Tversoglangs til seters i sol, Julebord 2013
Når vi rusler sakte er det lettere å være der vi er. Asfaltveger, grusveger,
mennesketråkka stier, dyretråkka stier og ubestiet råterreng. Det eneste faste er at
det går ganske sakte.
Moderat småskvetting
For fjerde år på rad skal Tversoglangs (TOL) sette kursen mot øst og julebord på setra
Røisivangen. Tidlig en lørdag morgen triller en tung bil fylt til randen med mat, drikke,
ved og soveposer oppover mot Gullverket. Setra har stått urørt i et helt år. Julepynten er
på plass, som den har vært sia jula 2010. Ovnen proppes full med tørr bjørkeved.
Oppfyring på morrakvisten skal gi en liten grunnlunk. Antagelig ingen stor effekt, men da
har vi da prøvd.
Vi er mer enn fulltallig, da to gjester har takket ja denne gangen. Jahn Teigen takket nei
til Genesis og ja til Mil etter Mil. Amund Sandholt takket nei til både TOL og Mil etter Mil
for noen år siden. Men nå stiller Sandholt til start, med liten sekk på rygg, klar for sitt
genesis som guest star i Tversoglangs. Den andre gjesten er tynn og godt voksen,
optimist og veit det går bra til sist. Han har vært med på TOL-tur før, husker at det er
morsomt og uler i forventning. Men nei, det er ikke Jahn Teigen, det er Bautaen
Wenger si bikkje Ricco. Sandholt er debutant, mer moderat i sin opptreden, han står over uling, hopping og småskvetting, men gleder seg han også.
Tempoet er ekstra langsomt. Konkrethjernen er på ferie og eventyrhjernen besvangrer TOL-sinnet. Haakon og Morten går først på utydelig sti med glissen merking. Det klages aldri på glissen merking. Vi veit stort sett alltid noenlunde hvor vi er og hvor vi skal. Det er også omtrent like trivelig å gå på sti som utenfor, det går bare litt saktere.
Datoen er 23. november 2013. November, årets minst kjepphøye måned. Den mørkeste, gråeste måneden, enda et år går mot slutten. Snart skal den avløses av populære desember, med sine forventninger, ekstra store lønn, jul og fridager. Men november er ikke misunnelig. Den har funnet sin beskjedne plass, gjør lite ut av seg og trives med det. Noen ganger skinner også de anonyme og grå. Helt på høyde med de andre. Og det er tilfelle denne 23. november 2013. Kald, men lys og vennlig på samme tid, alle mørke skyer har tatt ei pause. Et tynt rimlag gjør at novemberdagen glitrer, den er pyntet til fest! Ingen tenker på desember-jåla, den populære venninna, som gjør seg lekker med levende lys og lune kvelder og ender i et fyrverkeri av et klimaks.
Kjerringskvalder
Halv tolv marsjer hele TOL + en hjulbeint bonde og ei mer enn ivrig bikkje av gårde fra Bautaen sin adresse i Habberstadkleiva. Det er en hard start. Opp Øssialia, forbi den gamle husmannsplassen Daleform. Husmann i Daleform er ikke hjemme, han slukka og låste for 118 år sia. Plassen blei nedlagt i 1895.
Videre bærer det, over åsen og ned på vegen i Skardbergsdalen. Vi svinger til venstre nordover denne dalen som uttales Skalbærsjdaarn, med den tjukkeste L-en du kan finne.
Der vegen slutter fortsetter vi rett nordover en drøy kilometer til vi håper å finne vegen som går opp til Habberstadvangen. Eller ned til Øssiavegen om du vil. Vi befinner oss rett øst for Nabben.
Ved et punkt blir det stopp, alle tegn til sti og merking opphører. Morten foreslår at han går først på indianerintuisjon og søker dit det føles naturlig å ha stien. Bautaen går bak og tar ansvar for det mer konkrete, som himmelretninger og stimerker. Etter tre, fire feilvalg, stans og korreksjon kommer et parti på 150 meter med tydelig merking og sti.
