Dato: 26. - 28. juni Forfatter: Bernt Hoel
Oslo på langs 2020
Tversoglangs (TOL) gikk Bærum på langs i 2018. Fortsatt nysgjerrige på denne marka ved sentrale strøk, valgte vi i slutten av juni 2020 å gå Oslo fra nord til sør. Dette handlet definitivt om å finne storbyens virkelige kvaliteter, minst mulig asfalt og shopping var blant målsettingene. Kalendrene er romsligere enn normalt denne sommeren og relativt greit fant vi ei helg som passet for alle seks i TOL. En varm fredag i slutten av juni møttes vi, og det på selveste Eidsvoll stasjon.
Gjensyn med Grautsjokkbakken
Toget flytter TOL fra Eidsvoll til Oslo S, togbytte der. Ny togtur videre med Gjøvikbanen frakter oss til åtte potter rømme, fire merker smør, altså Hakadal stasjon. Da en i Tversoglangs er litt laktose-sensitiv og en ikke er spesielt glad i rømme blir det hele to potter rømme til hver av de fire rømmeklare. Mer kamp om smøret, et snaut merke per TOL`er er suboptimalt, men ingen smørkrise.
Til informasjon så er åtte potter rømme 7,72 liter og fire merker smør er rett i underkant av 1 kg (norsktradisjonsmat.no)
Ved Hakadal stasjon oppdager vi mulighet for husflid og vafler, og i bonus får vi lokale tips om veien videre. Vi skal forlate Hakadal som ligger nord i Nittedal kommune og komme oss til Oslo sin nordgrense. Turtipset er å følge jernbanen til en plass som heter Elnes nord i Hakadal. Dette er et område vi har besøkt tidligere, på en skitur fra Lygna til Frognerseteren i 2007. Vi hadde lunsj her. Og en sulten, men lite grautklar Aas, gikk på en skikkelig grautkollaps. Fin plass egentlig, men det er med blandede følelser, i alle fall hos Aas, at vi igjen står og ser oppover Grautsjokkbakken nå 13 år seinere.
Nå var det godt du kom
Vi bevilger oss turens første rast ved en bom. Etter noen minutters hvile kommer en Subaru kjørende i god hastighet. Klaringen til lumske steiner som stikker opp midt i grusvegen er minimal, enten har han flaks eller så er han kjent. Antagelig det siste, eventuelt begge deler, han har uansett nøkkel til bommen. Vi kunne selvsagt gått rundt bommen, men det blir en symbolsk ekspedisjonsstart når Hakadal-mannen løfter stengslet opp. Narren Aurstad sier: -, «Nå var det godt du kom», og fornøyd rusler vi oppover grusveien og vestover mot Oslogrensa. Snart tar vi igjen noen unge menn med kano, de bærer tungt på leting etter vann.
Ny stopp ved en demning på Elsjøen, etter hvilen fortsetter vi på sti til vi finner Oslo grense nord.
Etter en del kilometer vestover kjennes det bra endelig å vende blikket sørover, som er rett retning for oss. Det var en trivelig togtur fra Oslo S, med stopp på mange stasjoner med koselige navn som Snippen, Movatn og Åneby. Men vi la merke til at det er relativt langt, selv med høy fart på skinner. Ja, vi vet at Gjøvikbanen ikke er kjent for høyhastighetstog, men likevel, det går da ganske fort. Og relativt langt med tog er garantert veldig langt når vi nå skal tilbake i retning Oslo sentrum i lav fart på stier. Men lite klaging, og dersom sutring er det viktig å minne om at dette er høyst frivillig og stort sett lystbetont.
Sosial distanse og asosial oppførsel
Tversoglangs tråkker seg rolig videre. Seks par bein er uthvilte og seks hjerner er i hovedsak optimistiske. Dette går bra, men det er uvant å ha 15-20 kg på rygg. Erfaring gjør at vi vet hva som må være i sekken. Viktig at saker som virkelig behøves er med i sekken, men like viktig at det som ikke behøves ligger igjen hjemme. En helt avgjørende sak som eldstemann har med seg er sovepose. I verdens varmeste sommer for to år siden satset han på at dynetrekk var nok. Det var det ikke. Dynetrekk ble omdøpt til et iskaldt sjakktrekk. Det som ellers er nytt siden sist er at TOL har hengt seg på hengekøye-trenden. Køye som henger er gammelt nytt, men plutselig av en eller annen grunn er dette noe alle skal ha, merkelig. Vi stanser ved en trivelig plass med røde Løvenskiold-bygninger. Sånne plasser ligner alltid på Katthult, denne også.
