Dato: 3.-5. juli Forfatter: Bernt Hoel
Sommeren 2008 gikk Tversoglangs (TOL) fra Trautskogen, rett øst for Mjøsa, til Glomma ved Kirkenær. Det ble Nord-Odal på tvers, pluss noe av Grue. Ett år etter var tida inne for å gå resten av Grue på tvers. Flyktningeruta ”Spiken”, som ble flittig brukt under krigen, ville passe bra. Kjas og mas var det eneste vi ønsket å flykte fra, derfor valgte vi likegodt å gå motsatt veg. Det vil si fra Svenskegrensa til Kirkenær.
Morten Minstemann hadde tatt dette med Flyktningeruta mer bokstavelig, og flyktet til Sverige på ferie. Dermed var det fem TOLere, Haakon, Bernt, Atle, Oddbjørn og Bjarne, som pakket sine ekspedisjonssekker.
Kort i nakken, lang i luggen
Før avmarsj var vi spente på hvordan ei sånn fluktrute ser ut, hvordan flyktet de egentlig gjennom Finnskogen?
Alternativ 1: Rett fram gjennom tett buskas for å holde seg i skjul, men på den annen side risikere å lage mye lyd mens kvist, kvast og kratt sprutet. Eller, Alternativ 2: Over åpne furumoer og gamle finnetorp. Lett synlig for fienden, men relativt lydløst.
Nå i 2009, snart 70 år seinere, ville det uansett selvfølgelig se helt annerledes ut, det som var smått kratt den gang har blitt til gammel skog.
Basert på kunnskap fra gamle bilder og norske filmer hadde vi i alle fall et klart bilde av hvordan flyktningene så ut og oppførte seg. De hadde dressbukser, rutete skjorter og six-pence, var kortklipt i nakken, lange i luggen, snakket fort og lavt, mens de fortalte skrøner. På vei hjem fem år seinere var de fortsatt kledd i dressbukser, rutete skjorter og six-pence, kortklipte i nakken, lange i luggen, snakket enda fortere – og i den herlige freden gikk praten høyt i tillegg. Dessuten gjorde skrønene sikkert enda mer narr av dumme tapertyskere.
Kort i nakken
Formiddagen før avreise var Bautaen Wenger, ikledd rutete skjorte, innom frisøren og ba om kort i nakken og urørt lugg. Snart suste to biler østover i retning Sverige, forventningsfulle TOLere fortalte skrøner og lo oppstemt. Den ene bilen plasserte vi ved sjukehjemmet, i utkanten av Kirkenær. Deretter presset vi oss inn i den andre bilen og fortsatte ferden forbi Svullrya, med startpunktet ved Baksjøen som mål.
Klokka 16.45 fredag 3. juli er TOL summer09 i gang. Vi begynner med å følge Finnskogleden noen hundre meter nordover langs den breie grensegata som markerer skillet mellom furet værbitt og du gamla, du fria.
De siste ukene hadde det vært fokus på at Norge kjører gigantiske mengder søppel over til svenskene, trailere spyr ut klimagass for å rydde opp etter vårt enorme miljø- ødeleggende forbruk. Den fromme tanken er at uendelige mengder ting vi slett ikke trenger skal gjøre oss enda lykkeligere, samtidig som vi opprettholder og skaper arbeidsplasser som smører den allerede velsmurte velferdsstaten. Kjøp, kjøp, kjøp – lav rente – hold søplebilhjula i gang! Og så blir det jo så herlig, varmt klima i Norge, snart behøver vi ikke reise til Syden lenger, heller. Tversoglangs kaster symbolsk noen tørre kvister og barnåler over til svenskene for å bidra til Hold Norge Reint- aksjonen.
