Dato: 29.juni-1.juli Forfatter: Bernt Hoel
Ekspedisjonsgruppa Tversoglangs (TOL) planla å langse tre kommuner på Øvre Romerike i løpet av ei langhelg. Hurdal, Nannestad og Gjerdrum.
Grunnmuren i Tversoglangsfilosofien er å unngå smerte og risiko.
Korte ekspedisjoner på tvers og langs – utfordringer, geografi og smerteterskler som vanlige folk kjenner seg igjen i. Tversoglangs søker verken risiko eller smerte!
Vi visste det skulle bli tøft. Gjerdrum er imidlertid arealmessig en lillebror. Tanken var at når vi først hadde flyten sørover gjennom Hurdal og Nannestad, så skulle vi like gjerne ta med lille Gjerdrum i samme slengen. Fortsatt i Nannestad, ved lunsjtider søndag, innså vi at Gjerdrum har muskler. Muskler nok til at Tversoglangs ser sin begrensning. Seks ganger tilløp til ubehag ble definert som smerte. Og ved tilstanden smerte sier Tversoglangs stopp. Ta det med ro, Gjerdrum, TOL kommer snart til dere. Det ville vært urettferdig å TOL-stemple kommunen i så sliten tilstand.
Hurdal på langs
Mai, Det Herrens år 1637:
Tung tåke ligger over Nordre Hurdalen. Det er sju vintre siden han kom hit. Veli-Mattis begynner å bli en gammel mann nå. Det er ikke like lett å bevege seg på tvers og langs i de djupe skoger lenger. Han tenker tilbake på uår og sult hjemme i Savolaks for over 20 år siden. Og gode år i Sverige inntil skogbrenning før rugdyrking ble forbudt, skogen skulle brukes som brensel på jernverkene. Restene av snø er snart borte, nok en vinter er heldigvis over. Noen solstråler trenger gjennom disen, varmen gjør godt i den slitne kroppen. Han lurer på hvor langt han har vandret i løpet av livet. Tenker at her, i disse store skogene, vil jeg, Veli-Mattis, bli til døden kommer og henter meg. Han kjenner et savn etter Marja-Virrpi. Fem vintre har gått siden hun ble svakere og svakere og til slutt rolig seilte inn i dødsriket. Det var i mai, han gravde selv graven.
Rugen, som ble sådd i fjor, står grønn og livskraftig. Rugen såes det ene året og trenger en vinter før den gir avling sommeren etter. Snart skal han igjen se flammene ta gammel skog, og i den svarte, livgivende asken skal det dyrebare såkornet legges. De to eldste sønnene driver lenger vest, i Skrukklia. Den yngste, Gullik, er fortsatt hjemme. En kraftig bygd 15-åring som er til god hjelp. Han har sterke hender, og kort, bratt nakke akkurat som faren. Veli-Mattis tenker at her er det godt, her vil vi bli i mange generasjoner. Kommer de til å huske at det var meg, Veli-Mattis som tok dem hit, helt fra Finland? Her i området vil det for alltid bo folk med litt blod fra Savolaks i skrotten. Han kjenner seg sterk og stolt og sola bryter for alvor gjennom disen. Det er sommer, og i et kort glimt er det en lettere stemning i en kropp der toner i moll er det normale. Tømmeret må snart vike for rugen i det som skal bli Veli-Mattis sin siste sommer.
Avmarsj
Halve Tversoglangs har slekt fra Hurdal. Sannsynligvis inneholder TOL til sammen noen milliliter finneblod fortsatt. Noe annet halve TOL har felles, er ei mor som heter Bjørg (50, 68 og 76). Bjørg (76) debuterte som sjåfør for TOL på denne turen. Dette er Bjarne sin stolte mor. Den andre piloten er vår faste sjåfør: Hoel senior. Trygt framme ved sørenden av Høversjøen, like nord for grensa til Hurdal, skal bein erstatte hjul. Ekspedisjonsgruppa Tversoglangs skal gå Hurdal på langs, fra nord til sør. Kommunen var viden kjent for sterke myggplager, men myggbestanden er drastisk redusert de seinere årene. Myggnedturen startet omtrent samtidig med åpningen av hovedflyplassen, lufta er kanskje ikke for alle…?
Hoel senior har erfaring med disse avskjedene, rutinert slipper han sine tre TOL- passasjerer ut av bilen, ønsker oss god tur og reiser hjem. Bjørg (76) vil imidlertid få med seg selve avmarsjen. Hun byr på Twist, omtanke og en intens fotoseanse. I all viraken glemmer uheldigvis Bjørg (76) sin sønn, Bjarne (37), han får ingen dobbel koseklem i avmarsjpresang! Et lite øyeblikk kjenner Bjarne på en stemning han beskriver som fjorårskalvfølelsen. Det er slik at elgkua på forsommeren jager vekk kalven fra året før, for å kunne ta seg av den eller de nye. Usikre og sjalu beveger disse fjorårskalvene seg rundt uten mål og mening.
Midt oppe i disse sterke scenene gir knotten oss klar beskjed om at den ikke har latt seg skremme av en Jumbo-Jet eller 10 i timen! Den samme halvparten av TOL som mest sannsynlig har størst mengde finneblod i kroppen, beroliges av at de har tatt med hver sin finmaskede mygghatt. Den skal bli god å ha. Bjarne, den forulempede fjorårskalven, har både mygghatt, finneblod og ei mor som heter Bjørg. Det gjør godt med gruppetilhørighet.
Klokka 14.07 den 29. juni 2007 tar vi de første skritt mot sør, sju minutter etter skjema og 377 år etter at Veli-Mattis kom hit.
Fjellsjøkampen
Etappe nummer en på dag en skal løfte oss fra snaue 350 moh og opp til Akershus sitt høyeste punkt, Fjellsjøkampen, på 812 moh. Det har regnet mye de siste dagene. På kartet er ruta merket som sti, men denne dagen er bekk en mer dekkende betegnelse enn sti. Bekken går over i søkkvåt myr når vi nærmer oss toppen. Men selvsagt nyter vi det, sjøl om vann sakte siger inn gjennom Gortex og lær. Alle PC`er er skrudd av, alle mobiler er, om ikke avskrudd, brakt til stillhet. Eventuelle sjefer og kunder er alle andre steder enn nord i Hurdal. Bevegelse mot sør gjennom Hurdal, Østlandets perle, er den herlige oppgaven. En oppgave som skal løses uten PC.
