009. Gruppa er fulltallig, det vil si Haakon, Atle, Bernt, Oddbjørn, Morten Medisinmann og Narren Bjarne. Narremor, Bjørg (77), er selvfølgelig klar for et nytt transportoppdrag. Vår andre faste sjåfør, Hoel senior, er i Syden og dermed ikke aktuell. Simen (27) medisinmannbror stilte imidlertid velvillig opp som vikar. Han er for øvrig designerhjernen bak Tversoglangs sin hjemmeside og ellers kjent down under som musikeren Simen (27) Taylor!
Så plutselig står vi der i ekstremt tett snøvær like nord for Eidsvoll. Klar til innsats. Hverdagens kjas og mas er allerede et fjernt minne. Tversoglangs tar TOL-tida tilbake! Snøen skaper urørt landskap og sammen med mangel på mobildekning gir det perfekt TOL-stemning.
For transportørene våre skaper den samme snøen problematisk føre og usikker sjåførstemning, i et landskap uten mobildekning. Vi takker pent for skyssen. Bjørg (77) foreviger øyeblikket og er raus med sine uslåelige, doble koseklemmer.
TOLs kinn er fortsatt varme når bilene til Simen og Bjørg, henholdsvis 27 og 77, forsvinner inn i det tette snøværet.
Negativitet hører med
Dette er Tversoglangs sin 12. ekspedisjon. En reell fare når en opererer på så lavt risiko- og smertenivå som det TOL gjør på tur etter tur, er at det rett og slett kan bli for koselig, vennskapelig og platt. At det går inflasjon i uttrykk som: -”Nå har vi det fint!”, -”Utrolig bra”, -Dæven, detta er lavpuls!”, -”Åh, fy f…., rein, skjær luksus!”.
Under planleggingen av denne ekspedisjonen gjorde Oddbjørn oss oppmerksom på positivitetstrusselen og samtidig påtok han seg ansvaret for å være den negative. For så vidt har han fungert som frilans negativ på flere tidligere turer, så en viss erfaring har han opparbeidet. Forskjellen blir at fra nå av så har han inkludert det i selve stillingsbeskrivelsen.
I andre enden av skalaen har vi kameramann og konstantfartsholder Aas som kan le og smile bredt, og tydelig kose seg, samtidig som han sier: - ”Nå har jeg skikkelig gnagsår, he-he, det er jammen vanvittig vondt!”
Dermed har TOL definert en positiv og en negativ, mens resten får operere i mellomsjiktet.
Reingjort smøresone og gamasjer
Smøreansvarlig Oddbjørn ga ett råd til gruppa før turen: Still med reingjort smøresone! Vi gjør de siste forberedelser, mens snøen fortsatt laver ned legger vi et lag lilla i den mer eller mindre reingjorte smøresonen.
Oddbjørn fullførte Birkebeineren helga før og er i suveren form. Han trår til så nysnøen velter opp omkring gamasjekledde skistøvler. Bernt har nye skistøvler, men blir fort klar over at han har glemt gamasjer. En usikkerhet siger inn, og desperat prøver han å håne de fornuftige ved sarkastisk å konstatere: - ”Gamasjer har blitt in, ser jeg”. Ingen av de andre føler seg imidlertid presset til å hoppe av gamasjemotekarusellen.
Vi går i Stange kommune, langs den interkommunale Ottsjøen som deles mellom Eidsvoll, Stange og Nord-Odal. Dermed ligger den også delvis i Akershus og delvis i Hedmark fylke.
Gapahuk
Etter om lag en times trivelig framdrift i snøbrøyter Skovseth sine skispor, ankommer vi åsryggen øst for sjøen som er hvit om vinteren, blå om sommeren og har kompromissnavnet Grønnsjøen. Almenninga har plassert to nydelige gapahuker oppe på kollen som gir en gedigen utsikt. Birkebeineren tilbød Bernt Gamasjelaus å brøyte siste kilometeren, men svaret blei: -”Helst ikke”.
Snart brenner det friskt på et solid bål. Morten har kjøpt inn et stort utvalg pølser og annet snacks på Meny. Fortreffelig smaker det med Bratwürst, lamme-, løk- og hvitløkspølse og parmaskinke.
Brent votts taktikk
Tross faren for å bli litt for intern og hyttebokaktig velger vi likevel å gjengi en veldig spesiell episode fra kvelden ved bålet. Det er slik at Bautaen Wenger noen få ganger i løpet av året får ekstreme kramper, de er ganske ufarlige, heller helsebringende egentlig. Vi snakker nemlig om latterkramper. Det medisinsk interessante aspektet i Wenger sitt tilfelle, er at ingen av de normalt aksepterte kjennetegn på humor kan knyttes til hendelsene som framkaller krampene.
