Thi ruslede Tveirsoglangsæfter dæn
Nordre-Odalens smukke Skuldre.
Thi voktes den Flugt med kart, kompas og GPS,
akk af sted med GMS og PMS, du Skjønhed maate
afstedkomme. O salige stillhedens Paradis i østerled.
Liig Quisten kunde vugge sine lyster,
hvor i zittrer vakre elskovs Læber,
O ei salige Sol utover eders Rædsel,
bevrer de mørke Knotsværme i aftenen.
Thi Ingas Kongleboks eder knækte af Røyk.
Og saa mot væst fra snauhugd Skov
mig blot just løftede vort stolte, dunkelblaae
Mistbierg sig mot Himmelen. Akk oss lyster,
over Indsøen speilede sig Flygemaskindjevelen.
I vindstille Vand, skjælvende aander Vandliljene.
Tversoglangs (TOL) hedrer på denne vakre måten at vår kjære Henrik hadde 200 årsbursdag i 2008. Han likte helt sikkert Nord-Odalen.
Avmarsj
Hovedturen for TOL sommeren 2008 ble altså Nord-Odal i Hedmark fylke. For første gang skulle vi stemple en kommune i et annet fylke enn Akershus. Vi skyr smerte og risiko. At Hedmark er kjent som et rovdyrfylke gjorde oss litt spente, og TOL skulle etter hvert stifte fryktelig bekjentskap med ett av de minste. Men vi inspireres av ordene til ei Odalsdame som var innom en nærbutikk i Eidsvoll den samme dagen: -”Je trifs me å gå tur, når je fist biner å labbe klarer je itte å slutte!”
Nord-Odalen har en helt spesiell plass i Tversoglangshjertene. De første skritt i TOL-historien ble nemlig foretatt på Nord-Odalsk jord. I april 2005 skulle de tre opprinnelige, Wenger, Hoel og Aas, gå Eidsvoll på tvers. De ble da overrumplet av en bomveg øst for Eidsvoll. Dermed måtte de ta beina fatt og traske en time i Odarn før Eidsvollgrensa ble nådd.
Det var en fulltallig gruppe som skulle gå Nord-Odal den første helga i juli 2008. Det vil si Bautaen Wenger, filmmann Aas, eldstemann Hoel , ingeniøren Skovseth, medisinmann Aanerud og narren Aurstad. Våre faste sjåfører Bjørg (77) og Hoel senior satte oss av vest for Trautskogen på grensa mellom Eidsvoll og Nord-Odal. TOL-lokomotivet skulle dundre fra vest mot øst, tvers igjennom indianernes rike. Og dersom flyten var der så skulle vi suse videre inn i Grue kommune og ikke bremse før på Glommas bredd. For ei helg det skulle bli!
Eldstemann Hoel hadde helt nye fjellstøvler av ypperste kvalitet, selv utstyrskongen Aanerud nikket anerkjennende. To dager tidligere lød imidlertid følgende ordveksling:
Hoel: -”Jeg har nye fjellstøvler som jeg tenker å bruke på turen. Det er jo ikke sånn lenger at støvler må gås inn!(?)”
Wenger: -”Åh, hva er det som har forandra seg? Støvla eller beina! Det hadde ikke jeg gjort”.
Jeg prøver uansett hva Bautaen sier, tenkte Hoel, men tar selvsagt med joggesko.
Hvor er døra?
Etter to kilometer på veiunderlaget Ottadekke som nesten er like hat som asfalt, svingte vi endelig inn på grusvei ved Sververud og fulgte veien mot Lognsjølia. Logn betyr rolig, så det var et naturlig valg. Hverdagen var slutt, det var helg. Vi skulle glemme kjas og mas og Ta TOL-Tida Tilbake (de fire gylne T`er). Det faste opplegget er en times marsj, så ti minutter hvile. Den første rasten tok vi ved en flott fritidseiendom, garantert et nedlagt småbruk, øverst i Lognsjølia. Fem TOLere la seg ned på graset, mens pukkverksjef Wenger selvsagt satte seg oppe på en haug med pukk. Han trengte tydeligvis mer enn en time på å glemme pukk og oppnå 4T– tilstand.