Rett før toppen møter vi et par med hver sin hund: Østfoldingær – ingen tvil! –”Det er svart`a knott oppå der!”, opplyser hun som vi i etterkant kaller Tanja. Vi lurer et øyeblikk på om svartaknott er en egen art, før vi skjønner at hu mener ”store mengder helt vanlig knott”. Tversoglangs gir alle vi treffer et avsnitt i etterkant. I noen minutter etter slike korte møter tildeler vi dem en fiktiv identitet, det er ikke vondt ment. Menneskekjenneren Bjarne leder an: Dette er åpenbart Tanja og Remi fra Fredrikstad. –”Vi sku heller vøri i Skjeberrkilen å bada, Remi, bruke feriedaer i detta knotthøle, du er`nte rektig, Remi”. Han har hørt gnålet før og svarer`nte. Det var andre tider da han og guttæne, oftest Raymond og Rino, dro te Sverige i feriæne, på åttitalet. –”Glømær`nte når`n Rino flaug tvers gjennom et piggtrådgjerde etter et vorspiel utafor Strømstad i `87!”
Samtalen går fortsatt på Østfolddialekt da vi får øye på det, Akershus sitt høyeste punkt: Fjellsjøkampen, 812 meter over havet, for eksempel havet utafor nye Fredrikstad stadion. Tårnet på toppen er et imponerende byggverk. Trygg, innebygd trapp i solid treverk, helt etter vår smak. Nesten uansett hvor klønete du beveger deg kan du rett og slett ikke prestere å falle ned! Oppe i tårnet spiser vi lunsj fra medbrakte matpakker. Skog og atter skog fyller synsfeltet. I sørøst ser vi det høyeste berget i Eidsvoll, Mistberget (663 moh). Der er tårnet høyere og skumlere, bygd i metall og mye mer luftig. Den høyeste kampen i Eidsvoll er Skreikampen (698 moh). Fjellsjøkampen går altså seirende ut av toppkampen mot Skreikampen. I vest er Hadeland, mot nord kan vi skimte litt av bebyggelsen på Toten. Og i sør da, der har vi Hurdal og Nannestad, vårt mål for turen. Gjesteboka får TOL- signaturene, før sekken igjen tas på rygg. Vi skal videre!
Litt nedenfor toppen kommer vi til stedet der brannvakta holdt til, markert med et flott bilde av noen staute brannvaktkarer. Tjenesten ble nedlagt i 1947, den verste tørkesommeren i manns minne. Kanskje konklusjonen var at når det ikke en gang begynte å brenne under så ekstrem tørke, så kunne en like godt permittere disse kara for godt? Det var sikkert en viktig, men relativt kjedelig jobb å sitte og skue utover skogene dag etter dag. Hadde enda finnene fortsatt holdt på med sitt svedjebruk, da kunne rapportene om røyk og ild kommet ofte. En kan jo lure på om rugfinnene alltid klarte å svi av passe store jorder?
Jøngssetra
Lystig fortsatte marsjen nedover den fine stien mot Gjødingseter. Ekspedisjonen var pur ung og 12 fjærlette bein var totalt smertefrie. Men den harde oppstigningen til selveste toppleiligheten i Akershuset, etterfulgt av bratt nedstigning, hadde garantert, foreløpig umerkelig, begynt en langsom mørning av lår- og leggkjøtt. Midt i idyllen sanser Oddbjørn en svak lettøl-lukt og i det samme innser han at fukten nederst på ryggen neppe skyldes kun svette. I løpet av sekunder har han pakket ut av sekken og funnet den utette boksen. Øksa har ligget inntil den ubeskyttede six-packen og gnisset hull i det tynne metallet. Uaktsomhet øksedrap på uskyldig ølboks! Turregel: Ubeskyttet six (pack) kan gi trøbbel!! Tversoglangs deler den skvetten som er igjen. Resten av ølet har gitt Oddbjørn og hans eiendeler en særegen lukt.
Akkurat der stien fra Fjellsjøkampen leder oss inn på en grusvei, står det på et skilt at vi befinner oss 503 moh. Morten sin GPS korrigerer dette til 508 moh. Skolelærer Atle sier da at vi kan flytte skiltet opp i toppen av ei lita bjørk som står ved siden av skiltet, så blir det riktig. Vi andre blir stille og Atle skjønner raskt at han har tabbet seg ut. Bjarne blir ikke bare stille, han blir fullstendig målløs. Da han etter hvert kommer til hektene uttrykker han skepsis til at Atle fungerer som lærer for Aurstad jr. Skiltet skulle selvfølgelig vært gravd ned. På den annen side ville det da ha svært begrenset informasjonsverdi. Vi lar skiltet stå i fred. Heldigvis for Atle møter vi like etterpå et ekorn på vår grusvei. Atle er raskt frempå og ymter om at ekorn bærer navnet Skirrus på latin. Vi sjekker ikke om dette stemmer, men Bjarne blir litt lettere til sinns.
En lysning dukker opp foran oss, vi passerer snart både hytter og hus for første gang på ekspedisjonen. Den lille grenda bærer navnet Gjødingssetra eller Jøngssetra som lokalbefolkningen kaller det. Her har Bjarne vært på hyttetur i barndommen. Et flott sted! Her er det folk på hyttene. En eldre kar iført boblejakke (!) og store hørselvern klipper hytteplenen. Han fører sin grasklipper på en eminent måte, i rolige, profesjonelle drag stusser han foran hyttas sørvegg. Vi svinger etter hvert av Gjødingseterveien inn til høyre mot Handsagmyra.
Det blir en liten rast på brua over Fjellsjøelva. Haakon tar hull på en pose Baconsvor, sin merkelige turproviant. Spørsmålet dukker opp: -”Hvor mange poser har du med denne gangen”? Haakon forteller at han kjøpte 15 poser, har spist tre, så nå har han igjen 9 eller 12! Vi måtte jo innrømme at han var inne på noe, han visste at det var færre enn da vi startet turen. Hensikten var antagelig å gi Atle litt sjøltillit etter høydemeter- bommen? Vi lot Atle komme med fasiten, og dermed kunne vi forsette uten mer matteprat.
Den nydelige skogsveien går oppover og sørover. Neste delmål er å nå ei annen litt større grend: Brattlia. For Bernt er Brattlia ekstra interessant. Morfaren var født og oppvokst der, og hadde etternavnet Bratlien. Utseendet hans hadde, i følge ekspertene, finske trekk. Skogsveien stopper og noen hundre meter med kratt og myr ligger mellom oss og Brattlia. Kanskje tråkka vi akkurat rett forbi noen av Veli- Mattis sine gamle rugåkre i kanten av denne myra? Finnene var ikke alltid like populære på 1600- tallet og ble tidvis dårlig behandlet. Verst gikk det utover de som ble kalt lausfinner. De var det lov å skyte!