Etter noen kilometer på kupert sti, opp og ned og hit og dit, hviler vi i kanten av en grusveg. Og det gjelder å holde seg godt ute til siden for syklister i marka de holder meget høy fart. Ville i blikket tråkker de til. Vi går korte etapper denne fredagen, 30-45 minutter gåing – 5-10 minutter hvile. Målet for fredag ettermiddag er Øyungen, enda et medlem i denne store sjø-familien. Det finnes Øyunger både her og der. Denne ligger 15 km fra Hakadal stasjon, en passende distanse på åpningsdagen. TOL passerer ei idyllisk seter til, den heter Liggeren. Der møter vi ei TOL-lignende gruppe på fem unge karer, kort hilsenikk uten dialog, sosial distanse og asosial oppførsel er oppskrifta. Ingen tvil om at vi er i bymark, her er det ikke folketomt. Øyungen er en stor sjø, men klokka nærmer seg kveld og vi begynner å lure på om gjenværende utvalg av leirplasser er begrenset.
Røntgensyn og trygg bading
Endelig kommer vi til nordenden av sjøen og vi velger stien langs østre bredd. TOL vil gjerne ha kveldssol. Vi skal sjekke seint inn på leirplass denne fredagen. Fordelen er at vi kommer fra nord. De aller fleste andre som har valgt seg Øyungen denne kvelden har kommet fra sør, fra byen. Og de har funnet plasser så snart de er fornøyd oppover langs sjøen fra sør. Stien går ikke helt i strandkanten, så der vi har trua sender TOL speidere ned mot sjøen. To ganger blir det bomtur. Men så lykkes det.
Ei helt nydelig fjellhylle ligger der og venter på Tversoglangs. Fire timer bevegelse i høy midtsommer- temperatur har gjort at betydelige svettemengder har samlet seg i TOL-trøyene. De vrenges av og snart er det bading i ulike varianter. Wenger tar sats og hopper uti fra 7 meters høyde, han forsikrer seinere at det var trygt. Bautaens røntgensyn har visstnok analysert hva som eventuelt skjuler seg under vannskorpa og konkludert med at det er djupt nok. Andre sniker seg forsiktig ut i vannet som holder god temperatur.
Etter bading fikser kokke-Morten verdensklassebiff med strålende potetsalat. Tunge ryggsekker har pause i lyngen og erstattes av tunge magesekker. Barbeint Aas tråkker på noe skarpt og pådrar seg kutt under beinet. Det stripses med Compeed og vi håper det beste. Bortsett fra dette er det tid for leirplassluksus i en fin seinjunikveld nær hovedstaden. Oslo leverer.
Knåke
Noe som selvsagt kan ødelegge idyll er diverse plagsomme, svevende individer. Status er: Ingen veps, lite mygg og moderat knottantall (..erfaring tilsier at det kan endre seg dramatisk utover kveld/natt). Et solid antall skvaldrende måker fyller imidlertid luften. Alt i alt helt greit. Når det gjelder flyvende plageånder ville marerittet vært en kombinasjon av knott og måke, de verste egenskaper fra disse to sammensatt i en knåke. Men knott og måke kan heldigvis ikke foreta en artskryssende formering. Håper de ikke prøver heller. En sex-klar måkehann som prøver seg på ei lita knott-snelle – da snakker vi stygt overgrep…
Tid for soving, seks hengekøyer er medbrakt. Bare to velger å følge hengekøye-boomen, fire sverger fortsatt til tynt liggeunderlag på hardt fjell. Oddbjørn sover sånn halvveis i sin hengekøye og holdes etter hvert våken av dundrende, slitsom party-musikk fra andre siden av vannet. En påminnelse om at storbyen er i nærheten.
Lørdag og mild irettesettelse
Ny dag, nye muligheter, sies det. Vår lørdag skal om alt går etter planen ende med at vi slår leir i Østmarka. Nøklevann er nevnt som meget aktuell leirplass. Det er ulike oppgaver som den enkelte i turgjengen skal sørge for at blir ivaretatt. En fare er at det blir for positivt. Her har Oddbjørn en viktig rolle, han skal balansere dette, minne oss om at tråkking på vonde bein med tung sekk i time etter time vel strengt tatt ikke er en drømmedag. Så langt har han vært litt slurvete, for lite klaging, derfor må Skovseth tåle en mild irettesettelse lørdag morgen: Vær mer negativ i dag!