TOL- vær
Mørke skyer truer rundt den steikende sola og snart buldrer litt vennlig torden, såpass vennlig at vi kan kalle det TOL- vær, i det fjerne. Ved det nedlagte torpet Emanulshemmet svinger Finnskogleden østover, vi fortsetter imidlertid rett fram mot toppen av Baksjøberget. Oppe på toppen ligger ei stor grenserøys, og da snakker vi virkelig stor. Her det grense mellom nasjoner, ikke bare kommunegrenser som vi har mest erfaring med. Det passer med en kort rast der, noen brødskiver og litt kaldt vann, mens Oddbjørn bestiger riksrøysa. Tor med hammeren har i mellomtiden sneket seg betraktelig nærmere og plutselig banker han til med stor kraft.
Oddbjørn finner fort ut at toppen av røysa på toppen av Baksjøberget kanskje ikke er det lureste stedet og oppholde seg. Han klatrer raskt ned igjen, i det vi andre antyder at det kunne jo blitt et spektakulært Youtube- innslag: ”Skovseth`s last dance”, der han med lang lugg forteller raske skrøner som plutselig avløses av komplett umulige dansetrinn framkalt av noen hundre millioner volt. Huff, skumle bilder farer gjennom risikoskye TOL- hjerner!
Bønnestund ved Rotberget bedehus
Sekkene løftes igjen på rygg og Tversoglangs retter blikket vestover, marsjen fortsetter nå på stien mot Namnå. Dette er flyktningeruta ”Spiken” som ble mye brukt under krigen. Blå maling på trær og steiner viser veg, symbolet er en spiker.
Vi går forbi flere nedlagte finnegårder der titusenvis av arbeidstimer og like mange liter med svette ga grunnlag for å overleve. Da tenker sikkert noen at dette blir en liter svette pr. arbeidstime, men vi må huske at de også svettet utenom arbeidstida. Det er nok å nevne saunaen og når de førte slekta videre som eksempler. Antagelig heller ikke uvanlig at man kombinerte badstu med videreføring av slekt, da var sikkert svetteproduksjonen ekstra stor. Få av de elementer vi forbinder med materiell luksus eksisterte, men i slike omgivelser var det garantert mulig å oppleve livskvalitet og lykke uansett.
Etter å ha passert riksvei 202, mens vi hilste blidt på noen bobileiere i fin flyt, setter vi kursen mot Rotberget. Tre timer etter avmarsj ankommer vi Rotberget bedehus. Her skal det være muligheter for overnatting. Bedehuset har sengeplass til over 20 personer, kjøkken, bad og dusj. At det egentlig er plass i herberget hjelper imidlertid særdeles lite når det er lukket og forsvarlig låst, og humøret synker til lavt nivå. Knott og klegg angriper tungt. Tversoglangs jamrer svakt foran Bedehuset, der vi alle fem synker i kne og ber stille om hjelp som kan fri oss fra knottplagene.
Bønnhørt
Forsiktig åpner vi øynene igjen og får se ei dame med brun labrador komme ruslende. Det blir en særdeles hyggelig prat, mens en ivrig logrende Tamara hilser nøye på hver og en av TOLerne. Else Marit, som dama heter, og mannen holder til på et småbruk rett nedenfor bedehuset. Vi spør om hun veit om noen fine leirplasser nede ved Rotbergsjøen. –”Ja, vi har ei strand der nede, der kan dere sette opp teltet”, svarer den koselige Finnskogdama. TOL svarer at vi ikke har med telt denne gangen, men glimrende at vi kan bruke den private stranda. Hun blir forferdet over mangelen på telt, noe som raskt vil forvandle oss til perfekte knottmåltider. Vær så god, her er TOL Tartar, bare forsyn dere, knottjævler! –”Er dere snille gutter kan dere låne hytta som vi har der nede”, fortsetter den omsorgsfulle etter kort betenkningstid. Åh, tusen takk våre bønner er hørt, amen, tenker fem TOLere i kor, samtidig som vi forsikrer at snillere gutter skal du leite lenge etter.
Vi kommer oss raskt ned til vannkanten og tar et forfriskende bad i den langgrunne Rotbergsjøen. Vi er godt i gang med middagen da Else Marit, Trygve og firbeinte Tamara kommer på besøk. Det serveres kaffe og en liten whisky- tår, praten går lekende lett. Fantastisk hyggelige og gjestfrie folk! De har tatt med reint drikkevann til og med!
