Dato: 27.-30. juni Forfatter: Bernt Hoel
Sommeren 2012 padlet Tversoglangs (TOL) Randsfjorden på langs.
Siste store ekspedisjon til fots var Totenåsen på tvers i 2011.
To år har snart gått. Kan vi fortsatt rusle?
Å prøve seg på langsing av Sør-Norges største kommune hørtes ut som en god test. Så hvorfor ikke?
Tversoglangs presenterer med stolthet: Rendalen!
Rendalen har:
1) Sju ganger større areal enn Eidsvoll…!
2) Levende grender og gode levekår for alle! (Ifølge hjemmesida til kommunen)
3 )Feriestengt kantine på sjukehjemmet! Kjøkkenet kan dessverre heller ikke ta imot bestilling på catering i denne perioden. (Dette også ifølge hjemmesida til kommunen).
TOL undrer seg da om punkt 3) betyr flere ledige sjukehjemsplasser fra litt ut i august. Kan dette være et aktuelt tiltak for flere kommuner, nå som eldrebølgen flommer inn med voldsom kraft?
Tidlig torsdag tar TOL toget til TOLga
En torsdag morgen i slutten av juni sitter hele Tversoglangs på toget oppover langs Mjøsa. Vi ankommer Hamar presist på klokkeslettet som er angitt i rutetabellen. Og lemper sekker og oss sjøl over i Røros-toget. To vogner er ikke mer enn akkurat nok til at alle får plass. Mange skal til Røros på landskappleik. TOL skal ikke så langt. På Tolga avstiger vi på høyre side. Vår kappleik blir å sprinte over toglinja og inn på S-laget for å gjøre de siste, stort sett unødvendige, innkjøp. Tilbake på stasjonen står Ella-Nina allerede klar med sin taxi.
Et nydelig system gjør at du kan kjøres videre fra Tolga stasjon mot en egenandel på meget forsiktige 40 kr. Den naturlige strategien for en framtidig tur blir da uansett å starte med togtur til Tolga, bli møtt av Ella-Nina, bla opp 40 kr og si neste stopp: Enebakk, Modum, Rakkestad, Klepp eller hva vi måtte ønske.
Vår minibuss suser kjapt, trygt og altså særdeles billig sørover mot nordgrensa for Rendalen kommune. Sju ganger større enn Eidsvoll…. Stemningen er likevel knallgod: Latter, historier, sommer, lett regn og ferie. Ella-Nina kjører, smiler og guider. Hun viser oss småbruket til Høyspent-Anna - da strømmen endelig kom til bygda ville ikke a Anna høre snakk om no lavspent.
Snart er vi framme og en av TOL`erne har glemt navnet til vår kjære transportør:
–«Det er Ella-Nina Xhelgesen, fri og frank», smiler hun og gir oss en klem.
Fjellgjøgleren
På Orvdalssetra blir vi møtt av sauer, knott og mygg! Kryp som kan gi negative assosiasjoner. En eldre kar i kjempehumør balanserer imidlertid situasjonen. Han spøker, ler og gjøgler for oss.
-«Hu og hei, og du og du for kjas og mas,
men nå kommer det gjetare til gards,
det var stas»,
begynner gjøglernummeret.
-«Ja, god dag, god dag! Vi er vel ikke akkurat gjetere, mer vandringsmenn, men det ser ut til at det er sveitsere her. De er gjetere», svarer TOL blidt mens vi fester blikket på en bobil med sveitsiske skilt.
-«Sveitsere nei,
er gjetare ei,
dei er ostelagarar dei»,
rimes og gjøgles det.
-«Di får ha ein god tur videre, gutter!», hører vi plutselig en annen stemme melde og vi får øye på en blågrå, nyetablert permanent i døråpningen. Det er frua i setra som åpenbart har mål om å begrense lengden på innslaget.
-«Kjeppjag saueflokken til Storlægda nå,
tek med eit bilde av meg og ei helsning å,………
og nå må je visst gå»,
avslutter fjellgjøgleren og forsvinner inn i setra si igjen.
TOL tar beina fatt
Så starter vi vår lange marsj. Det er fortsatt torsdag og klokka er ennå ung, ikke mer enn halv ett, det er ingen alder for ei god klokke. Kombinasjonen NSB og Ella-Nina har imponerende raskt plassert oss i startblokka for årets sommertur. Hjemreisen er berammet til søndag. Vi veit at vi ikke vil klare å langse hele Sør-Norges største kommune på disse dagene. En realistisk plan er å rekke fram til Bautaen Wenger sin hytte på Renåfjellet, om lag 8 mil fra startpunktet.
