Vi opplevde enorme kontraster sett i lys av at ekspedisjonen var ganske kort. Fra knusktørr lyng ØST for Nord-Fløyta (Northern-Flute) til snø opp til lysken på skyggesida av Mistberget (Misty Mountain). Dette viste oss en bryting mellom årstider som vi knapt ante at eksisterte. Helt fantastisk! Kampen for å forsere den lyskedjupe snøen i Misty Mountain gjorde oss drivende svette, og det snek seg kanskje inn en følelse av at dette muligens ikke går. Derfor var det stort å kunne hoppe over bekken på grensa mellom Eidsvoll og Hurdal seinere på lørdagen. Vi klarte det!! Om lag 10 timer var vi i bevegelse, dersom vi summerer opp de to ekspedisjonsdagene.
Men la oss begynne med begynnelsen. Planen var å bli kjørt de seks kilometerne fra Odalsveien og inn til grensa. Det var derfor en knekk å konstantere at bommen var stengt. Vi måtte gå nesten en time i Nord-Odal før selve ekspedisjonen skulle starte. Ville matrasjonene våre tåle denne forsinkelsen?
Rovdyr
Det positive var at denne ekstramarsjen ga oss et par spennende opplevelser på vei inn mot Bjerten (liten sjø). I grusveien, som var delvis snødekt, oppdaget vi plutselig et dødt dyr! Det var ikke spesielt stort, 6-8 cm + en hale. Det hadde nok ligget en stund så vi klarte ikke artsbestemme det, derfor konkluderte vi raskt med at det var en hittil uoppdaget art, antagelig et lite, men lunefullt rovdyr. Vi ga det navnet ”Bjeært” (uttalt med Kristiansands-dialekt, det bare blei sånn, spør ikke hvorfor). Vi så heldigvis aldri noen levende Bjeært! Like etterpå, på ei maurtue, oppdaga vi enda en art. Denne kan beskrives som en mellomting mellom en pinne og en sigarettsneip, og var åpenbart heller ikke levende, vi ga den navnet sneek (de to e-ene uttales som en lang eee) valgfritt sneep (tilsvarende lang eee).
Fredag kveld
Vi hadde mål om å overnatte på Ninabben (Nine nab), et flott utsiktspunkt øst for Minnesund. Men skumringen kom litt brått på oss denne fredagskvelden. Det ville være helt mørkt før vi nådde Nine nab, derfor ble vi enige om heller å slå leir øst for Northern-Flute. Vi utførte de vanlige leirpliktene; samla ved, henta vann, satte opp telt og tente bål. Og du verden så tørt det hadde vært i første halvdel av april! Det som kunne blitt et dramatisk filmklipp blei ikke det, da kameramann Aas også måtte være brannmann. Raskt gjenvant vi imidlertid kontrollen, og leirbålet ble flyttet til tryggere underlag.
Så lå vi der rundt bålet utover aprilkvelden, fjernt fra kjas og mas. Det eneste som minnet oss om en sivilisasjon vi ikke savnet, var flyene som nærmet seg Gardermoen.
”- Ja takk til kaffe, nei takk til te. Vi håper De har hatt en behagelig reise og ønsker Dem hjertelig velkommen til å fortsette kjas og mas- livet med oss ved en annen anledning.”
Takk for at vi fikk ligge rundt bålet, og slapp å sitte med svette sokker i feriesko i flyet, på vei hjem fra asfalten i storbyen som har alt. Det knitret i bålet, vi skar enda tre tjukke skiver av Sognemorr- snabben, tok en slurk mineralvann og lyttet til stillheten. Dessverre en upålitelig stillhet. Utrolig nok er det et marked, i et land det bor færre folk i enn i Birmingham, for at det hvert femte minutt skal lande fly lastet med svette sokker i feriesko. ”- Kaffe?” ”- Nei takk.”
Lørdag 16. april 2005. Dag 2 av ekspedisjonen.
Kroppene var merkelig lette og ledige, men så gikk vi da heller ikke mer enn moderate 2 timer og 45 minutter på dag 1. Hoel var støl i ryggen, og måtte konstantere at liggeunderlag kunne vært greit å ha med. Vi spiste en solid frokost med bacon og egg. Pakket sammen. Og meget viktig, så viktig at det er en egen småekspedisjonsregel: Rydd opp, ta med all søppel!
