Dato: 4. - 6. juni Forfatter: Bernt Hoel
Tversoglangs forandrer Norge
Tilbake i 2018 gikk vi Bærum på langs og innledet historien sånn:
«I familien Akershus har vi et brødrepar som er fornøyd med å skille seg litt ut fra resten av slekta. De holder til i sørvest og heter Asker og Bærum. Et brødrepar som fysisk og økonomisk er ganske atskilt fra resten. Om Akershus har slektstreff er det sannelig ikke sikkert at disse to møter opp. Lillebror Asker er kanskje en provoserende betegnelse for askerbøringene, men sånn er det, halvparten så mye folk og halvparten så stort areal som storebror Bærum.»
Vi pirket tydeligvis borti noe ømt for Asker. Der er det ikke kultur for å være noen lillebror. I det hele tatt, der i gården er det kultur for å gjøre noe med saker som ikke er helt på stell. Og det er heller ingen regel som sier «En gang lillebror, alltid lillebror».
For hva har skjedd? Joda, Røyken og Hurum har blitt med i Asker, og Vipps er det Bærum som er lillebror med hensyn til areal. Og ikke nok med det, Akershus har blitt til Viken. Akkurat dét, har neppe økt sjansen for at brødreparet «Velmøblert» kommer på slektstreff.
Tversoglangs (TOL) hadde gjort det enklere for seg selv om vi bare hadde tatt et kort pust i Bærum-bakken i 2018 og dundret videre gjennom det som den gang var lille Asker. Men der fikk vi smake bitter kommunesammenslåings-medisin, gitt. Vi ventet for lenge, og da må det traskes dobbelt så langt for å TOL-stemple Asker.
21 timer til avmarsj
Hele TOL-troppen er påmeldt: Bautaen Wenger, kartleser Aas, eldstemann Hoel, poetiker Skovseth, narren Aurstad og Morten Minstemann.
Planen var lagt. Tog til Sandvika, noen skritt i Bærum først og deretter Asker fra nord til sør. Dagen før skriver Bautaen Wenger «Ses i morgen!» til resten av gjengen. Morten Minstemann får noe å tenke på og svarer: - Det er vel 3 uker til tur…? - Nei, det er ikke 21 dager til avmarsj, Minstemann, det er 21 timer. Napracoachen har fullpakket kundeliste til godt utpå fredagseftan, og får en utfordring da ruslestart fra Sandvika er 13.30.
Urban orm
Derfor er det fem, og ikke seks, Tversoglangsere som stiger av toget på vestkanten. Kyststien er prioritert veivalg sørover. Men der stien i strandkanten er i overkant kronglete, der velger vi noen asfaltsnarveier for å sikre nok framdrift.
Det blir en urban og støyende start på asfalt. Vi er omringet av motorvei, folk, hunder, skoleklasser, Elsparke-sykler, skrik og skrål, men jobben må gjøres og vi langer ut med blikket vendt mot sør. Rett etter brua til Nesøya går vi forbi en liten karpedam, og ser fisk (antagelig Karpe, da) i delvis gjennomsiktig vann. Snart oppdager vi imidlertid en annen luring som bader og koser seg, og åpenbart er særs svømmedyktig. Det er en orm, det er sikkert, men type klarer vi ikke å definere.
Velfrisert
I starten av Asker legger vi ellers merke til at askerbøringene er særdeles flinke med hus og hage. Alternativt, og antagelig mer sannsynlig, er de gode til å outsource stell av hus og hage til kompetent personell med yrkesstolthet. Her er det nemlig særdeles velfrisert.
Vi gjør et feilvalg som innebærer et stort antall trappetrinn ned mot vannkanten. Denne blindstien gjør at vi kommer ubehagelig tett på private utstillingshager og velfriserte, romanlesende, vindrikkende utstillingsfruer i ettermiddagssola. Nede ved vannkanten går det ingen sti videre. De samme trappetrinn må klatres opp igjen.