Vi kastet et blikk bort på hovedbygningen som var under restaurering, alt så tilsynelatende helt normalt ut. Noe panel satt allerede pent spikret på veggen, gjerdesag, sagflis og mer materialer var under presenning. Men det var likevel noe som ikke stemte. Plutselig så vi det, huset mangla dør for svarte!! Det skjer en gang i blant at noen maler seg inn i en krok, men her så det faktisk ut til at det var en som hadde snekra seg inne i sitt eget hus. Kunne han ha blitt så ivrig, at den ene oppgaven tok den andre, helt til at han nå rett og slett satt fastsnekra inne i et bøttekott i gangen?
Tunghørt elg og stiggfine omgivelser
Vi rusla undrende videre uten å ha funnet noen fornuftig forklaring. Det gikk bratt oppover på sti i gammel skog før vi kom ut i lyset på ei relativt ny hogstflate og der i vest så vi helt hjem til Eidsvoll. Det dunkle blå Misty Mountain, selve favorittfjellet til TOL, steg mot himmelen! Vi tok oss tid til å nyte utsikten et par minutter før vi gikk videre inn på et eldre snauhogg der grana hadde strukket seg et par-tre meter. Da skjedde noe som aldri tidligere har skjedd i TOL-historien. Eldstemann, elgjegeren Hoel, så en elg i lett jogg 150 meter unna. Underlig at den ventet så lenge med å flytte på seg, seks snakkende karer som tråkker på tørt skogsunderlag lager tross alt mye lyd. Men tunghørt elg med snørr i nesa er notert i TOL sitt dyreobservasjonsskjema.
Etter en kilometer med GPS- navigering utenfor stier og tråkk nådde TOL en grusvei. Denne førte oss bort til Hestbekken, som kommer oppe fra fjellet med det klingende navnet Krafsholsberget (uttales Kræfshølberje). Det er så mange fine navn i Odarn! Og Hestbekken renner ut i Sætersjøen rett ved Styggådammen som tvert i mot er helt nydelig! Nordover på østsida av Sætersjøen ligger hytteperlene på ei snor! TOL fulgte sjøkanten rett nordover helt til enden av sjøen, der tok vi til høyre og fortsatte rett østover mot Store Skiren, som ligger ved foten av det vakre Styggberget (Stiggberje).
Zlatan Krokberget
Like før vi kom fram til sjøen Store Skiren, møtte vi to meget trivelige innfødte. Det var en skikkelig fin kar på om lag åtti år og hans noe yngre venninne. Han var ikke kledd i drakta til Kongsvinger IL eller Trautskogen FK, men derimot i Inter sin blå- og svartstripete uniform. Vi ga han umiddelbart navnet Zlatan Krokberget etter Inter sin svenske stjernespiss. Zlatan hadde kompass rundt halsen og gliste godt da vi sa vi skulle gå Nord-Odal på tvers. –”Her ere det gerrfint, men snart kommer knøtten”, advarte den aldrende superspissen.
I god avstand til sjøen, som er drikkevann, slo vi leir. TOL hadde hatt god fredagsflyt uten å stresse, men det var en nytelse å la beina hvile. På menyen stod røkt pølse med potetmos, en sikker vinner. Etter middagen var det tid for teater med narren Aurstad i rollen som Nikolai Wergeland. Noen tenker kanskje at det var merkelig at han var i Odalen, men det er det ikke, tittelen hans var nemlig Provst i Øvre Romerige, Solløer og Oudalens Provstie, Sognepræst i Eidsvold (kilde: Sundli, 2006). Hoel fikk rollen som Camilla Wergeland og Aas var rebellen Henrik. Det var en sjeldent fin juliaften, med temperatur som gjorde at bar overkropp (ikke Camilla da, selvfølgelig) var uproblematisk helt til sola tok kvelden.
Inga Jahrens kongleboks
Og da var idyllen over..! Zlatan hadde rett, knøtten kom til gangs. Aurstad var overrasket over knottangrepet og mente knotten burde lagt seg for lenge siden den som var så liten. Alle utstyrte seg med mer eller mindre finmaskede mygghatter. Skovseth hadde ei hel myggdrakt, ulempen var at den utløste akutt klaustrofobi! Men for oss andre var det et artig syn å se nettingmannen. Håpet var at det skulle gå greit bare en fikk den beskyttende soveposen rundt seg. Men temperaturen var ubehagelig høy. Valget stod etter hvert om enten å bli knottmat umiddelbart eller først å bli kokt i sovepose for deretter å bli knottmat. Etter høyst et par timer med særdeles dårlig søvn, satt fire rådville TOLere og snakket lavmælt. Klokka var 03.00, bare Aas og Aurstad var i en tilstand som lignet på søvn.