Bukkehelvetet
Oddbjørn klarer å tråkke sine nye kvalitetsstøvler djupt ned i myra, resultatet er selvfølgelig at myrvannet siger inn gjennom ullsokkene. Kratt-tettheten avtar og vi treffer Brattlia noen hundre meter fra toppen. Helt øverst ligger Brattlistua der Bernt sin slekt holdt til. Vi går ikke opp dit, men fortsetter langs kanten av et beite.
Der får vi øye på en dyreart som TOL har den største respekt for. På en tidligere ekspedisjon hadde vi to enorme hester i hælene, men klarte i siste øyeblikk å kasta oss i sikkerhet over et gjerde. Oddbjørn har valgt ei litt annen rute, vi andre hører bare svak surkling fra myrstøvlene inne i krattet. Plutselig oppdager de to hestene oss og begynner umiddelbart å rusle i retning TOL. Selskapssjuke eller drapsmaskiner!?! Vi øker hastigheten og tar sikte på et gjerde, akkurat som i fjor. Sekundet før vi skal ta sats inn i sikkerheten, bryter en skarp stemme stillheten: -”Kan itte gå inn der!” Det er ikke Brattlifinnen som snakker, men en moderne Brattlibonde. –”Der er det fire ville sauebukker!”, fortsetter bonden.
Det vi trodde skulle bli en flukt inn i sikkerheten, kunne blitt en reise fra asken til ilden. En sats inn i evigheten, men tusen takk til Brattlibonden som advarte oss. Skarpheten i stemmen lærte oss at et par selskapsjuke drapsmaskiner av noen hester er rene kosen i forhold til fire villbukker! Men hva nå? –”Di får gå over materialhaugen der borte”. Bonden peker i retning et enormt brenneslekratt. Er det ikke det ene så er det det andre, skumle dyr versus skumle planter. Brennesle frister heller ikke. TOL får ikke ro. Vi velger en mellomløsning langs gjerdet, og ender etter hvert trygt inne på tomta til naboen.
Vi fem på nabotomta kan senke pulsen, men hvor er Oddbjørn? Han har unngått hestene og den hjelpsomme, men, med rette, litt irriterte bonden. Frykten tar oss plutselig, pulsen som nettopp ble senket øker igjen. Har Oddbjørn blitt et villbukkoffer? Nei da, han kommer slentrende nedover mot oss. Totalt uvitende har han gått tvers i gjennom bukkehelvetet, utrolig nok har han bare sett ei søye med to lam!
Eta si ega ull
Rolige, men litt preget av tilløp til risiko, fortsetter TOL -marsjen i vakre omgivelser nedover den bratte lia Brattlia. I bånn av dalen går riksveien mellom Hurdal og Lygna. En snau kilometer må Tversoglangs motvillig følge asfalten vestover mot Lygna. Dette underlaget står meget lavt i kurs og heldigvis kan vi ta første grusvei til venstre mot neste delmål: Knaisetra. Men for å komme dit må vi bratt oppover. Ingen tvil om at første del av denne ekspedisjonen skaper møre legger og lår. Sekkene begynner allerede og føles tunge. Men det nydelige terrenget skaper en lett stemning i den fysiske anstrengelsen.
Slitne og svette tar vi en velfortjent rast på Knaisetervollen. Bjarne innleder en veldig god samtale med ei gruppe sauer. Særlig finner han tonen med en litt forvirret og ensom lamunge. Bjarne forteller sauevitser til folk og småfe, og alle storkoser seg. Etter å ha rettet på ullsokkene med svette hender, tar han i mot tilbudet om en bit mjølkesjokolade. Med fingre fulle av ull som klistrer seg til sjokoladebiten, vegrer Bjarne seg et øyeblikk før han serverer det noe ukjente ordtaket: -”Det er aldri noen som har daua av å ha eti si ega ull!”. Og det ser ut som den ullkledte sjokoladen smaker fortreffelig.
Sekken på rygg igjen, flere høydemeter venter. Vi finner en brukbar sti som kan lede oss til en grusvei oppe på åsryggen. Her får vi oppleve storfugl på nært hold, først ser vi stjerten av ei røy. Sekunder etter kommer sjefen sjøl, en ordentlig velvoksen tiur (Tetrao urogallus). I lav høyde dundrer den inn gjennom gammel skog bare 20 meter fra der vi står. Glideflukt avløst av raske vingeslag.
Det kjennes godt å fortsette sørover på grusvei i lite kupert terreng. Helt siden avmarsj har vi for det meste gått bratt opp - eller nedover. Oddbjørn har de tyngste lårene, og er nok den som setter mest pris på lettere terreng. Vi skjønner at han trives da sitater fra ”Ronny og Ragge” (svensk komi fra begynnelsen av 90- tallet) kommer tett som hagl!
Langt borte i øst kan vi se tårnene på Misty Mountain, et av Eidsvolls høyeste fjell presenterer seg på en nydelig måte, også når man betrakter det fra gærne sida.
Overnatting
I planleggingsfasen ble Andtjennvika i Øyangen, en stor sjø på grensa mellom Hurdal og Brandbu (?), vurdert som en mulig lokalitet for overnatting. Ekspedisjonen har vært tøffere enn antatt, og TOL innser at det blir for langt. Valget faller på Nordtjenn. Klokka er halv ni da dagens marsj avsluttes i sørenden på dette tjernet. Fin leirplass mellom vei- og vannkant. Teltoppsetting, bål og matlaging står på programmet og det tar tid. TOL vil unngå stress, derfor synes vi at dagsmarsjene bør avsluttes ca kl 20 – 20.30.
Den erfarne friluftsmannen, Morten, sitt telt kommer raskt opp. Bernt, med hjelp av Bjarne, bruker betraktelig lenger tid på sitt byggverk. Men snart er det fyr på bålet. På menyen står Real Turmat.
Knotten har lagt kretsmesterskapet i biting til Nordtjenn akkurat denne kvelden. Diverse ordinære myggmidler blir prøvd. Helt uten effekt. Vi reddes fra den sikre knottedød av at Morten har tatt med et betydelig mer effektivt, men illeluktende alternativ. Et nytt TOL – ordtak blir til: ”En lærer så lenge knotten biter”. De som har knotthatt (tidligere kalt mygghatt, men mygg fins jo knapt) er raske med å få den på. Det var flere om blodet og det ble et ordentlig knotterace før vinneren kunne kåres. Den knottjævelen som overvant våre forsvarsstrategier ble en verdig kretsmester!