Grueknotten gleder seg til natta og boltrer seg med Tversoglangsblod som forrett, de veit ikke at den planlagte nattmaten deres har fått husrom og er strøket fra menykartet. Uttrykket ”flaksen følger støllinga” som ble mye brukt på 70- og 80- tallet kommer til heder og verdighet igjen. ”Flaksen følger TOL-støllinga uten telt” gir en treffsikker beskrivelse av hvordan vi føler det.
Less stress in a Stressless
Kameramann Atle blir med Rotberg- folket på omvisning i hyttefasilitetene. Velholdt hytte med anneks i tillegg. Else Marit anbefaler at dersom vi har snorkere, så kan de plasseres i annekset. Om vi har! Eldstemann TOL-Hoel blir raskt utpekt til å benytte den overnattingsplassen.
Det er en nydelig sommerkveld, men luftens herskere gjør at vi raskt flykter innendørs. Og snart sitter vi i mjuke hyttemøbler, Aurstad oppnår det absolutte nullstress i en behagelig Stressless!
Den verdenskjente stolen som Ekornes beskriver slik på sine hjemmesider: ”Den første Stressless ble introdusert på det norske markedet i 1971, og ble raskt den første virkelige tv-stolen. Her kunne man legge seg bakover og hvile, ha det komfortabelt foran fjernsynet og svinge seg rundt kaffebordet med en lett fotbevegelse”. Heldigvis var det ingen TV i hytta, men Bjarne kunne med en lett fotbevegelse svinge seg rundt kaffebordet.
Med ett virker det uendelig fjernt at en uvel Bjarne på forrige ekspedisjon påstod at TOL må stå for Terror, Ondskap og Lavmål. Nå var Trygghet Og Luksus mer passende betydning!!
Lørdag morgen
Fullstendig uthvilt etter en moderat fredagsetappe etterfulgt av kvalitetssøvn, spiser vi lørdagsfrokost på hyttetrappa. Deretter trasker vi opp til småbruket til Else Marit og Trygve. Trygve sin onkel Rolf, hadde klart seg aleine her fram til han var 93 år! Vi takker pent for husrommet og fyller alle flaskene med reint vann fra springen. Så legger vi i vei videre vestover.
Ved et par hytter treffer vi enda ei dame på hundelufting. Denne gangen ei fin, godt voksen bydame. Hun er overrasket over å møte folk i disse flyktningerute- trakter, ikke så rart egentlig det er jo 64 år siden det var en krig å flykte fra. Etter litt snakk om varm sommer og herlig terreng, takker vi for praten og fortsetter ferden.
Så får vi endelig se tegn til at det finnes større rovdyr i området. Midt i flyktningeruta ligger masse elghår og snart får vi øye på knokler i stort antall. Rester etter et mislykket fluktforsøk. Første tanke er at dersom vi hadde satt sammen igjen alle disse beinrestene måtte det ha blitt en hel gjeng med Finnskogens konger. Men etter en nøyere vurdering av elgeanatomien, konkluderer vi med at knokkelpuslespillet nok ville resultert i kun en velvoksen elg.
Tre gamle finnegårder, omgjort til feriesteder, passeres, det er Mattisstua, Vålbråten og Bertola.
Lunsj
Det er lunsjtid. Vi blir enige om at Dvaladammen er en fin plass for måltid. Rett før dammen ligger ei fløterbrakke helt inntil stien. Og ligger er absolutt rette betegnelsen, brakka har falt ned og treverket er i ferd med å gå helt i oppløsning. Restene etter en båt ligger i vannkanten, men her har også forfallet kommet langt, antagelig er det mange tiår siden den var i stand til å flyte.