Da plutselig kom redningen. Skovseth prøvde noe han hadde lært av bestemora si, hu Inga Jahren. En røykproduserende kongleboks kunne kanskje drive knottsoldatene litt unna. Inga Jahrens Kongleboks (INJAKOBO) konstrueres slik: Skjær toppen av en ølboks (Newcastle Brown Ale). Stikk fire hull i boksen to centimeter fra bånn. Legg litt brennbart rask og rusk opp i og tenn på dette. Når det brenner godt, så avslutt med å legge små kongler opp i. Enorme mengder røyk velter opp av en vellykket kongleboks, og knotthordene trekker seg raskt vekk fra fronten. Praten gikk lettere, det var vanskelig å sove i den tette røyken, men panikken ga seg i alle fall. For et rovdyr! Hedmark har da i det minste ett rovdyr som yngler tilstrekkelig. I femtida begynte det heldigvis å blåse litt og småtassene hater vind, TOL fikk etterlengtet søvn.
TOL Kayano Littatå Air and Space
TOL våknet uhvilte, men med godt turhumør. En solid frokost med brød, egg og ordentlig tjukt bacon smakte nydelig. En lang dags marsj mot kveld stod på programmet. Det var deilig og bare kunne stappe i seg mat. Kjenne fettet smøre munn og svelg. Timene med rusling ville kreve all energi en kunne få i seg. Alle spor etter leirplass ble visket vekk.
Grusvei ledet oss sørøstover i retning Knapper. Hoel merket snart at de nye støvlene var for nye. Ikke overraskende egentlig at Wenger hadde rett; du går ikke rett på langtur med tung sekk og nytt fottøy. Støvlene er gode, men trenger noen kortere turer først. Vonde bein er som regel totalt ødeleggende for den gode turopplevelsen. Støvlene av og de gamle Asics Kayano løpeskoene ble snørt på. Men to ganger littatå verket like forferdelig, og på lørdagens andre rast måtte kniven fram. Neida, Hoel gjorde ikke som Ni Liv- Bålsrud, det var ikke tærne som ble fjernet. Asics Kayano gjennomgikk derimot en modifisering og ble til TOL Kayano Littatå Air and Space. Og det virket! De verkende lilletærne fikk luft og plass og smerten stilnet nesten helt.
TOL passerte et nedlagt sagbruk der Bautaen påstod at han henta bark en gang for 12 år siden. Grenda Knapper var sør for oss, mens vi gikk på grusvei rett nordover langs Juråa. Fortsatt var det lørdag formiddag og vi så at Nord-Odal greit kan fullføres i løpet av lørdag. Atle var kartmann og veivalgsansvarlig på denne turen. Han ga oss stadig informasjon om hvor mange kilometer som gjenstod. En Atle-kilometer var imidlertid litt kortere enn en normal kilometer, vi skjønte etter hvert at hans angivelser måtte ganges med 1,5. Uansett var tilstanden i gruppa god, vi hadde fokus og framdrift uten å stresse.
Tor uten hammeren
Vannflaskene ble fylt opp fra Juråa. Vannet hadde farge som champagne, men smakte som badeplassvann med en touch av myr. Med en håndfull Bacon Crisp som tilbehør fungerte badeplasschampagnen bra som pauseforfriskning.
Mørke skyer truet rundt oss da det var det lunsjtid ved Aurtjennet. På menyen stod det TOL-fiskesuppe, en deilig bonus etter en halv dags marsj. Etter maten tok TOL seg tid til noen minutter lunsjhvil. Tor småhamret i det fjerne og skyene var gråsvarte, men regntøyet forble i sekken. Mens vi hvilte hørte vi etter hvert buldring som nærmet seg faretruende. Buldringen økte gradvis i styrke og forundret registrerte vi at den var uvanlig monoton. Det viste seg å være Tor uten hammer, men med Harley Davidson. Bautaen fnyste irritert da Tor ga litt ekstra gass akkurat ved vår rasteplass.