En annen observasjon er at mosjonistene i Asker er mange og de holder godt tempo. Ingen dassejoggere her – sånne vi ofte ser på steder som Eidsvoll og Jessheim. Riktignok passerer vi også et eldre par som rusler sakte. Ja, vi må få lov å kalle det i dassetempo, mer likt det vi normalt ser nord på Romerike. Vi setter oss ned på noen krakker i vannkanten i Leangbukta, og de dasser forbi. Men hva skjer noen minutter seinere? Jo, da kommer faktisk også disse to gamle kroppene løpende tilbake. De var ikke trette av dage likevel. Kanskje litt søvnige av dage, men like fullt – det skal løpes!
Vi går ved Konglungen som er et langt nes ut i fjorden. Det ser kjempefint ut, men vi vil spare tid og tar L.P. Wettres snarvei. Der møter vi en syklende kar med kjent ansikt. Politikeransikt, mener noen. Navnet er det ingen som kommer på. Uansett, kort møte med kjent, ukjent, syklende politiker er notert.
Vollen
Napracoachen har ferdigknekt og -coachet med sine fredagskunder og er underveis. Trafikken er trå gjennom Oslo. Vollen er et passende sted for han å koble seg på. Vi finner matbutikk og handler kveldens meny mens vi venter. Butikker ligger tett når kommunevalget er Asker. Hver enkelt setter sammen sitt eget utvalg innen kategorien spekemat og øl.
Ventende på Minstemann hviler vi i godt junivær etter shopping. Noen minutter over klokka seks står han der, med hurtigpakket sekk, langt hår og et smilende ansikt. Tversoglangs-teamet er fulltallig.
Denne Morten Minstemann, Nes-gutten, bosatt på Jessheim. Han er fortsatt relativt ung og stadig i utvikling. Om det er til det bedre får hver enkelt vurdere. Men dette er mannen som tidligere ikke ville fyre med ved som hadde merker etter hogstmaskin. Veden skulle være sagd med håndsag og kløyvd med øks. Han forteller nå at han er ivrig på aksjer, aksepterer down-lights, fyrer med moderne tilberedt bjørk og er heller ikke fremmed for å bruke el-sykkel.
Bokmann på stol i SOL
TOL skal videre, vi skal ikke overnatte i Vollen sentrum. Fokus er å finne best mulig leirplass for kveld og natt. Og vi behøver ikke gå langt, rett sør for Vollen ligger Sjøstrand. Strand ved sjø passer bra. Er ikke strand alltid ved sjø, forresten? Vi vurderer en stor grasslette der antallet strandløver er moderat. Raskt blir vi imidlertid klar over at her har det vært strandgjess-party, og de har lagt fra seg store mengder visittkort. Bra sted, men ikke optimalt. Samtidig oppdager vi et fristende smalt nes rett sør for oss. Vi har los på krem-leirplass.
Og det stemmer. Helt ytterst på spissen finner vi det, et svaberg som ender i en spiss ut i fjorden. Der sitter det en kar i strandstol og leser. Han blir i 20 minutter, så pakker han sammen bok og stol, hilser blidt og går videre.
Beklager bokmann på stol i SOL,
men denne plassen, den er skapt for TOL.
Reingjort med livets vann
Fem av seks TOL`ere tar etter hvert et bad i havet. Som vanlig er Eldstemann Hoel tilskuer, det er godt å ikke bade også. Men sikkert fint og nødvendig å få vasket av seg litt. Det ordner seg snart, da Hoel fyller en dram med akevitt opp i en kopp som holdes på plass mellom slitne lår. Koppen bikker og drammen brer seg utover shortsen som endrer farge fra kaki til mørk, mørk grå. Edle dråper desinfiserer edle deler, samt innsiden av lårene. Parfymering med karve, koriander, kardemomme og annet snacks er inkludert. Det svir litt, men skitt au, fint skal det væra!
Det glade hjørnet
Spekemat smaker fortreffelig. Til dessert serverer Narren Aurstad vitser sakset fra avisa Raumnes. Det glade hjørnet i lokalavisa fra Nes på Romerike har sin helt egne stil, da vitsene bærer preg av å være hentet fra 50-tallet. Dette gjør at de ofte kan være noe krevende å tolke, men uansett, de får fram latter og det er jo poenget. Så all ære Raumnes, dette fungerer. Vi gjengir to av vitsene her, så kan du som leser selv vurdere:
«Det var en ung ekspeditør i en manufakturbutikk som ikke var så lite av en psykolog, og hadde for så vidt betingelser for å drive det til noe. Butikksjefen kalte på han og sa: - Henriksen, ta fatt i den ene enden av disse bukseselene, og så tar jeg tak i den andre, slik at vi kan trekke til og vise denne herre hvor sterke de er. – Ja, unnskyld, sa Henriksen lavt. Er mannen en kunde eller selger?»