Mens vi pakker sammen gjør måkene seg klare til å overta leirplassen med håp om å finne restemat. Stien går sørover langs Øyungen. Og hengekøye-tettheten er formidabel. Tydelig at mange som ellers ville vært på ei strand i Syden nå i stedet henger i Nordmarka. TOL forlater Øyungen og følger en fin grusveg til Nordre Skar.
Noen TOLere fyller vannflaska i bekken fra Øyungen, andre velger å stå over da det står en kar og vasker vekk solkrem og svette noen meter lenger opp i bekken. Det er fortsatt formiddag og værmelderne har rett, denne lørdagen blir glovarm. Grusveg blir til den asfalterte Sandermoseveien. Etter ei pause deler TOL seg, halvparten velger asfalt videre til Sandermose stasjon, den andre halvparten går på kupert og fin sti. Vi kommer samtidig fram til jernbanestasjonen som bærer preg av å ha sett bedre tider. Alle bygninger trenger omsorg fra et bredt utvalg håndtverkere. Kiosken er nedlagt, helt greit, shopping har lav prioritet.
Hoka bytter bein
TOL går videre sørover på fin grusveg, før vi bytter til sti i kupert terreng inn i Lillomarka. Tempoet settes lavt og temperaturen er ubehagelig høy. Forbi et tjern som heter Lille Gryta og oppover bratte bakker i utkanten av Solemskogen. Etappene blir kortere og pausene hyppigere. Skovseth har skrudd på negativiteten til gangs, og fokuserer på at hvert skritt er tortur. Det blir pause ved Setertjern. Høy myggtetthet og nydelige biffrester til lunsj. Tilstanden i Oddbjørn sine sko er kritisk. Og Bautaen tar grep. Diverse saker i Oddbjørn sin sekk fordeles, og Eldstemann Hoel får ordre om at hans nye Hoka turstøvler skal overtas av Skovseth sine hovne bein.
Og de to nummer for store støvlene visker ut torturskrittene, en ny verden for Skovseth. Vi runder Linderudseterkollen i fint driv og har utsikt mot Tryvann. Neste stopp blir i lysløype ved Alnsjøen, dette blir siste stopp for Skovseth sine gamle sko, de havner i søppeldunk.
Lyden av by
Så går ferden sørover og nedover, og snart hører vi lyden av by. Vi ankommer Rødtvet i Groruddalen. Det er starten på turens asfaltetappe, ikke ønskelig, men helt nødvendig for å komme oss over i Østmarka. I yngre dager ville Tversoglangs benyttet anledningen til å håne urbane strøk, men vi gjør ikke lenger det, vi bare observerer, aksepterer og registrerer at mange synes urbant er stas.
Bernt og Bjarne besøker norske tettsteder på lørdag ettermiddag
I dag gjester de: Oslo, bydelsområde Groruddalen
Groruddalen består av bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner, og preges av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene. Bydel Grorud grenser til Lillomarka og omfatter blant annet Kalbakken og Rødtvet.
Og det er altså nettopp Rødtvet som møter oss da vi stuper ut av marka og inn på asfalt. Områdets utvikling i meget kort versjon er jordbruksland fram til 1800-tallet, fra 1800-tallet kombinert med småindustri, og fra tidlig 60- tall kommer småhus, lave blokker og høye blokker.
Da disse boligene var nye svinset blide husmødrene omkring dagen lang, med støvkluten, oppvaskkosten og stekespaden, mens de sang Voi Voi og gledet seg til å lage middag. Far kommer hjem fra kontoret til nydelige kjøttkaker, brun saus, poteter, kålstuing og tyttebær. Far blir mett. Mor skjenner mildt på de små: – «Hysj da, unger, far er sliten og må hvile». Mor setter smilende i gang med oppvasken. Noen timer senere takker Odd Grythe for i dag på det nyinnkjøpte fjernsynet, far har røkt kveldens siste pipe og begynt å få tilbake kreftene etter den lange dagen på kontoret. Mor svinser rundt like blid, uthvilt og nynnende. Det nærmer seg leggetid. Joda, nå er far uthvilt. Lysene slukkes i den moderne leiligheten i den fine blokka i den nye drabantbyen i Groruddalen.
Tilbake i 2020, har Groruddalen nyttige matbutikker, kort veg til marka, og store lagerbygninger.
Her som i mange andre sammenhenger har vi en følelse av at alt var bedre før, i 2020 blir konklusjonen terningkast 3.
Tidligere terningkast i denne serien: Jevnaker 5, Koppang 4 og Sandvika 3.