Vann fra åa kokes og fiskesuppe serveres. Posesuppe, men oppjustert ved hjelp av medbrakt ørret. Ubeskrivelig godt! Bautakokken Wenger påpeker likevel et par ting vi bør huske til neste gang; pkt 1: Følg anvisningen på posen – det blei litt krevende å få løst opp pulveret og pkt 2: Kjøp skinnfri ørret, den blei greit flådd ved hjelp av kniven som Oddbjørn brukte til vannblemme- kirurgi tidligere på dagen, men uansett ferdig flådd er enklere!
Fiskesuppa gir ny energi og lett stemning på ferden videre mot Kontorpet. Det blir ei god og lang pause på denne fantastiske tomta, der bebyggelsen nå er en gapahuk. Enorm panaromautsikt mot de områdene vi har ruslet gjennom. Vi kan til og med skimte Rotberget i det fjerne. Det er så idyllisk at vi nesten blir fristet til å kalle det TOLtorpet og slå oss til der for godt! Men skal vi rekke fram til Bjørsjøtorpet denne dagen så må vi videre. Atle, den mest rastløse, klarer etter hvert å overbevise oss andre om behovet for framdrift.
Skjebner
Vi kommer til ei myr på venstre side av stien og stanser ved plakaten som beskriver en meget dramatisk hendelse. Det er en nå avdød flyktningelos som har fortalt det gamle sagnet. Finnegubben på Kontorpet hadde vært i Sverige og kjøpt seg gevær. ”Det var skikk og bruk på den tiden at med nytt gevær måtte en skyte det første en traff i sine jaktmarker. Da skulle jaktlykken være sikret. Men her var ulykken ute. Mannen fra Kontorpet møtte sin egen datter. Likevel, det fikk stå til. Han skjøt henne, og trampet henne ned i myra!”
Mange fra Vilberg skolekrets minnes den meget myndige rektor Konttorp. Noen knekte pekestokker og en lang lugg som falt ut av stilling når han ble streng blir imidlertid ganske tamt i forhold til historien om Finnegubben ved samme navn!
Tversoglangs fortsetter vestover, først i flott gammel furuskog og deretter videre på god grusveg. Her skvetter vi til i det Wenger plutselig skriker: -”Orm!” Den er velvoksen, men heldigvis ingen hoggorm denne gangen. Likevel får vi frysninger der vi ser den raskt bukter seg ned i grøfta og inn i ormegras. At den flykter inn i ormegras ødelegger en gammel sannhet for Oddbjørn. Nemlig myten om at det aldri er orm i ormegras. Altså; ingen ormeregel uten unntak!
Elva Rotna må passeres. Det gjør vi rett nord for noe som heter Tier- koia. Her har Rotna utvidet seg til en lang, smal sjø; Rotnesjøen. I dette området ligger Kjerringvika, oppkalt etter ei kjerring som skulle leie ei geit over her en gang. Tragisk nok druknet kjerringa, om geita kom seg til seters og fikk gjort seg feit vites ikke.
Hele Tversoglangs kommer velberget og relativt tørrskodd over vannet. Hittil denne lørdagen har vi beveget oss i ganske lett terreng, nå venter imidlertid den tøffe oppstigningen mot Maliskjæra. I jevnt, men rolig tempo forserer vi motbakken. Belønningen er et meget fint utsiktspunkt fra toppen. Vi setter oss ned noen minutter og lar det mektige synet av Finnskogen synke inn. Sørover kan vi la blikket gli over hele Rotnedalen, helt til Svullrya.
Neste stopp er Grusetsætra. Vi befinner oss nå i de mest rovdyrutsatte områdene på Finnskogen. Både ulv, bjørn og gaupe avlegger visstnok ofte besøk på disse gamle vollene. Selv om TOL i utgangspunktet er relativt skvetne, har Finnskogen gitt oss en ro som overskygger rovdyrredselen som vi på forhånd regnet med at vi skulle føle. Respekt, men ingen frykt.
Vorspeil med wienersnurrer
Ruta går videre gjennom relativt tett kratt, før vi etter noen hundre meter ankommer grusvegen som skal føre oss til Bjørsjøtorpet, der vi har tenkt å overnatte. Kanskje det skal være fest der i kveld? Det hadde vært noe; en ordentlig Finnskogsommerfest med lystige jentegjenger i florlette sommerkjoler, trekkspill, slåssing og leven.