Denne første må i alle fall Tversoglangs innrømme at vi synes er relativt krevende å forstå fullt ut, selv etter en grundig analyse.
Og vi tar med en til når vi først er i gang, her føler vi helt klart at vi er mer med på notene:
«Etter et skipshavari kom mannen seg i land på en øde øy. Her bodde han i mange måneder, fikk langt skjegg og livnærte seg på nøtter og frukt. En dag var det et nytt skipshavari, og en vakker kvinne overlevde og svømte mot øya. Hun vasset i land, smilende mot den skjeggete mannen og sa: - Nå skal jeg gi deg noe du ikke har fått på mange måneder! – Å gudskjelov, sa mannen. Har du virkelig snus på deg.»
Her må det legges til at de snusavhengige i TOL har full forståelse for den skjeggete mannen; snus først!
Natt ved Oslofjorden og bjørn i soloppgang
Sakte senker sommernatten seg over Asker og de seks vandringsmenn. Ytterst på den spisse holmen har Skovseth lagt seg for velfortjent hvile. De fleste TOL`ere har nådd en alder der man minst en gang i løpet av natten må tre av på naturens vegne som det heter. Et nydelig, vakkert uttrykk for å pisse. I Asker er det antagelig mye mer vanlig å tre av på naturens vegne enn å pisse. Mens det nord på Romerike helt sikkert er motsatt.
Nok om det.
Denne natten sammenfaller ærendet på naturens vegne med magiske minutter med soloppgang. Et fantastisk syn å se den sovende bjørnen fra Minnesund, med fjorden i bakgrunn, Oslo by bak der og ei sol som sakte stiger opp rett over hovedstaden. Øyeblikket foreviges med et bilde som naturligvis får navnet: «(Odd)Bjørn i Soloppgang».
Poetiker
Fredag kveld fikk Skovseth et oppdrag fra Minstemann Aanerud: – Du har poesi i deg, Skovseth! I løpet av lørdag skal du lage et dikt som du skal framføre lørdag kveld. Og dikterbjørnen fra Minnesund leverer varene.
Vi foregriper lørdagens begivenheter og opplevelser noe ved å presentere verket allerede nå. Kunst fra øverste hylle kan ikke settes på vent.
Vandring i Asker
Oddbjørn Skovseth (2021).
Våknet opp til Havabborfiskere og Bauta’n i sexy positur.
Blir ikke bedre å være på TOL-tur.
Slemmestad bar preg av ny og historisk industri,
videre til en utsikt som scorer ti
Pratsom trefeller bla bla bla,
beboere med store blå skilt som også sa bla bla bla
Idylliske Nærsnes var verdt en stopp,
og videre til Ramton som var en flopp.
Rema på Åros var helt nødvendig,
men pensjonisttreff med syngende keyboardist helt unødvendig.
Bussen til Sætre passerte forbi,
men vi tok beina fatt på en bilsti.
Sætre vartet opp med Kiwi og pol,
for en dag i skyfri sol.
Som vanlig skal vi oppover på slutten av dagen,
dårlig gjort for en med for mye fett i magen.
Men faen heller jeg kan da gå,
og nå skal det bli godt med middag få.
Takk for meg må jeg si,
med helt overlegen Stikkvannpoesi
Dette mesterverket står på egne bein, og trenger ingen ytterligere kommentar eller analyse. Vi vil likevel påpeke noe oppsiktsvekkende og banebrytende. Dikting har skjedd til alle tider. Mange diktere har slitt med å finne gode rim. Det åpenbare, som veldig få - om noen, har kjent til og benyttet, er at alle ord faktisk rimer på seg selv. Poetiker Skovseth bruker dette grepet særdeles elegant. «Bla bla bla» rimer jo selvfølgelig på «bla bla bla». Og like genialt er de nydelige linjene der «nødvendig» rimer på «unødvendig».