Etter middagen smaker det, i beste Tversoglangstradisjon, fortreffelig med kruttsterk TOL- kaffe, noen slurker annen medbrakt drikke og elgpølse. Bernt har bursdag neste dag. Bjarne opplyser at han i den forbindelse skal tilberede og servere feltbursdagskake i morgendagens lunsjpause. Dette skal være en overraskelse, men Bjarne veit at bursdagsbarnet setter veldig lite pris på overraskelser som kommer brått på. Derfor blir det gjennomgått i detalj hva opplegget går ut på.
Hittil har Hurdal vært veldig mye opp og ned. De fem – seks kilometerne som gjenstår til Nannestadgrensa er betydelig mindre kupert og det føles godt. Første ekspedisjonsdag avsluttes med standard kveldingsrekkefølge: Haakon vandrer som alltid først inn i drømmeland, deretter yngstemann Morten, eldstemann Bernt, skolelærer Atle, lårtunge Oddbjørn og til slutt Bjarne B-menneske.
Maratondagen
Værprognosen, for denne siste helga i juni 2007, sa grått vær og store muligheter for regn. Første ekspedisjonsdag unngikk vi nedbør. Det kunne vel ikke vare? Og i femtida på lørdag morgen fikk meteorologen rett. De første regndråpene traff TOL – teltene. Men vi var forberedt. Innertelt var medbrakt, kun yttertelt gir ikke tilstrekkelig beskyttelse. En drøy time seinere hører vi den trygge Haakonstemmen utenfor teltet. Sammen med Atle er han allerede i gang med frokosten. Regnet øker i intensitet. For de andre er det tidlig morgen, tørt og godt i soveposene og særdeles lite fristende å bevege seg ut av teltet. Samtalen mellom de to frokostkameratene går bemerkelsesverdig rolig for seg og dreier seg om alt mulig annet enn dårlig vær. De virker helt uberørt. En etter en tar vi andre beslutningen, vi må starte dagen. Der ute sitter Haakon og Atle tørt under presenning, eller jåle– tarp som det også kalles.
En liten abbor er alt vi har klart å høste fra Nordtjenn, denne monner lite. TOL inntar heller havregrøt med skogshonning og brunostskiver. Solid frokost er helt grunnleggende, en maraton står foran oss denne lørdagen. Litt før klokka ni er leirplassen ryddet, alle TOL-spor slettet. Beina kjennes fine tross gårsdagens berg- og dalbanemarsj gjennom Hurdal sine nordre deler. Ei natt med hvile har gitt nødvendig vedlikehold.
Første del av lørdagen står god skogsvei på programmet. Etter et par kilometer kommer vi inn på Jeppedalsveien. Det regner ikke lenger. Vi tar ikke til høyre opp mot Jeppedalen, men fortsetter sørover langs Øyangsbekken. Det er en del trafikk på denne veien. Vi møter blant annet postbilen samt et par biler til i godt driv oppover bakkene, antagelig noen morgenfriske jeppedøler. TOL ser at Jeppedøler kjører bil, men ingen sier hvorfor Jeppedøler kjører bil. Det blir en rast i et kryss der vi skal ta til høyre ned mot Heggedalen. Ei blid dame kommer joggende opp den tunge bakken. Vi byr på vann, men hun svarer: - ”Det går ikke så fort”. Vi tenker at det kanskje hadde gått fortere om du hadde fått i deg litt drikke, men sier ikke noe.
På bakken observerer vi mange sigarettsneiper og ulldotter. Fins det røykende sauer i Sør-Hurdal? Konklusjonen blir: ”Røyking gir røyting”. Den tobakksavhengige delen av TOL drar fingrene gjennom mer eller mindre kraftige pannelugger og er glad de holder seg til snus.
Øverst i Bernt sin venstre legg murrer det, dette begynte dagen før. Det er ingen overraskelse, men han misliker det uansett. Han er godt kjent med denne plagen fra tidligere ekspedisjoner. Foreløpig er ubehaget udramatisk, men det er lurt å være føre var. Morten Naprapat løser det greit opp med en av sine effektive feltbehandlinger. Etter hvilen fortsetter vi to kilometer på grusvei i lett terreng i en dal som har navnet Heggedalen. Så tar vi til venstre ned gjennom tett skog mot elva Hegga i dalbunnen, det er grenseelva mellom Hurdal og Nannestad.
Grensevann til knes
Vi hører elva bruse vilt og skremmende lenge før vi kan se de frådende vannmassene. TOL ønsker inderlig at vi skal finne ei trygg og stødig bru der nede. TOL er veldig glad i bruer, har selvfølgelig ingen dragning mot svømmeturer i iskaldt vann. Men det blir med håpet. Elva er stor i Tversoglangs- målestokk, minst 10-12 meter bred. Heldigvis ser det ikke ut til å være spesielt djupt. Når det kommer til krysningsmetode er det store variasjoner mellom de seks tversoglangserne. Ikke overraskende er Haakon førstemann over, han vil ha fokus og framdrift. Han misliker sterkt usikker tråkking opp og ned langs elvebredden. Ingen nøling, Bautaen krysser på tvers i et rett spor nitti grader på elvas lengderetning.
Morten planlegger møysommelig sine hopp fra stein til stein. Han minner om en alpinist der han står konsentrert og forbereder hvordan hindringene skal forseres. Planen settes ut i praksis og passeringen gjennomføres med suksess. Han er imidlertid utrolig nær ved å miste balansen på løypas vanskeligste parti. Morten ligner på en utforløper, som etter et kjempelangt svev lander på ei ski, kroppen litt for langt bakpå og febrilsk veiving med armene for gjenvinne kontrollen. Atle velger å gå i Haakon sine fotspor. Han tar imidlertid av støvlene og kaster dem inn i Nannestad. Atle er mer forsiktig og bruker lenger tid enn bautaen, men blir med klar margin nummer tre inn i kommunen.
De tre siste går nølende oppover langs elva. Så bestemmer Bjarne seg. Vurderingen går ut på at tørrskodd passering bare er å glemme. Han vasser ut av Hurdal og inn i Nannestad med brusende grensevann til knes. Bernt vil for enhver pris ikke bli stående igjen som sistemann og velger en closewalk i hælene på Bjarne. Gleden over å komme velberget til andre sida, overskygger at støvler, sokker og bukser er kliss bløtt. Tyngre er det å takle erkjennelsen av at alt dette vil forbli rått fram til ekspedisjonen er fullført. Oddbjørn fortsetter 50 meter lenger opp i håp om grunnere vann og mindre strøm, men det ender med djup vassing også for sistemann. Uansett alle er uskadd og i godt humør.
