Dato: 2010 Forfatter: Bernt Hoel
Styri på tvers, Gullverket på langs og julebord på høykant
Førjulsvinteren 2010 var ikke bare bitende kald, den var glefsende iskald. Tversoglangs hadde lest og hørt om at kulde og julebord er en skummel kombinasjon. Vi ønsket likevel å ta sjansen.
Planen ble som følger: Starte ved lokalene til Styri Studios, gå via Bokkedalen, Spyttmyra (hvis vi våger), over Benkemyra og etter hvert ankomme Røisivangen til et mest mulig risikofritt arrangement på eldstemann Hoel si seter. Dagen derpå skal begynne med en rolig ruslestart videre nordover, vinkling vestover og ned mot Nord-Fløyta, ta med Nabbetoppen på stigende terreng og form, før vi ender på Minne gårdskafé.
Lørdag 11. desember lysner med behagelig få minusgrader. Fem Tversoglangsere møter presis. Unge Aanerud måtte holde seg hjemme, med tanke på julebord og risiko satte vi 35- årsgrense.
Tidlig på morgenen hadde Aas og Hoel allerede transportert julemiddagen, annen proviant, bjørkeved og saker til seters. ”Me hadde altså juksa bittelitt”.
Lita spenne velter stor Bauta
På vår Nes-tur sommeren 2010, meldte TOL sin grunnlegger og Bauta, Haakon Wenger, forfall. Ekstra betryggende og hyggelig at han er på plass igjen. Rett før avmarsj står vi rolig og diskuterer noen vegvalg. Da starter dramatikken. Med sekken på ryggen, helt uten forvarsel, raser Wenger baklengs inn i noe buskas og opp i et blomsterbed dekket av lett, kald snø. Vi sperrer opp øynene og måper, men beroliges snart av forsiktig humring under buskene. Resten av TOL ler etter hvert litt usikkert med. Liggende, men heldigvis uskadd, forklarer Haakon hva som skjedde: Spennene på venstre og høyre turstøvel hadde hektet seg sammen og dermed var han sjanseløs. En bauta skal jo normalt stå fjellstøtt, men selv ei lita spenne kan tydeligvis velte stor Bauta.
Så tråkker vi i gang sørover på Nesvegen. Bilene suser forbi, det er stor, STOR, KJEMPESTOR JULESHOPPINGLØRDAG! Vi skimter oppspilte øyne på de vegfarende. De tenker på sine herlige kreditt- og bankkort som snart skal suse glovarmt gjennom betalingsterminaler på rekke og rad. Som sylskarpe kniver i flytende meierismør. Bankkort fylt til randen med desembertrygd. Glitrende kjøpesentre med nisser, stas og julemusikk. Så koselig - for en fantastisk, usannsynlig, herlig tid.
Tversoglangs tenker på hvor usannsynlig heldige vi er som slipper. Vegbanen er brøytet slik at bilene enkelt og raskt skal rekke fram til sine shoppingherligheter. Fortauet derimot er dekket av glatt, møkkete snø i et relativt tjukt lag.
Drømmen som brast
Snart svinger vi østover, inn Åslettavegen. Første delmål er Bokkedalen. Takket være noen meget iherdige ildsjeler har dette i løpet av få år blitt en meget populær plass. Her er gigantisk gapahuk, helikopterlandingsplass, benker, bord og gjestebok. Klokka nærmer seg 11 og sporene på stien viser at vi helt sikkert ikke vil oppleve en folketom Bokkedal.
Tversoglangs ser på seg sjøl som ei godt likt, fullstendig harmløs turgruppe. Overraskelsen er derfor stor da vi blir møtt av høylydt buing og fy-rop. Et lite sekund lurer vi på om vi har kommet til Jammerdalen i stedet for Bokkedalen. Det er ikke bare noen få formiddagsfugler der, det er en hel horde av ildfulle damer på plass. Og de framstår som relativt lite gjestfrie, roper ikke akkurat ”Velkommen” i kor. Vi smiler nervøst og venter spent på forklaringen. Talskvinnen orienterer oss om at de har julebord og det et lukket selskap. Med særlig vekt på lukket.
Bare for qvinder.
Fem Tversoglangsere i fredelig ærend, oppdager noen kjente ansikter. Sakte erkjenner vi hva det er. Dette må være eks-svigermødre som har stiftet syklubben ”Drømmen som brast” med undertittel …..-felles skjebne, felles trøst.
Disse forventningsfulle, som for 20-30 år siden kom bærende med kaffe og småkaker, mens de med mer eller mindre godt skjulte kontrollspørsmål forsøkte å kartlegge om de hadde besøk av et passende parti for deres dyrebare og uskyldige datter.