Agnostiker
Sekker pakkes og en lang dagsmarsj venter, derfor tråkker vi av gårde såpass tidlig som kl 9. God fart forbi Slemmestad med sine sementfabrikker. Mer landlig igjen og vi treffer på et par trefellere fra Romerike. Vi får en kjapp innføring i trefellernes profesjon og at det finnes en utdannelse som begynner på A for dette studiet. Bautaen Wenger er rask med å foreslå et fint, nytt ord han har lært seg: Agnostiker. Men dessverre, en religiøs tviler er neppe det beste for å kvitte seg med vanskeligstilte trær. Uansett er rådet fra karene å droppe vitenskapelig trefelling, som i bunn og grunn handler om at du får en rapport på kjøpet. Et kjøp som da fort blir 10 000 kr mer kostbart.
Vi takker for praten og velger en trasé som virker noe privatisert. Det stemmer. Vi møter snart noen blå skilt som påpeker at: «Dette er ikke kyststien, du vandrer gjennom våre hager. Ring om spørsmål». Vi mistenker at skiltmakerne selv er på litt utrygg grunn, siden de ikke bare klinker til med: «Adgang forbudt». Vi stusser også litt over at hagene deres inkluderer en grusveg, det var ikke mye grusveger i hagene lenger nord i Asker. Selv om vi har noen spørsmål dropper vi å ringe.
Bedringens vei
Vi kommer til en ny idyllisk perle, som kartleser Aas opplyser at heter Nærsnes. Litt merkelig navn på et sted, og Narren Aurstad mistenker at Aas bare fant på noe. En kjapp faktasjekk frikjenner kartleseren, Nærsnes er navnet.
Neste pause blir ved innkjøringa til Ramton camping. I skyggen av noen bjørker spiser vi spekematrester fra gårsdagen. Så svinger campingsjefen bortom i sin golfbil, og spør om vi har telta der. Det har vi ikke gjort og slipper gebyr. Vi rusler videre, tvers gjennom campingen. Og her er det jobbet systematisk med spikertelt, plattinger, blomsterbed og mye annet.
Vi finner til og med gatenavn, og passerer Anfield Road. Nabogata heter Bedringens vei og da er det vel håp likevel. TOL er nemlig uten Liverpool-fans, halvparten sverger til en annen klubb i rødt. Mens Bautaen Wenger av en eller annen grunn holder med Hødd!?! Denne sommeren har for øvrig Wenger en unik mulighet til å se sin favorittklubb live, i august skal vestlendingene besøke Myhrer stadion for å møte Eidsvold Turn. En ensom bauta på bortetribunen, som jevnt og trutt gir sin høylytte støtte: - Heia Hødd, Heia Hødd, Heia Høøøøddd!! Ballspillende vestlendinger blir garantert både glade, inspirerte og ikke minst overrasket.
Country og shopping
Ved Åros finner vi enda mer butikk. Og får oss en god hvil i skyggen av kirka, mens vi ufrivillig må lytte til levende countrymusikk fra en utekafé. Relativt vonde bein hos noen, og det frister å løse billett da bussen til Sætre stanser rett foran oss. Vi motstår fristelsen og tar en asfaltetappe.
I Sætre finner vi både vinmonopol og matbutikk. Kokken Aanerud har allerede ringt butikken og bedt de holde av tre pakker reinsdyrskav. Shopping av mat, rødvin og snacks merkes når sekkene igjen skal på ryggen.
Aha-opplevelse
Etter Sætre dundrer vi videre på asfalt, vi har igjen los på leirplass og festmiddag. Snart skimter vi Holmen Herregård som eies av Morten Harket. Countrymusikken ved Åros blir et fjernt minne. Og norsk kvalitetsmusikk nynnes, mens TOL marsjerer i utakt opp til høyre. Vi er noen få meter over havet, men skal oppover nå, mye oppover. Planlagt leirplass ligger på cirka 340 meter over havet. Vi passerer vegen ikke så langt fra tunnelåpningen til Oslofjordtunnelen (7306 m lang, på det djupeste 134 meter under havoverflaten, kilde: Store norske leksikon).