Neste etappe formelig stupte ned mot Northern Flute. Vi gikk langs en bekk som bråkte som om den var en middels foss på lat. Og i det sleipe graset måtte en være nøye med hvor en satte beina. Vi bestemte oss for å droppe toppen av Nine nab og valgte ei litt enklere rute halvveis opp i fjellsida. Allerede ca kl 09.30 kom vi til bebyggelsen på Minnesund. Så kom vi der skjeggete og slitne, og møtte faktisk en pølsemaker som var ute for å hente posten. Og det var en rar følelse: Vi hadde ikke sett andre enn hverandre siden kl 17.10 dagen før!! Vi hadde kanskje lagt oss til en egen ekspedisjonsdialekt og trøblet faktisk med å skjønne folk bosatt i vår egen kommune, har imidlertid i ettertid lurt på om grunnen var at pølsemakeren rett og slett var så trøtt at han snakka utydelig!
Neste utfordring var å krysse punktet der den enorme Lake Mjøsa blir til River Vorma. Som et resultat av en liten smule flaks og en stor porsjon planlegging hadde vi valgt ei rute der det var fire kryssingsalternativ.
Vi søker verken smerte eller risiko, og med bakgrunn i dette kriteriet satte vi enstemmig en strek over alternativ 1: Svømming. Da var det tre muligheter igjen, Jernbanebrua, Gamle E6 – brua og Nye E6 – brua. Vi valgte den midtre brua, og tok oss greit over de frådende vannmassene.
Og der på vestre bredd av Lake Mjøsa møtte vi en bygdeorginal, det skjer alltid på sånne turer. Vi blei servert kaffe av bonden som på imponerende vis klarer å potetfø seg og familien på denne karrige plassen. Den lunkne kaffen satte seg nesten fast i halsen sammen med hjertet, da han viste oss lokalavisen der det stod at en ulv var observert nettopp i det området vi hadde vært i siden ekspedisjonsstart. For bedre å kunne takle et eventuelt rovdyrangrep satte vi mesteparten av bagasjen igjen hos denne bonden.
Den tøffeste delen av turen lå foran oss; bestigningen av Misty Mountain!! Dette majestetiske landemerket tronet foran oss i vest, vakkert snøkledd. En snø som snart skulle sette oss på en hard prøve. Mange har besteget dette fjellet opp gjennom årene, men vi valgte ei tøffere ”rett opp- rute” som skulle tappe oss for krefter. Beina gikk som kniver i varmt smør gjennom djup, råtten aprilsnø, hvert eneste steg blei en kraftprøve. Vi brukte to-tre timer fra foten av Misty Mountain til vi, gjennomsvette og med verkende bein, nådde toppen på 667 meter over havet.
The end
Så var det tid for etterlengtet hvile og et kraftig måltid på toppen med panoramautsikt over vakre Romerike. Nydelig! Men det hadde, ihvertfall i Hoel sine gamle bein, akkumulert seg mye smerte som materialiserte seg når nedstigningen begynte. Wenger var som vanlig like sprek. Pausene ble hyppigere, samtalene kortere og mer dempet, men likefullt; målet nærmet seg raskt. Etter vellykket navigasjon kom vi til Totjerna, to tjern lenket sammen på forunderlig måte av en liten bekk: Om lag midt i bekken er grensa til Hurdal. På et slags slowmotion- lignende vis, akkompagnert av en indre pompøs musikk, foretok vi spenstige hopp over grensebekken. En rar, nesten litt tom følelse. Den første småekspedisjonen var gjennomført. Vi kunne sette På-tvers- stempelet på Eidsvoll kommune. Kommunen med både utsikt og historie!
Takk til:
Hoel senior for transport til grense øst. Fru Nødtvedt Wenger for transport fra grense vest. Pølsemaker Jensen for det vi tolket som oppmuntrende kommentarer. Bonden Sandholt for lunken kaffe og lokale nyheter.
Fakta om turen:
Startdato: 15.04.2005 Klokken: 1715
Sluttdato:16.04.2005 Klokken:1500
Startsted: Grantjernet i nærheten av Bjerten, Eidsvoll sin østre grense mot Nord-Odal
Stoppsted: Totjerna i nærheten av Langton, Eidsvoll sin vestre grense mot Hurdal
Deltagere: Haakon Wenger, Atle Aas og Bernt Hoel. samt Haakons firbeinte venn Ricko
Temperatur: Meget god for årstiden
Sikre rovdyr observert: Heldigvis ikke, det var ulv i området i dagene før
Mulige rovdyr observert: To, en Bjært og en Sneek
Veldig farlige situasjoner: Ingen
Litt farlig situasjon: Måtte slokke leirbålet fredag kveld, det brant for godt i den tørre lyngen