Ved Østmosætra i nordenden av Lognsjøen slo vi av en prat med en gudbrandsdøl og hans frue som hadde en sæterweekend med barn og barnebarn. Vi var tomme for fyrstikker og heldigvis kunne de forsyne oss med en eske.
Snart var vi på grensa mellom Nord-Odal og Grue. Det var tid for utdeling av buttons preget med Nord-Odal sitt kommunevåpen; to tømmersakser. En ny kommune hadde fått sitt Tversoglangs- stempel. Det var bare å fortsette inn i Grue kommune. Ingen tvil lenger, TOL skulle gå helt til Glomma.
Myrbad
Vi ble enige om at Dølpkoia i Grue kommune kunne være et bra overnattingssted. I følge kartet skulle det være gapahuker ved en skistadion. Et par kilometer før skianlegget kom vi til den fine sjøen Saltjenna (?). Etter mange timer rusling er det alltid helt vidunderlig å ta et bad for å løsne på støle kropper og skylle vekk svetten. Denne sjøen har imidlertid ei brei ramme av søkkvåt myr. Og fem TOL-ere konkluderte raskt med at det ikke gikk an å bade der. Plutselig reiv Bautaen av seg klærne og vassa med myr til knes ut mot sjøkanten. Den store kroppen kasta seg ut i vannmassene og noen butterfly- tak seinere snudde han seg inn mot land og konstaterte ironisk at: -”Her går det ikke an å bade!” Snart var hele TOL ute i myrvannet.
Dølpkoias vokter
Dølpkoia er ei åpen nødhytte. Med forrige natts knotthelvete i friskt minne så var det ingen tvil om at vi kunne komme i nød. Vi ble møtt av Dølpkoias vokter; på trappa lå en svær høggorm og titta på TOL. For en velkomst! Dørvakta syntes nok at seks voksne karer ble for overveldende. En orm tar vel neppe beina fatt, men uansett borte ble den under trappesteinene. Som forklart på kartet stod døra åpen. Fasilitetene understreka hva ei nødhytte er, du går ikke inn der dersom du ikke er i nød. Enorme mengder døde insekter dekket bord, brisker og vinduskarmer. Atle gjennomførte noe han kalte humlesoping, før han tok plass på brisken under vinduet. Vi var ordentlig sultne, et museskjelett og et fuglelik under kjøkkenbordet dempet ikke appetitten på Real –middag.
TOL-kaffen bestemte vi oss for å ta utendørs. En kjapp rekognosering i området resulterte heldigvis i at vi fant et alternativ til nødhytta. Nemlig ei åpen varmestue, den var nybygd og nyvasket. Eneste ankepunkt var at i denne glovarme julikvelden, så hadde kjølestue vært enda bedre. Myggdrakta til Skovseth ble ved hjelp av sportstape til knottnetting foran vinduet. Og utpå kvelden sank temperaturen så pass at vi slutta å svette. Det var rett og slett nesten komfortabelt.
Målgang
Neste morgen krøp vi fornøyd ut av soveposer og så fram til behagelige 3-4 kilometer fram til Glomma. Varmestua ble ryddet og sopt. Mye av provianten var spist, sekkene var merkbart lettere nå. Vi stod klare til å ta sekkene på rygg, da det ble en diskusjon om hvem som var raskest i TOL. Dermed ble TOLympiske leker et faktum. Halve TOL var fornuftige og avstod fra kappestriden. Aurstad tok 100 meter- gullet med god margin, og heldigvis unngikk alle strekk.
Så var det grusvei rett østover og langt der borte kunne vi skimte vårt blågule naboland. Det var alt for langt til Sverige, men passe langt til Glomma, det ble en formiddag uten stress. Noen TOL-bein verket litt, men snart skulle de få hvile. Det var så stille og fredelig at vi nesten lurte på om Grue kommune var fullstendig fraflyttet. Et par fragåtte tresko antydet imidlertid at vi nærmet oss en sivilisasjon.
Vi droppet lunsjen og nådde riksvegen vest for Glomma i 12-tida. Etter en times tid med hvile kom våre trofaste sjåfører. Først Hoel senior og så Bjørg (77) med TOL-kaffe, brus og Vestlandslefse. Det var tid for bankett.
Takk til: Våre trofaste sjåfører Bjørg (77) og Hoel senior
Se video fra denne turen!