Kartsjefene Aas og Aanerud har bestemt at Stikkvann er dagens mål. Ikke så langt dit, men altså; mange høydemeter. Bak oss har vi flott utsikt til Oslofjorden, der seilbåtene kryr denne fine lørdagsettermiddagen. Framdriften er god, selv om 20 kilometer er unnagjort siden vi forlot Sjøstrand i dag tidlig.
Stikkvann er klasse!
Grusvegen gjør noen svinger når vi nærmer oss. Flere ganger tenker vi at rundt neste sving er stedet, like mange ganger må vi akseptere at det er en sving og noen meter til. Men så, når vi er nær ved å gi opp, kan vi endelig skue utover Stikkvann. Og for en plass. Passe stort, mer enn vakkert og i enden av vannet ligger Stikkvannshytta. Noen har vært der med kraftig ryddesag tidligere på dagen, og sørget for at stedet er akkurat så velfrisert og velmøblert som et sted i Asker skal og bør være.
Fin strand, solid benk og bord med torvtak og noen hensiktsmessige meter unna finner vi luksustoaletter for to kjønn. Det er 8 timer siden lørdagsturen startet, så det har vært ei bra økt. Det føles som fortjent luksus å ankomme leirplassen såpass tidlig som kl 17, det gjør at ingenting haster. Spørsmålet er om Stikkvann betyr stikkende kaldt vann eller om det er mulig med et bad.
Godt å bade
En lørdagstur som har vart hele dagen i høy temperatur betyr at bading er et godt tiltak. Blandet erfaring med livets vann kvelden før, gjør at Hoel er motivert for å overvinne kuldehatet og kaste seg ut i stikkende isvann. Han som sjelden bader, alltid er sist uti de få gangene det skjer, og som hæler seg centimeter for centimeter, før skulderpartiet endelig kommer under vann etter et kvarters tid med banning og høye hyl. Det skjer noe historisk i TOL-sammenheng. Nå er eldstemann Hoel faktisk nummer to til å bade. Vi snakker tidlig i juni – rett og slett breaking news.
Hele TOL får etter hvert gjort unna lørdagsvasken. Bautaen er sistemann ut og etter badet beholder han den våte badeunderbuksa på, og setter tørr underbukse utenpå. Narren Aurstad kommer med et hjertesukk, berettiget vil de fleste si. Bautaen sin posisjon i gruppa er sånn at uansett hva han velger å gjøre, så er responsen anerkjennende nikk og rosende kommentarer. Så også denne gangen. Aurstad lufter tanken om at dersom noen med lavere rang i TOL hadde gjort dette, så ville dommen vært nådeløs: - Er du helt idiot!!
Kokken Aanerud skaffer assistent
Snart er gourmet-eksperten fra Nes i gang med middagen. Denne gangen utpeker han en assistent og han gjør et dristig valg. Det blir Hoel, hans matlagingskunnskaper begrenser seg til å steike egg, noe han til gjengjeld virkelig kan. Handleposen inneholder mange grønnsaker av ulike slag og de skal finhakkes. Kokk og assistent går i gang. Finhakke grønnsaker, konkret og greit.
Samarbeidet går knirkefritt, assistenten får selvtillit av å jobbe sammen med en mesterkokk. Grønnsakene blir til ganske små biter, klare for gryta sammen med skav av reinsdyr. Nevnte selvtillit fjernes imidlertid effektivt da jobben er gjort og Aanerud konkluderer slik: - Dette er spesielt, for første gang i mitt liv har jeg møtt et voksent menneske som ikke vet hva finhakking er! Coachen som normalt bygger selvtillit har fri i kveld, og assistenten har innsett at å steike egg er det han kan, og sånn blir det.
Kjøkkenassistenten går av vakt med øyeblikkelig virkning, og den mer matkompetente kartleser Aas tar over for å ferdigstille kveldens meny. Like før det er klart for servering brytes idyllen av kasserollestøy og høy banning. Kjelen har veltet fra kjøkkenbenken. Reinsdyr og grovhakka grønnsaker blander seg med nyslått gras, maur, kongler og duemøkk. Etter beste evne samles det i gryta igjen, mens tidligere assistent prøver å undertrykke et bittelite smil. Feilhakka grønnsaker er vel kanskje ikke det største problemet med lørdagsmiddagen…
Snart gafler TOL i seg, og tross utfordringene, bedre reinsdyrskav-gryte finner du garantert ikke i Asker denne junikvelden.