Denne kvelden var det synet av Bjarne sin svidde vott som utløste enorme kramper. Votten kom for nær bålet på en leirplass ved Råsjøen for to år siden. Den store bautaen krøller seg nå sammen i lyset fra bålet, og hikster og hylefniser, mens tårene strømmer ut i marssnøen og samler seg til en liten bekk som renner lia ned mot Grønnsjøen. Morten minstemann smittes og rister snart i voldsomme kramper, han også. Vi fire andre er litt eldre, mer immune mot fnising og humrer bare lett av de to.
I snøen ved leirbålet graver vi ei ulvegrop til ære for fantastiske Emil i Lønneberget som denne vinteren nok en gang har blitt sendt på NRK. Kanskje vil Kommandoran ligge i gropa i morgen tidlig? Rollen som den forferdelige megga på fattighuset ble for øvrig spilt av den sveitsiske skuespillerinnen Ellen Widmann. Hun var bare en av flere ikke-svenske skuespillere: For eksempel kan nevnes Krösa Maja (tyske Carsta Löck) og Fru Petrell (tyske Hannelore Schroth).
Snart gjesper kveldstrøtte Wenger, sliten av uka, skigåing og kramper. Bjarne kan imidlertid ikke dy seg og kaster sin brente vott foran den slitne og dermed blir det en ny runde latterkrampe før leggetid.
Risengrynspoesi
Kommandoran og andre rovdyr holder seg heldigvis unna både ulvegrop og matlager. Frokosten består av resten av grillpølsene og risengrynsgraut. En meningsmåling i TOL forteller at graut generelt ikke er noen favoritt, men hvis vi må, så er havregraut å foretrekke. Morten er imidlertid en fantastisk kokk og det umulige skjer: Risengrynsgrauten blir et herlig måltid!
Bjarne ringer en løypekjørerkamerat og får forsikringer om at løyper skal kjøres. Mens vi lytter etter løypemaskinlyd og venter, så ringer en av TOLenkene, Ruth, og siterer lørdagsEUB. De melder at almenninga har stengt veien opp til Øvre Holsjøen, noe som antagelig betyr at løypene ikke blir kjørt.
Vi rydder opp på leirplassen, pakker sekkene og sklir sakte mot sør i nydelig solskinn over nysnøkledt julekortlandskap. TOL flyter sørover som smørøyer i et hav av risengrynsgraut, der gran og furu er kanel, og bjørka er sukker.
Fnys, min Porschælens Tallerken
Det snæklædte Landskap liignede den mest velsmagende Riisengrynsgrød
fyldet i en Porschælens Tallerken af den ædlere Sort
hvori Furu og Bierke goldt smykkede sig liig Kanelium og Raffinade.
Som og denne TOL- Trupp, ak ja denne mæktige TOL- Trupp
smeltede sig sammen med ens kiære Natur som at de aldrig skulde skildes
just som det deijligste Smørøye der flyder rundt i Porschælens Tallerkens beskyttende Barm
Detta går omtrent som smørt!
Fra parkeringa ved Lynesvangen tar vi vegen, med det velklingende navnet Chaussen, sørover noen hundre meter før vi tar fatt på bakkene oppover og østover i retning Tretjernsmyra. Det er fryktelig dårlig feste i den sleipe nysnøen, antagelig er flere av oss i nærheten av verdensrekorden i bakglatt! Dette skjønner vi i en slak nedoverbakke: Det glepper i utforkjøring, stående i hockey, snodig!
Smøreansvarlig Oddbjørn er også rådvill, vi prøver en litt annen voks, men dette er nok rett og slett såkalt umulig føre. Hos Bernt vekker det vonde minner om Eidsvollrennet 1977, da var det neppe umulig føre. Men familien Hoel hadde kjøpt et hypermoderne lilla sprayklister. Den boksen var så råstilig at den bare måtte brukes, uansett om gradestokken viste noe helt annet enn temperaturintervallet på vidundersmørninga. Andre løpere kikket misunnelig bort på outsideren fra Midtbygda med hans smøreteam. De andre tenkte med gru på sine kjedelig grønn swix- preparerte ski, mens de så at treskia til ”Magne Myrmo- look a like Hoel” fra Vilberg skolekrets ble sauset inn med sprayklister fra lilla boks. Det endte som det måtte: Bernt ble den siste som tok 23. plassen på treski med lilla sprayklister i Eidsvollrennet, og trettito år seinere er det fortsatt mye igjen på boksen.
Tversoglangsinger krysser sine spor på gjensnødde stier
Tversoglangs tar tida til hjelp oppover bakkene, og erkjenner at vi kommer til å bruke lørdagen. Men det gjør slett ingen ting!
Om lag en kilometer opp i lia stanser vi for en ørliten markering. Vi er ved et spesielt punkt i TOL-historien, krysningspunktet mellom traséene for de to første ekspedisjonene: ”Eidsvoll på tvers, vår 2005” og ”Eidsvoll på langs øst, sommer 2005”. Snaue fire år seinere er vi altså der igjen.