Et par biler som frakter eldre Finnskogdamer passerer oss like etter i retning Bjørsjøtorpet. Om de har lette sommerkjoler rekker vi ikke å observere, og dessuten får vi en følelse av at type antrekk ikke er spesielt relevant i denne sammenhengen. Tankene om Finnskogsommerfest justeres uansett mer i retning av en utflukt for sanitetsforeningen.
På Bjørsjøtorpet finner vi de velholdte bygningene til idrettslaget, der er stor skihytte, solide gapahuker og en imponerende tømret utedo av lerk. På den store skihytte- verandaen sitter damegjengen og drikker kaffe og eter wienersnurrer. De lurer på om mødrene våre har sendt med oss noe gjærbakst, noe vi medgir at de ikke har gjort. Dermed byr de oss på wienersnurrer. Det smaker særdeles godt, mens bildene vi hadde om sommerkjoler, trekkspill, slåssing og leven stadig blir blekere og mer utydelige.
Snart skravler og halter de seg ned fra verandaen. Vi takker for servering, mens de opplyser at de skal på sommerfest på et nærliggende torp. Utflukten hit var altså bare vorspielet! Undrende observerer TOL disse oppstemte som trenger seg inn i sine gamle små japanske biler. Med solide overdoser clutch og et Finnskogrally- lignende trykk på gasspedalen forlater de oss, samtidig som vi slukøret tørker noen wienersnurresmuler vekk fra munnvikene.
Svensktopplåt
Snart bader hele Tversoglangs i en godt temperert Bjørsjø. Lørdagens marsj har vært passe lang, vi kjenner at noen mil er tilbakelagt, men er langt fra utslitt. Vorspielverandaen okkuperes og TOL spiser en velfortjent middag, mens knotten stadig intensiverer sine angrep. Skihytta er lukket og låst og ingen svarer når vi ringer mobilnummeret for hytteleie. At vi ikke bestilte overnatting på forhånd er kun vår egen skyld. Vi kan angre nå, i erkjennelsen av at kvelden og natta vil bli en krig mot seiersikre knotthorder. Deres luftangrep vil ustanselig bølge mot oss, våpenhvile er ikke noe tema. Vår flyktningeleir ved Bjørsjøtorpet gir minimal beskyttelse.
Kanskje er det tankene rundt en Finnskogsommerfest og nærheten til Sverige som bringer TOL- praten inn på Svensktopp- låter? Etter hvert blir spørsmålet; hvor enkelt er det egentlig å lage en dansband- slager? Slik blir Tversoglangs sin første Svensktopp- låt en realitet etter en kjapp dugnad denne kvelden. Og her er de tre første versene:
7 rette i Lotto!
7 rette i Lotto hadde jeg,
jeg brukte penga i en fei.
7,8 millioner,
du vet det handler jo om kroner.
Jeg kjøpte campingvogn og grill,
traktor, båtmotor og drill.
Ja, penga dom satt laust i lomma,
du sku tru jeg var i koma!
Jeg dro på campingtur til Sverige,
for å slå meg løs å feire.
Der traff jeg svenske Ann-Charlott,
hun sa: Jag tycker du er flott.
Hun var fra øst i Ørebro,
hun gikk på rød høyhæla sko.
Jeg sa til hun jeg er millionær,
og gikk ned på mine knær.
Vi giftet oss i kjole og i hvitt,
serverte grillmat og akevitt.
Vi ba hele campingplassen,
i partytelt bak utedassen,
Ja, penga dom gikk som bare det,
million en og to og tre,
for Ann- Charlott hadde kjøpelyst,
ville ha gull og større bryst.
Lang natt, tidlig morgen
Mørket senker seg over Grue kommune, Tversoglangs vil prøve og sove under en overbygd del av verandaen. I tillegg til overbygget har denne delen av verandaen vegger av bærnett for å holde fugl unna. Hallo, bærnett!! Hvordan kan fem voksne Tversoglangsere, som er smertelig klar over størrelsen på en knott, tru at åpninger på et par centimeter skal være noe hinder?