Hurdal har fått sitt TOL – stempel!
Nannestad på langs
Det hadde vært en hard marsj denne lørdags formiddagen med grensekryssinga som høydepunkt. Og Tversoglangs så med entusiasme fram til en velfortjent kvalitetslunsj. Kroppene begynte å bli tyngre, beina ikke like fjærlette lenger, da smaker det med ekstra god mat. Fiskesuppe konstruert av Aanerud himself er en TOL- favoritt. Den har en grunnbasis fra en ganske ordinær suppepose, men tilsetting av store ekstra fiskebiter opphøyer suppa til prima kvalitet.
Så var det duket for Tversoglangs sin feltbursdagskake signert den barbeinte kakemagikeren Bjarne! Ved hjelp av tre medbrakte kakebunner, syltetøy fra Nora, kremtoppings fra Tine, appelsinstrøssel fra Freia og ett stearinlys komponeres ei absolutt velsmakende feltkake.
Kaka i kombinasjon med nydelig TOL – kaffe var gull. Morten er ikke spesielt glad i kake, men han hyllet Bjarne Baker for en fantastisk smaksopplevelse. Bedre 41-årsdag kan en vanskelig få. TAKK, hilsen eldstemann!!
Midt i kakefesten kom en svett syklist tråkkende med knallharde dekk på pukkunderlag. Den erfarne syklisten Oddbjørn ga velment råd om at han burde slippe ut litt luft for å sikre en mer behagelig reise. Med begge beina vondt plantet i sitt eget ubehag, syntes nok Oddbjørn det var godt å se en annen som også hadde det slitsomt. Oddbjørn beskriver sin egen situasjon slik:
””Med tung sekk, bortimot tusen høydemeter stigning og noen bratte nedstigninger, som er vel så utfordrende, var bergogdalbanekommunen Hurdal tilbakelagt på langs. Det var på dag 2, Nannestad på langs var godt i gang. Fortsatt med tung sekk, da tilløpet til ubehag meldte seg. Føttene begynte å bli såre under og muskulaturen i mine LRS (låra rett i skoa)- bein begynte å murre. Tar meg litt i det når jeg skriver om den tunge sekken, for sekkene til de andre gutta var sikkert minst like tunge, hvis ikke tyngre. Vi gikk på fine kjerreveier og passerte et nydelig setertun da vår konstantfartsholder og kameramann stilte seg opp for filming og ga ordre om at vi skulle gjøre noen sprell med stikkord: rare gangarter. Morten gjorde noen små stunt i front. Jeg trengte ikke å gjøre noen form for stunt, gangstilen var rar uansett.””
Etter den fabelaktige lunsjen måtte ferden sørover fortsette. Kaketunge kropper slet seg i gang igjen. En lang etappe på grusvei lå foran TOL. Et underlag som ga mer og mer ubehag i ømme bein. Grusvei er imidlertid effektivt med hensyn til å sørge for framdrift, så det var bare å bite tenna sammen. Ferden gikk forbi det lille Skjennumtjernet, Kjønstadsætra som ble døpt til Hunkjønnstadsætra, uten at vi så noen damer der, og videre forbi Hornsjøen.
LuriFaksefjell
Ved Engersætra ender veien og som planlagt ga vi oss i kast med å bestige Faksefjell gjennom buskas. Oddbjørn sine ubehagsytringer kom tettere og tettere, humørkurven ble i sterkere og sterkere grad omvendt proporsjonal med løypeprofilen. En sti fra toppen av Faksefjell skulle føre oss videre sørover langs elva Tøla. Bestigningen av Faksefjell fra nordsiden var beintøff, bokstavlig talt. Belønningen var knallbra utsikt fra hytta på toppen, for ei råbra tomt!!
Oddbjørn klarte ikke helt å nyte øyeblikket, utvilsomt hadde han en tilstand med seriøst ubehag:
””Godt oppe i Faksefjell- lia begynte det å murre godt i en setemuskel. Jeg begynte nå for alvor å tenke på å stå av. Gamle Hadelandsvegen var ikke altfor langt unna og der kunne det være greit å gi seg. Jeg sa det ikke til noen og ordet ”greit” er vel ikke riktig å bruke. Oddbjørn, det er aldri greit å bryte……. Da vi nærmet oss toppen, spurte jeg naprapaten om han hadde noen grep han kunne ta på denne murrende setemuskelen. - ”Ja da, det skal vi ordne”, sa han. Da vi kom på toppen, tok vi en av våre obligatoriske fem- minuttere. Fantastisk utsikt utover Nannestad og Gardermoen. Jeg prøvde å nyte den, men tankene strittet i mot og rettet seg mot ubehaget. Jeg så på Morten at han hadde en tung periode og fikk dårlig samvittighet for at jeg måtte forstyrre pausa hans. Jeg lot han få den tida han trengte for seg selv først. Morten gjorde ett par minutters massasje.””
En sliten Morten tok, noe motvillig, sitt medisinske ansvar, og begynte behandlingen av Oddbjørn. Naprapaten mente all syklinga fikk ta mye av skylda for Oddbjørn sine plager. –”Du er som en råtten fisk i konsistensen!”, var den tøffe dommen.
Hytta ble passet på av et strømgjerde, som vi av en eller annen grunn ikke trudde var i drift. Det var det. Bernt så en fin hvileplass foran hytteterrassen og løftet det ene beinet over stengslet. Gjerdet berørte innsiden av låret og det røsket i.
TOL hvilte tørt i grått oppholdsvær. Vi lå og så på noen regnbyger som fuktet andre deler av Romerike. Neste etappe var å finne stien sørover fra Faksefjell, men her ble det rot. Tross grundige søk på tvers og langs klarte vi ikke å finne noe skikkelig tråkk. Det var like mange meninger som ekspedisjonsmedlemmer og en kunne merke tilløp til irritasjon. Fjellet ble omdøpt til LuriFaksefjell. Etter hvert ga vi opp stifinneraktiviteten og bushet ned sørover den meget bratte og vonde fjellsida. I følge kartet måtte vi støte på elva Tøla og det stemte heldigvis.