Do-kø og kaos
Ny dag gryr over Hurum. Og en etter en våkner TOL, vi skal gjøre oss klare for siste etappe, fra Stikkvann til Tofte. Sistemann ut av soveposen er som vanlig Narremann Aurstad. Da har alle andre besøkt do merket med symbol for mann. Med startnummer seks for dobesøk, gjør sistemann en fornuftig vurdering: - Jeg nekter å gå inn i det rommet, jeg tar damedoen. Dette vil ta tid, dere behøver ikke å mase.
Vi lar Aurstad være i fred og starter rydding av leirplass i lavt tempo. Så kommer ei Askerdame joggende i askertempo. Hun stopper og vi kommer i prat. Klokka er bare åtte, men hun har allerede gjort unna mange kilometer, virker nesten ikke sliten, bobler av energi og entusiasme. – Før jeg løper videre skal jeg bare på do før jeg tar et bad.
- Okay, nå har det seg sånn at doen er opptatt, vi er nemlig fem karer og ei dame på tur, nødjuger vi først. Før vi innser at ærlighet varer lengst, og beklager at der inne sitter en som ikke burde vært der. Hun tar det med et smil og da Narren etter nærmere 20 minutter har fullført oppdraget – så velger hun også do tiltenkt motsatt kjønn.
Vi velger vei, og får oss favortittlag
Alle spor etter TOL viskes vekk, med unntak av litt reinsdyr, grønnsaker og kongler på bakken ved kjøkkenbenken. Deretter setter vi i gang i retning Tofte. Vei eller sti diskuteres, og beslutningen blir at vi starter med noe sti og deretter vei, først grus så asfalt. Etter kjappe kartstudier viser det seg at 13 km gjenstår.
Vi skal først litt oppover og etter det blir det ned og ned helt til Tofte ved havnivå. Beina er helt greie og formen er god i gruppa. Første pause blir på ei tømmerlunne, kartleser Aas har mengder av fetaost i sekken og inviterer til historiens første Fetaost-festival i Hurum.
Grusveg blir til asfaltvei, og bebodde deler av kommunen. Vi ankommer en fotballbane, hjemmebanen til Hurum sin stolthet Fremad. Tribuneanlegget er tilpasset virus-regler, da det ikke er plass til mer enn en veldig liten kohort. Uansett, TOL blir Fremad-fans på rekordtid og vi drømmer oss bort til storkamp på stadion. Og supportersangen blir diktet på direkten:
Vi er Fremad, vi har baller av betong og stål.
Vi er Fremad, og vi skårer faen aldri no mål.
Vi kjefter på dommeren og får noen røde kort.
Vi roper at mora hass burde tatt abort.
Og når det går gæli og vi slepper inn en goal.
Da gjør vi det vi kan best og det er tribunevold.
Fremad, Fremad, FREMAD!!
Båttaxi, nei takk,
Ekspedisjonen nærmer seg fullført og en plan for hjemreise må på plass.
Kartet viser at fra Tofte til Son på andre siden av fjorden er distansen kort og Son har togstasjon. Utfordringen er at mellom Tofte og Son er det vann, mye vann. Vi sjekker derfor muligheten for båttaxi. Første taxisamtale ble kort oppsummert sånn; spørsmål: Pris til Drammen? Svar: 25 000! Neste spørsmål: Pris til Oslo? Svar: 10 000….
Men vi har fått et annet tips, RibRoy. Han kjører opplevelsesturer med Rib. En kort tur over til Son, uten behov for spesielle opplevelser, blir imidlertid også for kostbart for TOL-budsjettet. Det er forberedelser og klargjøring som koster, det hjelper ikke at vi kun trenger skyss uten opplevelser.
Det ser ut til å ende med buss til Oslo, selv om det er drøye to timer, bussbytte og 96 (!) stoppesteder….