Når klokka blir tre på natta ligger kun Bjarne på den bærnett- beskyttede verandaen. Kameramann Aas trasker hvileløst rundt på torpet, Skovseth og Hoel har søkt tilflukt i en gapahuk med presenning foran åpningen og Wengerbautaen har krølla seg sammen inne på utedoen av lerk.
Det er tidlig søndag morgen når vi kjapt inntar havregrynsgrøt til frokost, pakker sekkene og tar de første skritt videre vestover. Oddbjørn har opparbeidet seg noen blemmer og hovne tær, men tappert halter han i veg. Vi spør åssen det går. –”Joda, det gjelder bare å få drept denne stortåa, så går det seg til”, er svaret.
Alt for filmen!
En moderat sisteetappe på om lag 15 km gjenstår. Terrenget er lett og trivelig og TOL lovpriser Finnskogen. Oddbjørn henger noe etter i begynnelsen, det er ikke gjort i en fei å få hatt i hjel ei seigliva stortå!
Temperaturen er god, hetebølgen har gitt seg og noen lette regnskurer innimellom virker bare forfriskende. Filmskaper Aas rusler rolig og fornøyd foran med kameraet klart for nye blinkskudd, men plutselig skjer det! En liten bekk skal passeres, der er noen glatte steiner. Han mister balansen og deiser i bakken mot en stor stein. Resten av TOL har blikket festet på kameraet i filmskaperens høyre hånd. Men Aas ofrer alt for de verdifulle filmklippene, den høyre armen holdes høyt hevet, samtidig som ribbeina dundrer inn i det steinharde underlaget. Raskt er vi andre der, tar hånd om kameraet og puster lettet ut. Atle puster imidlertid tungt både inn og ut, kravler seg på beina igjen, og litt svimmel setter han seg på huk. Heldigvis ikke noe ribbeinsbrudd og like etter kan marsjen fortsette.
Avslutning
De siste par kilometerne velger vi å gå langs riksveien med fin utsikt mot tettstedet Kirkenær. Noen hundre meter gjenstår da regnet tiltar i styrke, og i høljende regn kommer vi fram til Bjarne sin bil ved sjukehjemmet, der onkel Rolf fra Rotberget holder til.
TOL kan skrive under på at flyktningeruta er en fantastisk turopplevelse, i alle fall i fredstid. Vi er selvfølgelig privilegerte, der vi 64 år etter krigen kunne rusle rolig og snakke sakte og høyt uten lang lugg, dressbukse, rutete skjorte og six-pence.
Vi avslutter turen med en særdeles velsmakende hamburger på Kirkenær Pizza og Kebab eller hva det nå heter, godt var det i alle fall.
Bjarne og Haakon reiser til Svenskegrensa for å hente Haakon sin bil. Ved Svullrya, på vei tilbake, presterer kartleser Wenger å kjøre seg bort! Betenkelig…! Han kommer heldigvis til rette igjen og TOL samles til slutt utenfor lokalene til Styri Studios i hjemkommunen. Der blir vi møtt av Bjørg (78) som inviterer til nachspiel med vestlandslefse, kaffe, After Eight og selvfølgelig wienersnurrer (eller kanelsnurrer som det visstnok egentlig kalles).
-” Frihet er ikke bare å gå på tvers, det er kanskje vel så mye å finne harmoni” (Arne Næss)
Kilder
www.finnskogen-turistforening.no
www.ekornes.no
Takk til:
Else Marit og Trygve, for utrolig gjestfrihet!
Tversoglangs, for at vi klarte å forsikre Else Marit og Trygve om at vi er veldig snille gutter!
Eldre damer i florlette sommerkjoler, for wienersnurrer ved Bjørsjøtorpet!
Den som har vært så flink med blåmaling at vi ikke gikk oss vill!
Bjørg (78), for herlig mottagelse med vestlandslefse og doble koseklemmer!