Nedoverbakke
Sør for Tretjernsmyrene begynner TOL på herlige, snille utforkjøringer ned mot Benkemyra. Føret er slett ikke skummelt skarpt, det er passe trått og trygt, og det gir en god Sondre Nordheim- følelse der vi manøvrer oss gjennom det småkuperte nedoverterrenget. Og snart er vi nede på myra som deles i to av riksveg 181 mellom Gullverket og Sand i Nord-Odal.
Det blir en kort sjokolade- og drikkerast på parkeringsplassen ved riksvegen. Bekymringen i forkant av ekspedisjonen var at dette kunne bli for kort og lettvint. I oppkjørte løyper ville det kanskje bare tatt totalt om lag fire timer. Nå vil tidsbruken dobles. Vi vil jo være på tur, derfor velger vi å kalle det TOL- flaks, heller enn TOL- uflaks. Det rare er uansett at dette antagelig var den første lørdagen siden midten av desember som det ikke ble kjørt løyper i dette terrenget.
På sørsida av riksvegen har noen gått før oss denne formiddagen. Vi skal gå til Utsjøen og sporene ser ut til å føre oss den riktige veien.
Mora di trenger støvla dine i fjøset
Atle og Oddbjørn leder an i retning Utsjøen, som egentlig selvfølgelig er det stikk motsatte; nemlig en helt vanlig innsjø! De to har gått mange kilometer på ski denne vinteren og i blant er det vanskelig å gå så sakte som vi fire andre vil.
Bjarne har stadig SMS- kontakt med sønn og svigerfar, Håvard og Bjørn, de er også på ekspedisjon denne dagen. De har startet ved sørgrensa og beveger seg nordover, tanken er at de skal møte oss i nærheten av Jøndalsvangen. Den andre ekspedisjonen gir oss melding om at det er kjørt scooter- løyper i Eidsvoll sine søndre deler. Vi regner med at denne beskjeden fra nærmeste slekt er mer å stole på en kommuneløypejuger`n sine skrøner.
Tversoglangs glir i lett terreng ned mot nordenden av Utsjøen. Vi bestemmer oss for å gå på vestre side av sjøen. Etter hvert velger vi å bevege oss på isen, som fortsatt er veldig trygg, dessuten holder vi oss nær land. De bakglatte skiene egner seg godt for skøyting og framdriften er formidabel. Det er lenge siden frokosten ved Grønnsjøen og TOL bestemmer seg for at det er tid for lunsj. Også her, i sørenden av Utsjøen, har Almenninga konstruert en gapahuk, og det blir en god rasteplass.
At vi bestemmer oss for ei lang og herlig lunsjpause er dårlige nyheter for ekspedisjonen som kommer oss i møte. Og Bjarne mottar følgende smådesperate melding, på glimrende 60- talls slæng, fra Håvard: -”Du har ikke tid til pause nå, mora di trenger støvla dine i fjøset!”
Men beklager, fôring av kua får vente, nå er det Tversoglangs som må ha mat. Narren Aurstad føler seg uggen og slapp av ukjent grunn, kanskje er det sulten som gnager? Han mumler noe om at TOL står for Terror, Ondskap og Lavmål.
Frilseth
Nytt lag med smørning legges under skia og vi tar fatt på neste etappe. Etter noen hundre meter finner vi de omtalte scooter- sporene. Løypa går i skogsvegen sørover fra Utsjøen. Og endelig får vi se den andre ekspedisjonen, småhutrende står de i vegkanten. Den som venter på TOL, venter aldri forgjeves, selv om det kan ta litt tid. De to henger seg på TOL- lokomotivet som rolig tøffer videre sørover.
Nord for Frilseth er det flere imponerende store myrer, Stormåsan, Frilsethmåsan og Starrtjernsmåsan. Det er den sistnevnte vi entrer etter å ha manøvrert oss ned noen spektakulære skrenter. Etter å ha ruslet rolig og beundret den mektige myra, dukker vi inn i gammel, flott furuskog noen hundre meter.
Snart ser vi bebyggelsen på Frilseth, vi er nær grensa og målet. Alle ekspedisjonsdeltagere er i fin tilstand. Vi spenner ski av og går til fots bort til grensebekken, der vi gjør det symbolske lille hoppet inn i Nes.
For fjerde gang har vi langset Eidsvoll, og i tillegg har vi en tversing. Vi verken vil eller skal bli ferdig med Eidsvoll, om ikke annet kan vi jo neste gang gå ”Eidsvoll på trass” eller ”Eidsvoll på tvangs”.
Takk til:
Bjørg og Simen (77 og 27) for transport til stedet mellom Mor og Traut Skogen.
Håvard og Bjørn som ventet tre timer for å kunne gå en halvtime sammen med oss.
De som ikke kjørte løyper denne lørdagen, det ga oss dobbelt så lang tid med herlig naturopplevelse.
Ruth (36) og Aanerud senior (50+) for henting