Tilbake i 2010 signerer vi raskt i gjesteboka, hilser blidt og sier det de ønsker og høre: -”Nei, vi får komme oss videre.” Snodig nok eksakt det samme som det vi sa for 20-30 år siden…… i mellomtiden har imidlertid flere av damene blitt mer vennlig innstilt. Vi hører spredte invitasjoner: -”Skal dere ikke ha en kaffekopp, da?”, -”Er da for gæli å jaga døkk”.
TOL takker meget høflig nei: -”Ellers takk, Tversoglangs må videre, vi skal jo rekke fram til seters for å gjøre oss litt fetere”. Vi kjenner ikke behov for noe mer kartlegging, det er bare sånn at syklubben må akseptere at noen drømmer brister…..
Inn i Gullverket uten kompass
Stien leder oss rett østover og vi krysser vegen som går inn mot Utsjøen. Første seter vi passerer er Jøndalsvangen. Dette er en av de mest kjente setervangene på Østsida, til tross for at seterdrifta opphørte for 150 år siden. Eidsvoll Almenning eier området nå, og det står ei ganske ny, flott utleiehytte der.
En kilometer seinere er vi på utsiktspunktet Høgda, nord for Jøndalsvangen. En perle av en plass med gapahuk og panoramautsikt mot vest og nord. Her ligger tørr, fin ved klar og snart knitrer det fra nydelig desemberbål. Hvor og når ekspedisjonen forlater fasen ”Styri på tvers” og blir til ”Gullverket på langs” kan helt sikkert diskuteres. Bålet her på Høgda blir imidlertid for oss en naturlig markering av at ”Styri på tvers” er gjennomført med stil.
Så forlater vi merka stier og går i gang med langsing av Gullverket. Tversoglangs har glemt kompass. Slett ikke bra. Det er ingen skam å snu, det veit vi, men det er uansett alt for seint å snu. Og for lite snø til å grave seg ned i tide. Kartet studeres nøye og vi går i 30 cm snø nordover i kanten av Høgmyra. Det er tungt å gå i utråkka snø. Og under snøen ligger massevis med kvister og rask som ustanselig prøver å spenne bein på Tversoglangs.
Snart finner vi et elgespor, som det er behagelig å følge en stund. Helt til vi skjønner at denne elgen har en ganske uklar vegvalgsstrategi. Det knaker inne skogen på andre siden av myra. Vi mener å høre en elg som grynter: -”Navigere, spankulere, kompensere, vikariere”. Ytterst, ytterst merkelig. Kan en elg virkelig grynte? Vi konkluderer raskt med at vi har hørt helt feil. Uansett, lite sannsynlig at dagens turmål er Røisivangen for skogens konge.
Tversoglangs er ikke særlig opptatt av klokker og hva de viser. På en vintertur uten kompass er i midlertid dagslys på hele ferden en stor fordel. Snart må vi innse at planen om Spyttmyra og Benkemyra virker i overkant strabisi- og ambisiøs. Når vi i tillegg hører skudd i det fjerne og tenker på hvem som holder til i Spyttmyraområdet, ja da blir valget enkelt. Vi satser heller på Storbråtan og den mer eller mindre strake gutua ned til Odalsvegen.
17 elger
Noen hundre meter før vi er framme på Odalsvegen møter vi en vandrende kjentmann. Tversoglangs får en majestetisk naturopplevelse. –”Vær stille, det står en elg bort på der”, hvisker gullverkingen og peker. Og snart får hele TOL øye på det mektige dyret, bare 70-80 meter unna. –”Han er litt urolig nå, ukjente stemmer på døkk. Jeg går her så mye at han kjenner meg så godt, bryr seg ikke no om meg”, sier den innfødte.
–”Er det mye elg her?” spør TOL nysgjerrig. Og da kommer svaret som overrasker oss: -”Det er 17, samma å mange dom skyter eller kjører i hjel, så er det 17, det er det som er så rart”. Det er vanskelig å være uenig. Ikke bare rart, men nesten utrolig, tenker vi. En elgestamme som øyeblikkelig kompenserer for de som faller fra. Vi tenker på elgesporet vi fulgte for en time siden og lydene vi hørte. Det er nærliggende å tenke at dette måtte være en kompensasjons-elg. En som var på veg for å ta plassen til den som blei ihjelkjørt av bussen dagen før.
Vi har ingen grunn til å tvile på kjentmannens observasjoner. Tversoglangs går bare 3-4 turer i året på forskjellige steder, han her går 7-8 turer i dette området - hver dag! Elgen løfter hodet og ser i vår retning, men stresser ikke. Fantastisk, for første gang kan hele Tversoglangs notere elg i vårt dyreobservasjonsskjema.