Kiwi både på Rødtvet og Trosterud
Hele TOL går innom første matbutikk og forfrisker seg med Solo, Cola og is. Vi må handle mer, men venter med det til siste matbutikk før Østmarka. Hastigheten skrus opp og vi passerer Kalbakken, Bredtvet, Alnaelva og Alfaset. Deretter bruker vi ei bru for trygg tversing av E6, og hviler like etter i skyggen utenfor Kiwi på Trosterud. Sekkene fylles med mat og drikke, før vi skynder oss videre. Snart er både riktig underlag og omgivelser på plass igjen, oppover lia og inn i Østmarka. Vi bestemmer oss for å droppe Lutvann og peiler inn på korteste vei til Nøklevann, 5 km sier datakartet.
Skovseth sine hovne bein stortrives fortsatt i Hoka-støvler, men vi runder nå 20 km og det merkes i alle TOL-bein. Nøklevann er målet og ved nordenden av vannet møter vi et ungt par på tur. Vi nevner at vi vurderer Sarabråten som leirplass. – «Fint der, men vi kom derifra nå og det er polsk fest på gang der, så det kan bli trangt», informerer de to. De foreslår i stedet Hauktjern som ligger bare et par hundre bratte metere fra Sarabråten.
To potter majones og bernaise ved Hauktjern
Og sånn blir det. Vi rusler forbi den polske gjengen i stigende stemning og terreng. Og noen slitsomme metere seinere får vi se det fine Hauktjern. Det er en liten sjø med ganske få leirplasser og det meste er allerede opptatt. Normalt foretrekker vi østre bredd og kveldssol, men der er det så fullt at vi nøyer oss med et fin plass på vestkanten oppe på et lekkert svaberg med noen naboer ganske nært.
De varme junidagene gjør at bading er behagelig, går helt fint å komme seg uti uten høye smerteskrik. På menyen står pølser og løk stekt i to potter majones og bernaise, da vi glemte å kjøpe fire merker smør. Stappmette slapper vi av med TOL-prat og diverse analyser av morgendagens værmelding. Det kan begynne å regne midt på natta og fra søndag formiddag er det fare for store nedbørmengder og TOL-vær. Været justeres vanligvis TOLs veg, derfor er det kun moderate bekymringer.
Oddbjørn velger bort hengekøya og er tilbake til liggeunderlag på fjell, bare Aas foretrekker hengende søvn. Natta gir oss bare noen få regndrypp, værguden er grei så langt.
Fuktig søndag
TOL våkner til mørke skyer mens Tor med hammeren banker litt både i øst og vest. Det bestemmes at vi går for en tidlig avmarsj. Frokosten skjer effektivt og sekker pakkes. Yr viser at et kraftig regnvær glir vestover rett sør for oss. Speideren på den enorme værskuta har sikkert oppdaget Tversoglangs og jobber på spreng for å styre unna, det takker vi for. Snart er vi i gang på god grusveg øst for Nøklevann.
Sør for Nøklevann blir veg til sti gjennom Trolldalen og videre mot Rundvannet. Ved Dølerud ser vi restene etter hoppbakken Dølerudbakken, den var nok nedlagt før V-stil, hoppdress- og vektkontroll. Det regner intenst og vi tar en kort, men god hvil under noen furuer ved DNT-hytte på Dølerud. Vi jobber oss stadig nærmere Oslo grense sør, tempoet er bra og regnet uproblematisk, fint å få vasket svetten vekk umiddelbart. Så forlater vi sti og grus og tar en liten asfaltetappe. Med en kilometer igjen er vi tilbake på grusveg, og denne går i bratt motbakke. Her blir det en innlagt spurt med tunge sekker for Yngstemann Aanerud og Narren Aurstad, ungdommen viser seg raskest.
Like etter passerer vi postkassa til naturprogram-legenden Sverre M. Fjeldstad, og trasker noen meter på sti til vi finner grensebekken. Oslo er gjennomført!
Stillongs og Crocs
Ut av skogen, finner vi asfalt igjen og går de siste meterne bort til et buss-skur. Regnet fosser ned, men vi er i mål. Etter skifting til tørt, fylles mager med makrell i tomat, gammel ridderost og roastbiff. Og siste etappe tilbake til Oslo S går med buss. Vi har en liten bankett på en Oslo S-pub. Aanerud sitt antrekk er kanskje inspirert av gammel ridderost, han kjører ridder-stillongs og Crocs, noe som merkelig nok ikke ser ut til å vekke særlig oppsikt – storbyen viser toleranse.
Stor takk til:
Vy for trygg transport i romslige vogner
Hoka fra Oddbjørn sine hovne labber
Knott og mygg som holdt lav profil
Vår egen Aas for kjapp notering av stikkord etter målgang