Ristjernvegen skal lede oss enda noen hundre meter nordover før vi dreier østover. Vegen ender ved ei høyspentlinje som kommer fra Minnesund og drar seg østover mot Nord-Odalen. Så dom har visst fått seg strøm der au, nå.
Tid for lunsj på fin bålplass der tørr ved ligger klar. Spent venter vi på innslaget: «Oddbjørn sin lunsjgodbit». For to år siden var det grillet appelsin med sukker i, mer spesielt enn gourmet. I fjor var det skogsbacon, mer gourmet enn spesielt. Og til alles glede prioriterer Oddbjørn smaks-suksess foran det veldig overraskende. Fire pakker tjukt, saftig skogsbacon pakkes ut av sekken.
Det blir luksustid ved varmt bål på kald novemberdag. Midtveis i pausa får vi besøk. Et voksent ektepar kommer gående. –«Skar di sååå langt i dag, det blir jo mørkt, har di lykter, åssen skal di finna fram, har di mat nok, har di klær nok?», bekymringene fra frua kommer betydelig tettere enn perler på ei lang snor. Noen TOLere setter pris på at vi fortsatt ser unge nok ut til å vekke morsfølelser. Men Aanerud tenker annerledes: -«Nei, nå må du gi deg, det er akkurat sånt kjerringskvalder vi har rømt fra!». Litt anstrengt atmosfære blir det naturlig nok i noen sekunder, men frua er med på notene og tar igjen med snert og humor. Så følger latter og glede og god tur videre!
Sjøbergtoppen temmer Zlatan
På kartet ser vi at høyspentlinja har tenkt seg akkurat samme veg som oss et par kilometer. Dermed velger vi bort urørt natur og tråkker av gårde under de kraftige ledningene som bringer lys og varme til Odalsfolket. Barfrosten har gjort underlaget perfekt for komfortabel forflytning.
Ved linjas høyeste punkt tar vi til høyre oppover til Butjennhøgda. Ikke noe småtteri, det er 501 meter over havet! Et tårn har tronet her tidligere, nå ligger det havarert som en sjakkbrikke tilhørende indiske Anand, lurt av Carlsen i VM 2013, men utsikten er bra. Sjøl uten tårn.
TOL svinger videre i retning sør-øst og ferden bringer oss over noen innbydende områder. Vi ser på kartet at de heter Skinnfellmyrene. De kalde novemberdagene har gjort at de bærer greit en turgjeng med små sekker.
Tilfryste myrer er suverent underlag. Naturen har skapt en av myrene med omgivelser sånn at den ligner en stor arena. Så da har altså Gullverket sin egen søkkvåte Myhrer stadion.
Det var nok her Gullverket hadde sin hjemmebane og møtte Nord-Odarn til kamp. Odølinga sjølsagt med Zlatan Krokberget som spiss, mens Gullverkets kaptein og centerhalf Olaf Sjøbergtoppen stod fjellstøtt på myras største og tørreste tue. Nåde den som kom i nærheten! Og var Odølinga, med den digre bamsen fra Krokberget i spissen, yppale før kampstart, blei dom fort satt på plass av Olaf fra Sjøbergtoppen. Opp som en bjørn, ned som en skinnfell! Et ordtak som sannsynligvis blei til under disse fotballkampene, og som selvfølgelig ga myrområdet sitt navn.
Tatt for å være kanin
Noen minutter seinere entrer vi chaussen, vegen mellom Knoffsløkken og Øvre Holsjøen. Vi tar til høyre og går de siste meterne ned til Røisivangen. Det er kaldt, antagelig minus 10 og litt vind. Litt før klokka fire er vi framme ved setra, vår final destination.
De gamle setrene ender nesten uten unntak på –vangen. Nyere fritidsboliger får oftest navn etter byggherren eller –fruen, etterfulgt av –bo eller bu. I samtalen om dette finner vi navn til den navnløse brønnen ved hytta til Narren Aurstad oppe i fjellheimen, det må jo bli Bjarnebrønnbo.