Gullverket sentrum
Det har begynt å snø ganske tett. Tversoglangs tar til høyre ut på Odalsvegen og starter en lang transportetappe på snødekt asfalt. Vi svinger rett og slett beint inn i Gullverket sentrum. TOL er egentlig ikke så glad i bystrøk, men dette er et sentrum vi kan like. Først en nedlagt og ombygd butikk på høyre side, helt fri for betalingsterminaler og strekkoder. Så passerer vi det flotte Samfunnshuset, innviet i 1960. Og like ved er hoppbakken, Rundtombakken. Et par hundre meter seinere får vi Gullverksskolen på venstre side (nedlagt 1965). Plutselig er vi ute av sentrum og med ett er det forunderlig landlig igjen, med den idylliske Nedre Hoelsjøen på venstre side.
Snart er vi ved grendas største vegkryss, tar du til høyre så er du i Odalen før du aner. I fint driv tar Tversoglangs til venstre. Videre langs sjøen i retning det ”egentlige” Gullverket. Ved Vangen har vi en trivelig prat med`n Bjørn Wangen som er ute etter lørdagsposten. Han kan bekrefte at temperaturen er behagelig, minus 4 sier termometeret i bilen.
Det er begynnende skumring. Vi konkluderer med at avgjørelsen med å droppe Spyttmyra og Benkemyra var riktig. Vårt valg ga mer comfort og mindre risiko. Vi bevilger oss en liten rast ved avkjøringa til Millidalen.
Røisivangen
Den korte desemberdagen demper belysningen akkurat i det vi svinger av fra Chaussen (Sjåsjén). Denne flotte vegstrekningen som det engelske gruveselskapet bygde. Standarden ble så høg at direktøren kalte det chausse (brukt som betegnelse på en bred landevei med solid, forholdsvis fast og støvfritt dekke og med grøfter på sidene (wikipedia)). Den var planlagt oppgradert til jernbanetrasé, men det blei aldri noe av.
Setra på Røisivangen er kald som en fryseboks, fyringa i dag tidlig var en fiasko. Kaldere inne enn ute, ingen tvil. Peis og ovn stables fulle av ved, alle stearinlys tennes. En langsom oppvarmingsprosess settes i gang.
Røisivangen ble brukt av Hoel sine forfedre fra 1906 til 1965. Seterbytting måtte være en vanlig aktivitet i gamle dager. En skulle jo tru at Hoel hadde seter i Holsetra eller på Holsvangen. Men nei, i Holsetra blei det småbruk og på Holsvangen setret Habberstad. På Habberstadvangen var det småbruk. På Måvangen var også Habberstad, og på Rønsenvangen har Sanner seter. Ganske forvirrende egentlig. Ta den seter og la den vandre, fra den ene til den andre.
Etter et par timer kan ytterjakkene henges på knagg. Det pyntes med kuler og glitter. Den kalde setra er med ett breddfull av julestemning som varmer. Det braser i grytene på ovn. Atle og Haakon er rutinerte kokker. Sulten gnager etter mange timers trasking. Når julematen blir servert oppstår scener som minner om da Emil inviterte hele fattighuset til Katthult på juleselskap.
Stappmette, med ribbefett i skjegget, takker vi kokkene pent for maten. Roen senker seg i Gullverkets djupe skoger.
Glade TOL,
hellige TOL.
På tvers og langs i snø-ø og sol.
Hit de flyver med le-ette steg.
Gjennom kommuner langs snø-ø dekt veg.
Salig er Tve-ers og la-angs.
Salig er Tve-ers og langs.
Langs bred landevei med solid, forholdsvis fast og støvfritt dekke og med grøfter på sidene
Formiddagen derpå tråkker vi optimistisk i gang på chaussen. Fast og støvfritt, ja - men snøfritt, nei. Kulda har tatt litt tak i Gullverket igjen, men ikke mer enn vi tåler. Skyene har flyttet på seg og solstrålene gjør at de nydelige omgivelsene glitrer. For en opplevelse, det er som å gå rett inn i verdens vakreste julekort og bli der resten av dagen!
Vi er i et meget populært skiterreng for eidsvollinger, nemlig området med utgangspunkt Øvre Hoelsjøen. Her har Tversoglangs hatt ekspedisjoner tidligere, både på ski og til fots. På parkeringa ved Lynesvangen står allerede en håndfull biler registrert på skiglade eiere. I krysset ved Lynesvangen tar vi vestover og følger vegen som på grunn av skogsdrift er brøytet denne vinteren.
Litt mimring
Ekspedisjonsgjengen er lav- og fåmælt, helt normal oppførsel dagen etter julebord. Det er tid for å bli litt sentimental, også det ganske normalt dagen etter julebord. Ruta vi er inne på er faktisk den absolutte ønskereprise. Akkurat her gikk Tversoglangs på sin første ekspedisjon noensinne, i april 2005 (Eidsvoll på tvers).