En grusvei skulle føre oss, i lett terreng over Bellingbrusletta, de om lag fire kilometerne ned til gamle Hadelandsveien. Terrenget var lett, men Oddbjørn hadde det tungt: Etter et par kilometer på denne grusveien, sa jeg for alvor til de andre at jeg skulle stå av nede ved gamle Hadelandsveien. Bautaen hadde en helt annen oppfatning, og før jeg visste ordet av det hadde han revet av meg sekken. Sekken ble tømt og innholdet fordelt mellom de andre. Jeg måtte snu meg og fikk noen tårer i øyekroken. Jeg ønsket å klare og bære mine egne greier selv, og det var en belastning å måtte se de andre bære enda tyngre. Ett nederlag, men likevel helt nødvendig. Med gråtkvalt stemme sa jeg at jeg skulle prøve videre med tom sekk. Det gikk egentlig like trått, med tanke på såre føtter og murrende muskulatur, men nå endret tankene seg. For noen herlige kamerater, som kan gjøre sånn for meg. Noen syntes at de allerede hadde tunge nok sekker, og forsøkte å overbevise Oddbjørn om følgende teori: ”Jo tyngre sekk, jo flatere nerver, jo mindre vondt”.
Noen få meter fra gamle Hadelandsvei ble det en ny rast på en ordentlig godplass med tømmerstokker til å sitte på. En god plass for hvile av noe som ikke lenger kunne defineres som godbein. Fortsatt var det formidabel avstand til Nannestad sin sørgrense. Sokker av, tid for vår venn, gnagsårspesialisten Compeed. På skituren fra Lygna til Frognerseteren hadde Bjarne ansvaret for å sørge for Compeed. Ingen trengte det. Tre ubrukte pakker lå i sekken hele turen. Denne gangen hadde Bjarne justert ned rasjonen. Nå skulle alle plutselig plastre ømme bein. Typisk! Bernt viste fram noen blåhvite bein og fikk kommentaren: ”De beina dine! Det ser ut som du dauar neranifra. Når`n er i ferd med å daua neranifra er det viktig å legge seg med beina lavt”. For å unngå kamp om Compeeden ble det avtalt at på kommende ekspedisjoner skal den enkelte sørge for å ta med seg nødvendig rasjon til eget behov. Oddbjørn avsluttet gnagsårshowet med å spandere en ølboks. Atle var nok mest glad, det var han som bar Oddbjørn sin øl.
Rovku
Neste utfordring var å komme seg over den store elva Leira. Vassing var definitivt ikke blant passeringsalternativene. Her måtte vi finne bru. Dermed gikk vi gamle Hadelandsveiasfalten i noen hundre meter mot Maura, tok til høyre og ruslet trygt over ei fin lita bru.
Ferden fortsatte vestover på en grusvei parallelt med nye Hadelandsvei. Veien var nylig vedlikeholdt og hadde en mjuk deilig sand, mye likt det en kan finne i ei lengdegrop. Vi hadde allerede gått fire km på vei etter LuriFaksefjell og tre nye km lå foran oss. Etter hvert ble det veldig tungt. Tversoglangs lengtet etter stier, etter et visst antall km kan en mislike grusveier ganske intenst. De blir til grussomme grusveier. Sti føles på et vis mer økologisk. På sti møter foten nye vinkler og belastninger for hvert eneste tråkk, variasjon gjør godt i slitne bein.
Plutselig får vi annet å tenke på enn den fysiske og psykiske påkjenningen som monoton grusveibelastning innebærer. En kukalv krysser veien 15 meter foran oss. Den snøftende mora står igjen. Dermed er TOL mellom ku og kalv – ingen ønskeposisjon. Det blir nøling i gruppa. De mest pessimistiske ser for seg å bli rent i senk av flere hundre kilo med rasende, levende storfekjøtt. Tversoglangs sniker seg forbi uten å provosere. Dagros lar oss passere i fred, men høres ut som ei livsfarlig rovku der den står inne i krattet og knurrer.
er sprekest og han tar i bruk samme taktikk som ofte blir brukt når en har med unger på tur. Nemlig entusiastiske meldinger om at det bare er litt igjen. Men den femte gangen han melder at det bare er 200 meter til vi skal svinge av denne veien, så fører ikke de optimistiske ordene til noen oppløftet stemning lenger. I et siste desperat forsøk på å høyne moralen tar han på seg ei kubjelle som ligger i veikanten og håper at TOL-flokken skal øke tempoet litt for å følge Morten lederstut.
Endelig er den der; undergangen som betyr at vi avslutter vestovermarsjen. På kartet har vi sett en sti som skal transportere oss sørover og oppover forbi Laumsætra, Losbyhytta og Økrisætra. Men hvor er stien? Lørdagen er ikke lenger ung. TOL føler seg heller ikke særlig unge og spreke lenger. Vi trenger sti, framdrift, leirplass, mat og hvile! Det har vært snakk om å nå Bjertnessjøen i løpet av lørdag, det snakket kan vi droppe nå. Det er for langt. Men sjøen med det stilige navnet Råbjørn er innen rekkevidde. TOL har også en bjørn: Oddbjørn, han er ikke lenger en råbjørn, heller ingen slagbjørn – mer en slagen bjørn egentlig.
Råbjørn-natt
Et par kilometer før Råbjørn, tilbyr de to med mest krefter der og da: Morten og Atle, at de kan skru opp tempoet!! Du verden! De vil gå i forveien for å finne leirplass. Vær så god, tenker de fire andre. Sprekegutta tar sats og skrur opp tempoet, de har på ingen måte sjumilsstøvler – likevel vinner de fort meter på hovedfeltet som i enda mindre grad er skodd i milslukerfottøy.
Det er grusom grusvei mellom oss og Råbjørn. For å strø salt i såre bein, som minst av alt ønsker diskorytmer, ligger et lite tjern med navnet Dansetjernet noen hundre meter før Råbjørn. Den rytmen eller de damene som hadde fått oss ut på noe dansegolv der og da finnes ei! En liten motbakke, vokser seg bratt og lang i TOL- øyne. Men herlige Råbjørn er nær. En intens likstank blir registrert uten at noen orker å lete etter liket. Og så er vi der! Åtte-ti biler på en parkeringsplass forteller oss at vi ikke er de første som beveger seg i dette landskapet. Morten og Atle hilser oss velkommen etter. De har vært på en rekognosering og kan fortelle at menneskene har slått leir ved noe som heter Råbjørnhytta. Vi holder oss unna, og følger i stedet veien noen hundre meter til langs sjøen før vi blinker oss ut en nydelig høyde 100 meter sørøst for strandkanten.