Velkommen til Tofte
Akkurat da vi passerer det blå skiltet som informerer om at her er Tofte, skjønner vi at dette stedet virkelig setter pris på TOL-besøk! Mot oss kommer nemlig en strøken T-Ford, sikkert minst 100 år gammel. Og vi oppdager i samme øyeblikk at det er flere, veldig mange flere. For ei kolonne! Vår egen Fetaost-festival et par timer tidligere blir helt ubetydelig sammenlignet med Tofte T-Ford-festival. Antagelig arrangert for å ønske Tversoglangs velkommen.
Og ikke nok med det (del 1): Noen minutter senere suser ei gammel folkevognboble forbi, og tanken slår oss med en gang at dette kanskje ikke er ei ensom boble. Det stemmer, gamle Volkswagen kommer på rekke og rad i et enormt antall, flest bobler – men også alle andre typer og fasonger.
Og ikke nok med det (del 2): Neste post på programmet er store amerikanske vans.
Tusen takk, Tofte, dette var en spesiell velkomst og vi er imponert og faktisk litt rørt over alle som stilte opp med sine blankpolerte, sjeldne kjøretøy.
Avslutningslunsj
Snart setter vi fra oss sekkene på fortauet utenfor Tofte sin populære greske restaurant Ola Kala. Det blir middag til lunsj og iskald gresk øl. Nydelig mat og god service.
Så sjekker vi transportmuligheter med Hurum Maxitaxi. Det blir en enkel beslutning, rask og effektiv maxitaxi til Asker stasjon. Bedre med ett stoppested enn 96 stoppesteder. Timing perfekt, rusler rett fra taxi og inn på toget til Eidsvoll.
Asker er fullført!
Bernt og Bjarne besøker norske tettsteder på søndag ettermiddag
I dag gjester de: Tofte
Vi er seriøse i vår tettstedsvurdering, og lar oss ikke kjøpe av T-Ford- og Boble-festivaler som er arrangert for å sikre høyt terningkast. Det kan hende vi hadde rundet opp terningen, om de hadde gitt seg mens leken var god, så ærlige skal vi være. Men når de plussa på med amerikansk van-festival ble det i meste laget. Så ingen gratis terning-øyne for dette, Tofte.
Tofte er likevel en perle som kan anbefales på det varmeste. Og det er helt ok at det ikke bare er utsikt, idyll og kos. Næringsliv behøves også, derfor likte vi blandingen av båthavner, villabebyggelse, noen butikker og store industritomter.
Treforedling har lang historie på Tofte. Og aktivitet er det fortsatt, et sted var vinterveden til de grader, og bokstavelig talt, i havn. Aldri har vi noen gang sett så mye tørr ved på et sted. Nærmere analyse viste at veden skulle brukes til å lage bio-drivstoff. Og markedet er åpenbart der, i alle fall hvis eldgamle Forder, Bobler og amerikanske varebiler kan fylle vinterved på tanken.
Sultne og tørste fant vi så den greske restauranten Ola Kala. Og det var saker som ga fart i terningen, gitt. Jubelen ble riktignok litt nedjustert av en motorsykkelklubb som valgte pause, uten å skru av tenninga, på en bensinstasjon rett over gata.
Tofte har god sommertemperatur, sol fra skyfri himmel, folk er blide og i passende antall. Bilparken er overraskende gammel, trivelig å se på, men har garantert høyt CO2-utslipp. Utslipp som forsterkes med en god dose MC-eksos.
Bernt og Bjarne konkluderer at Tofte leverer til mer enn godkjent: Terningkast 5.
I denne serien har vi tidligere gitt Jevnaker terningskast 5, Koppang 4, Sandvika 3 og Groruddalen 3.
Takk til:
Vy for togtransport i rute Eidsvoll-Asker t/r.
Bokmann i SOL som overlot kremplass til TOL.
Stikkvannhyttas venner som tilbød velfrisert leirplass med flotte toalettfasiliteter og godt badevann.
Ola Kala Taverna for god mat, iskald gresk øl og topp service.
Hurum Maxitaxi for sikker og punktlig skyss.
Seks par TOL-bein som klarte 55 km uten store plager (18 fredag, 24 lørdag og 13 km på søndag).