Sørvest for Fremminvangen tråkker vi over TOL sin aller første leirplass. Stedet der de tre opprinnelige, Wenger, Aas og Hoel, ble vettskremt av hvor tørt det kan være den 14. april. Akutt bålflytting ble nødvendig. Det gikk bra, men akkurat her tør vi ikke engang tenke på rast med bål. Selv ikke i 40 cm snø midt i desember, fem år seinere. På grunn av førjulskulda 2010 er snøen nemlig tørr. Veldig tørr……...
Ned mot Nord-Fløyta og snartur til Böhmerwald!
Med litt møre lår etter en del rusling i snø, om ikke til knes så i alle fall til leggs, lar vi oss seile ned den relativt bratte lia mot Nord- Fløyta.
TOL flyter fortsatt omkring i verdens vakreste julekort. Snødekt skog og terreng badet i sol gir med ett assosiasjoner til klassikeren ”Tre nøtter til Askepott”. Filmmusikken suser i den velvoksne granskogen. Og vi er sikre på at Askepott, minst like vakker som i 1973, når som helst skal dukke fram mellom stammene. Tversoglangs blir til en gjeng tsjekkoslovakiske prinser i stillongs og med litt underlig sveis. Klare til kamp om den vakre tjenestepiken…. …….lalalalalalalala…. (Forfatters merknad: - er jo komplett umulig å nynne skriftlig, i allefall for en som er totalt umusikalsk, men la gå, alle veit åssen den er).
Et fly som nærmer seg landing på Gardermoen bryter idyllen med et drønn. Det var som……… Men på julaften kl 11 er det klart for Askepott med kommentarer av Knut Risan. Garantert!
I sørenden av sjøen balanserer vi ganske kontrollert over demningen. Ikke dramatisk, men i grenseland i forhold til våre trygghetsprinsipper. Vi bestiger så Ninabben for første gang i TOL-historien. Atle og Haakon får ordentlig opp farten og rykker fra Skovseth, Aurstad og Hoel. De to utbryterne kom først opp, men de går glipp av turens elgopplevelse nummer 2. På ei hogstflate noen hundre meter unna, ser vi nemlig tre flotte eksemplarer som koser seg på lav puls.
Rolig nærmer vi oss toppen, det er flere spor i stien. Men ikke så mange. Det er neppe en hel syklubb her oppe i høyden, de holder visst mest til i daler. Oddbjørn har noen tips om hvem som har besteget et av Eidsvolls høyeste fjell (443 moh) før oss. Han tipper feil.
Toppmøte om tur og trening!
Oppe på Nabbens høyeste knaus står nemlig ingen ringere enn……..jo, da, helt sant, det er Eidsvoll sin ordfører Terje Teslo som ønsker TOL hjertelig velkommen! Ordentlig hyggelig at kommunen med dette markerer at de setter pris på sitt lokale ekspedisjonsteam.
Det blir trivelig og nyttig erfaringsutveksling mellom kyndige turfolk. Han trener til Kilmanjaro-tur, Afrikas høyeste fjell, 5895 moh (wikipedia). 13,3 ganger høyere enn Nabben……… TOL ønsker lykke til!
Nedstigning og varm kaffe
Tversoglangs tar seg trygt ned på andre siden av fjellet og følger vegen nordover forbi Sollihøgda Trevarefabrikk. Videre ned gjennom boligfeltet Ovrilia, der nesten halve Tversoglangs vokste opp (Aas og Skovseth).
For andre gang i historien krysser vi Lake Mjøsa ved Minnesund. Som sist velger vi brua framfor svømming i isvann.
For fem år siden serverte bonden på Minne Gård lunken kaffe i vegkanten. Takk igjen, det var meget godt det. Men siden har det vært en rivende utvikling. Nå setter vi oss inne i en lun, delikat, nyetablert gårdskafé. Og denne gangen er kaffen varm… og med ferske boller og skolebrød til. Servert av kafévertinna sjøl.
Og bonden, hva med han, jo han sitter der med lunken kaffe i koppen og underholder gjestene. Ingen forandring.
Takk til
Bokkedalsjentene, som la grunnlag for noen morsomme avsnitt, synes vi sjøl i alle fall
Vandrende kjentmann i Gullverket, for at hele TOL fikk møte elgen
Bjørn Wangen, for oppdatering på temperatur og trivelig prat
Tsjekkoslovakisk eventyrfilm fra 70-tallet
Ordfører Terje Teslo, for en overraskende mottagelse på toppen av Ninabben
Minne Gårdskafé, for utmerket servering
Kilder:
Baraas, B. 2007. Setring i Eidsvoll og Feiring
Sandholtsbråten, J. A. 2008. Drømmen om gull