Kroppen føles cirka 50 kg lettere og er cirka 20 kg lettere når sekkene kan slippes ned i lyngen. Kroppene er lettere, men like svette. Det skal og bør bades! Vannet er vått, kaldt og vondt, men likevel deilig. Hoel er ekstremt lite kuldetolerant, og påstår at vannet føles 8-9 grader kaldere for ham enn for andre. Like fullt; trangen etter å få vasket seg overskygger at iskalde Råbjørnvann-tenner hogger seg fast og river og sliter i alle kroppens nervebaner. Eldstemann såper seg inn, og skyller såpevann og svette av i 18 graders isvann, mens smerteskrikene skjærer over
Romeriksåsen.
Den største tørrfurua i distriktet blir offer for det som er igjen av Wenger sine kjempekrefter. Stammen viste at flere hadde prøvd før, men alle hadde gitt opp. Bautaen gir ikke opp. De siste dagers store nedbørsmengder har lagt til rette for en 100 % trygg bålplass. Kjempetørrfurua ga fin varme hele kvelden.
Et bad og en times hvile var ikke nok for at Oddbjørn skulle bli optimist på vegne av sine tunge bein. Han tastet telefonnummeret til svigermor, og varslet om at han antagelig ville ringe igjen neste formiddag for å be om å bli hentet ut. Haakon var sikker på at Oddbjørn snakket med dattera til svigermora og kom med følgende kjærlighetserklæring: ”Vi er alle veldig glad i deg, Vibeke!”
Det er tid for festmiddag! Morten serverer seks store kalvebiffbiter, det er så mye kjøtt at hadde vi satt dette sammen måtte det da blitt minst et par kalver. Og tilbehøret er godsaker: paprika, sopp (husker ikke typen, Morten?), potetmos og bernaise!
Og så kom Atle med en uhyre eksklusiv gave til bursdagsbarnet: TOL T-skjorta preget med et bilde av Tversoglangs foran Eidsvollsbygningen. Kan en få en finere gave? La gå, 200 gram mer å bære neste dag, men det gjorde absolutt ingen ting?
Den vanlige kveldingsrekkefølgen ble fulgt, og søvnen tok raskt seks slitne Tversoglangsere.
Siste dagen
Ikke overraskende, så var Wenger først ute av teltet også på søndag. Deretter Atle, som tydeligvis liker å se Haakon konstruere bål og frokost. Meny: havregryn + syltetøy + rosin. Morten minstemann legger seg tidlig og står opp seint – utnytter det som helt sikkert er den klart dyreste soveposen. Middagen kvelden før var formidabel, det er vanskelig å få i seg store mengder frokost. Men smaker gjør det.
Etter en kveld ved bålet og ei god natts søvn føler Tversoglangs seg som en gjeng med prinser, unntatt Oddbjørn; han synes det holder med å kalle det prince mild.
Sekkene pakkes, snart er vi klar for å ta fatt på den siste dagsmarsjen på denne ekspedisjonen. Timene med hvile har gjort underverk med Prince mild sin beinverk og motivasjon. Han smiler igjen. Svigermor og eventuell henting er visket ut av minneverket! Oddbjørn har ikke bare vært ved Råbjørn, han har rett og slett blitt til en Råbjørn!
Terrenget og stien sørover mot Bjertnessjøen er til å bli smørblid av. Dette var en nydelig tre kilometer lang etappe. Ubehagene forsvant fra alle TOL- hoder, det var flyt og framdrift på herlig underlag i vakre omgivelser. Balsam for kropp og sjel, akkurat i disse minuttene var ingen i tvil: TOL – the tool to strengthen your health!! Oddbjørn leder an i passe tempo, han bærer sine egne saker denne dagen.
Noen hundre meter før Bjertnessætra møter vi et par blide turgåere i begynnelsen av trettiåra. Han: Smalskuldret med kontorfingre, intelligente øyne plassert i et blekt ansikt. Den fine huden røper at han tilbringer mye tid i godt ventilert inneluft på kontoret. Helt fra barnsben av har han imidlertid vært enda mer glad i ute- enn i inneluft, men jobben har tatt mye tid og energi de siste årene. Hun: Mørke lokker rammer inn et nydelig solbrunt ansikt. Ansiktet sprekker opp, ikke i et sånt høflighetsuttrykk, men i et forbausende ekte, varmt smil ved synet av Tversoglangs- gjengen. Det gnistrer i de knallblå øynene, TOL myser mot blendahvite tenner, mens en mjuk Herborg- lignende dialekt varsomt fyller Romerikslufta: ”Det er så vakre villblomar her.” Hun sier ikke mer. TOL- gjengen kjenner en nesten umerkelig vibrasjon i villblomstenes pollenbærere og svarer forsiktig -”Ja!”, i kor. Sakte går de to turgruppene videre i hver sin retning, hun snur seg og tenker: ”Kunne eg enda fylgja dei karane i staden, eg vil plukka villblomar!”.
Dette var sivilingeniør Aslak Rømme fra Bærum, han snur ikke på hodet, han tenker på demningen de nettopp passerte i sørenden av Bjertnessjøen. Han er sønn av pensjonert adm dir. Fabian Rømme. Aslak har vært noen år utenlands, jobbet med vannkraft. Med seg har han sin forlovede, cellisten Solvår fra Haugesund.
Vi tråkker oss over ei blomstereng i all sin prakt på vollen ved Bjertnessætra.
Gyngebru
Stien følger østre bredd av Bjertnessjøen. Denne sjøen er vannkilde for mange Romerikinger, i sørenden er det arbeid på demningen. Det er søndag, anleggsmaskinene har fri. Dette er privilegerte maskiner, de kan nyte en pausedag i sjøkanten langt inne på Romeriksåsen. I et Norge i vekst drives rovdrift på anleggsmaskiner, de står knapt stille. Og er det noen timers hvile for støle gravemaskinskuffer, så er omgivelsene ofte støvete og stygge, på en eller annen byggeplass i en by eller et tettbygd strøk.
På kartet ser TOL at de om noen hundre meter skal passere en bekk, stien er stiplet tvers over bekken. Det gir håp om bru. Tversoglangs liker bruer. Oddbjørn kommer fram først. Byggverket over bekken ser dessverre ikke særlig trygt ut. To lange stolper på langs og korte bordbiter på tvers. Råbjørn nøler ikke denne dagen. Han har god balanse og suser over gyngebrua nesten uten å senke tempoet. Bernt er nummer to, han ønsker ingen vegring nå. Dropper vurderingene og trår til. Litt over halvveis er katastrofen nesten et faktum. En av tverrbitene er spikret bare på ene sida, den vipper! I ettertid er det vanskelig å skjønne hvorfor eldstemann ikke havnet i den flomstore bekken sine frådende vannmasser. Det kunne gått så fryktelig galt, men en spektakulær tyngdeoverføringsmanøver blir redningen. For et kick, et spontant gledeshyl markerer suksessen.