Aanerud-far har komponert ei helt spesiell julebordssuppe som smaker fortreffelig sammen med en mer enn solid velkomstdrink, servert av Narren Aurstad. Gjesten Sandholt er i fin form og har ikke tatt skade av en rusletur med TOL. Han hviler ut med suppe og drink, men skal videre til rakfisklag et annet sted i Gullverket. Snart takker han for turen og beveger seg ut i den kalde og mørke november-eftan. Bautaen Wenger tar ansvar for guest star og bestemmer seg for å følge han et stykke på vegen.
Sakte stiger temperaturen over på positiv side av Celsius-skalaen. Ribbe, pølse, kjøttkaker og potet gjøres klart. To timer seinere vender Bautaen tilbake, i veldig god julebordstemning, etter å ha fulgt Sandholt helt fram til Rømmerud sitt hus ved Nedre Holsjøen. Det blir en kveld med god mat, historier, levende musikk fra Aanerud sin medbrakte gitar, men ingen dans. Historiene har Narren som vanlig funnet i avisa Raumnes, og den som gjør størst suksess er denne: «Melding i lokalavisa: 12-barnsfar skutt, tatt for kanin!»
Omkring midnatt stuper de som er tildelt seng i seng. To TOLere må nøye seg med golvplass sammen med Ricco og hans sterke kroppslukter. Så kvasse gasser samler seg langs golvet at det er usikkert om de med golvplass sovner eller besvimer.
Skalbærsjdaarn igjen
En ny, nydelig novemberdag gryr og ganske tidlig er TOL på beina igjen. Det mimres om tidligere julebordsturer. Det kalde været er ikke noe nytt. I 2012 hadde det vært enda kaldere, så kaldt at det var bortimot forsvarlig å gå syngende over isen på Nord-Fløyta. «Jeg gikk meg over sjø og land» var populær og relevant den gangen. Men det var strengt forbudt å «høre hjemme i hoppeland», da vi tråkket over den usikre isen.
Etter å ha spist de siste rester av ribbe og ribbefett, setter vi kursen vestover igjen. Så gjør vi så når vi hjemmat vi går, tidlig en søndag morgen. Det blir valgt ei sydligere, kortere rute på hjemturen.
Nå og da kommer enhver sti fram til et veikryss. Det finnes ingen garanti for hvor du ender om du går til høyre eller venstre, og hvor du kom fra er knapt leselig.
- «Omtrent som det virkelige livet detta», sier Haakon. - «Vanskelig å vite hvor du er og skal, og kun noen få strekninger der det er bare er å guffe på». Stien ender i et T- kryss. Et skilt peker til høyre og et til venstre, samt et som viser hvor vi kom fra. Her synes TOL at livet blir nesten vel tydelig, for på begge pilene, til hver sin sideretning, står det ingenting. På pila som peker tilbake til der vi kom fra står det noe som knapt nok er leselig.
Om lag halvveis deler TOL seg. Det blir en 4:3- splitt der Bautaen, yngstemann Aanerud og Ricco går sitt eget løp. Resten av TOL tar stien til Habberstadvangen, der vi tar oss tid til en liten rast på ei gammal seter.
Fra Habberstadvangen tar vi en kort bushing ned til Skalbærsjdaarn før vi følger gårsdagens tråkk over åsen. Forbi restene av husmannsplassen Daleform og helt fram til Habberstadkleiva.
Morten og Haakon finner det tryggest å gå vekk fra stien og rett ut i naturen, stille og forsiktig. De holder øye med sola, høydedragene og underlaget for å passe på retningen til Bautaens trygge plass i Habberstadkleiva.
Takk til:
November som pynta seg til fest
Guest stars, Sandholt (46) og Ricco (11), for hyggelig tur
Aanerudfar (59) for utsøkt julebordsuppe
Konstantfartsholder Aas for perfekt julemat og Oddbjørn for nydelig skogsbacon