Bjarne blir stående igjen til slutt, som en ensom fjorårskalv. Tversoglangs skyr risiko. Bjarne gjør det som vi andre også burde gjort. Han krabber over brua. Vi andre føler det nesten litt pinlig. Den siste som kom med i TOL, for under et år siden, er den eneste som vurderte brua riktig. Han kan sin Tversoglangs-filosofi, den gutten!
Avgjørelsen
Det nærmet seg lunsjtid på søndag, dag nummer tre, Nannestad sin sørgrense er innen rekkevidde. Gjerdrum har blitt nevnt et par ganger. På planleggingsmøtet ble Gjerdrum omtalt som en liten kommune, den tar vi på flyten. Med Hurdal og mesteparten av Nannestad i bein, kropp og hue har Gjerdrum vokst seg stor. Skremmende stor! Vi blir enige om å ta avgjørelsen i lunsjpausen. Skal vi presse på og risikere at ubehag blir til smerte og at ettermiddag blir til sein, sein kveld. Eller skal vi gi oss på grensen mellom Nannestad og Gjerdrum, eller grensen mellom ubehag og smerte om du vil?
Ved Djupøyungen finner vi en kjempefin lunsjplass. Det blir Real turmat og TOL – kaffe. Og med i selskapet blir et ufattelig antall maur (slekten Formica). De gir oss ikke fred. Verst er det for Morten som skal ordne med maten i tillegg, vi andre kan stort sett konsentrere oss om å børste vekk plageåndene. Morten gir seg til slutt ende over: -”Mauren er en utrolig slitsom type, reiser seg på bakbeina og fekter. Han burde skjønne at jeg med mine 75 kilo kan røske tak i`n og kaste`n 50 meter.” Mauren burde kanskje skjønne det, resten av TOL kan imidlertid ikke helt se for seg dette kastet. Morten retter det til 50 maurmeter, og vi slår oss til ro med det.
Så skal Gjerdrum sin skjebne besegles. Får de sitt TOL- stempel denne dagen, eller må de vente? Det blir ingen diskusjon. Enighet på tvers og langs gjennom hele gruppa: Hurdal og Nannestad er nok for oss denne helga. Alle føler seg veldig komfortable med dette vedtaket. Det er viktig å ta inn signalene om ubehag før det blir til smerte. Fem kilometer gjenstår av Nannestad, de siste kreftene kan fordeles til gjennomføring av denne etappen.
Seile i medgang
Oddbjørn tar på seg igjen sine fuktige ullsokker, mens han forteller at han ville gitt en formue for et tørt par. Bernt gjør en rask vurdering av Oddbjørn sin formue før han velger å bruke sitt siste tørre sokkepar sjøl. Haakon er stille og sliten. Han går med på å overlate Bernt sitt telt, som han har fraktet hele veien, til noen andre. Eldstemann kjenner et stikk av dårlig samvittighet; hvorfor har han ikke transportert sitt eget telt? Nå, fem kilometer fra målet, ber han om teltet. Men Morten, av alle, kommer i forkjøpet. Han som bærer tyngst fra før. Begrunnelsen er stilig, han seiler på en medgangsbølge og vil lesses ned for å kjenne på følelsen av motgang! Eldstemann orker ikke protestere.
På kartet har vi sett at Grøsåkervangen er et passende sted for å bli hentet ut av Nannestad sin villmark. Grusvei skal føre oss i den retningen. Naprapaten Morten har brukt tid på å fortelle oss at sykling ikke er bra for kroppen, Oddbjørn har fungert som illustrasjon. Litt overrasket blir vi andre da vi møter en blid syklist som viser seg å være Morten sin naprapatkollega Henrik. Alle naprapater er tydeligvis ikke like sterke sykkelmotstandere….
To hundre meter før Grøsåkervangen må vi ta en avstikker for å komme helt bort til Gjerdrumgrensa. En sti som går rett sørover forbi Esetvangen er som skapt for oss. Sekkene settes igjen i krattet, vi skal tur-retur Gjerdrum grense! Etter en kilometer på denne stien er vi der. Ekspedisjonen er fullført, Hurdal og Nannestad er gjennomført. En herlig følelse!
Rugfinnen hilser
Rett før vi er tilbake ved sekkene, rekvirerer Morten en maxi-taxi til Grøsåkervangen. Det er kort ventetid denne søndag ettermiddagen. Vi må øke tempoet de siste meterne. Snart svinger en stor drosje inn på plassen. Fredag ettermiddag var TOL glad for at bein skulle erstatte hjul. Nå, to døgn seinere, er vi sjeleglad for det omvendte: Hjul skal erstatte bein!
Vi ber sjåføren om å kjøre oss til Eidsvoll Verk, helt hjem til Bjørg (76). Om lag halvveis på hjemturen opplever vi noe merkelig. Helt overraskende hilser Veli-Mattis fra Nordre Hurdalen til oss. Han takker for turen på sin måte! I en sving har hengeren på en tømmerbil velta og lasten ligger spredd på tvers og langs utover i rugåkeren ved siden av veien. Rugen har måttet vike plass for tømmeret. Det startet med det omvendte da den gamle finnen fjernet skauen for å dyrke sin siste rugavling for 370 år siden. Plutselig går det kaldt nedover ryggraden. I et glimt ser jeg antydning til et smil i det viltre skjegget som dekker store deler av finnens furete ansikt: -”Tack så mycket, Tversochlangs förr at ni tittade på mitt rike!”. Tømmeret fra hengeren har tatt rugens plass den første dagen i juli det Herrens år 2007. Ringen er sluttet. Hvil i fred, Veli-Mattis. En liten dråpe med blod fra Savolaks har størknet i gnagsåret på hælen.
Takk til:
Bjørg (76) og Hoel senior (67) for transporten opp til nordre Hurdalen.
Veiviseren Veli-Mattis (419) for spennende guiding gjennom de store skoger.
Travel taxisjåfør (+/- 50) som klarte å holde bilen på veien, tross en fart i overkant av det forsvarlige.
Bjørg (76) for nydelig bankett søndag ettermiddag, med flagg, rekesmørbrød, vestlandslefse, kaffe og cognac.