Ved å bevege seg til fots er det ikke noe gratis å hente. Hvert skritt mellom A og Å må gåes. Ski glir, kano flyter og sykkel triller innimellom av gårde, uten store kraftinvesteringer. Det største fortrinnet ved å bevege seg til fots er imidlertid fleksibiliteten til underlag og forutsetninger. Ski kommer definitivt til kort, sjøl om det ofte er kaldt i Rendalen, datoen er tross alt seint i juni. Og den planlagte ruta er helt klart alt for tørr for kano, tross en fuktig forsommer. Sykkel, kunne fungert noenlunde greit, men TOL har en variasjon i sykkelkompetanse og -innstilling som gjør dette umulig – det spenner fra nær proffnivå til sykkelhat. Oppsummert: Det er bare å ta beina fatt som det heter, av en eller annen grunn.
Fra Orvdalssetra til Storlægda går vi en innbydende sti. Tross tunge sekker går marsjen lekende lett på første etappe. Etter Storlægda tråkkes mange kilometere på en grusveg nedover Sølendalen. Vi krysser elva Sølna og bevilger et kvarters rast ved en stilig og solid gapahuk. Eldstemann Hoel kjenner forsiktig bekymring for en svak murring nederst i venstre baklår. Vi har bare så vidt startet. Murring, om enn svak, er et dårlig tegn.
Grusveg er ingen nytelse å gå på, men TOL flytter seg raskt sørover. Vi gjør unna en god porsjon av Rendalen allerede på dag 1.
Snurten av folk
Turkartet viser at det er muligheter for overnatting i åpen bu på en plass som heter Sølenkroken. Timingen er god, vi ligger jevnt med et skjema til å ankomme der cirka kl 18. Kveldstimene på leirplassen er gull verdt. Aanerud er ivrig etter å komme fram og gjør et kraftig rykk om lag to kilometer før målgang. Litt bekymring skaper det, da han har tatt med seg alt som finnes av kart. Resten av gruppa klarer imidlertid å resonnere greit omkring hvor vi bør gå. Og etter respektable 23 km på første dag, så ser også endelig hovedfeltet den sparsommelige bebyggelsen ved Sølenkroken. Det ryker fra pipa på den ene bua. Har Aanerud allerede fått fyr i ovn?
Vi har gått timevis i tilnærmet ødemark, ikke sett snurten av folk. Men akkurat de få kvadratmeterne som vi ville hatt i kikkerten, om vi hadde hatt noen kikkert, de er dessverre opptatt. En bitteliten plass i en uendelighet, akkurat der har to padlere plassert seg. De sover. Litt seinere snakker vi med dem. De skal overnatte. Da er saken avgjort.
Selvsagt er det først til mølla som gjelder. Andreplasser er verdiløse i kampen om denne type møller. Selv om vi er tre ganger så mange og sikkert kunne gitt dem grisebank, så er det ikke sånn den vennlig turgruppa TOL oppfører seg. Vi aksepterer at de skal få beholde sitt tak over hodet. Et par hundre meter unna finner vi en fin bålplass. To tarper (jålete presenninger) monteres opp. Bål fyres. Aanerud setter i gang med fluefiske, men Rendalsfisken lar Aanerud-fluene seile sin egen elv. Snart ligger imidlertid 3,5 kg elgebiff til oppvarming. Eldstemann har skaffet og transportert tre bestanddeler som skal utgjøre torsdagsmiddagen, det er biff, potetmos og bernaise (de to siste i poseutgaver)Kokkekyndige Wenger gjør dette om til en god middag.
Kokong, kaldhujing og skjeggstubb
Det er en skyet kveld seint i juni, men regnet holder seg stort sett unna. Temperaturen er god og stillongs forblir i sekken.
Vi skulle ikke ha med telt på denne turen, alle var enige om den saken, det er flere åpne buer. Telt er tungt og vi kan sove like godt under en presenning. Bautaen Wenger har likevel, av ukjent årsak, tatt med seg et enmannstelt. Dette setter han opp tidlig på kvelden, noen meter fra bålplassen. Setter opp er forresten en upresis beskrivelse, han mer kler på seg teltet. Teltet er veldig lite og Bautaen er stor. Som en kokong ligger han der, klar til å klekkes fra sitt hylster neste morgen. Skal han våkne som en veldig stor og ganske vakker sommerfugl? Han sovner så tidlig at det åpenbart ikke er snakk om en Nattsvermer i alle fall.
Det er kveld i et av Norges mest rovdyrtette områder. I Dagfinn Grønnoset sin bok «Vandring i villmark» fra 1981 er fjellkaren Kalsa-Morten intervjuet. Han sier: «- O hoj, jeg har sett gråbein i massevis. Jeg hørte gammelfinnene kaldhuje da de kom over fjellet med reinsflokken. De skreik alt de orket for å skremme gråbein. Gammelfinnene hadde det sånn at de skulle ikke kaste bort skudd på ulven».
Tversoglangs sin rovdyrfrykt har blitt mindre. Særlig etter at vi kom velberga ut igjen fra Finnskogen for noen år siden. Men respekt har vi. Enkelte TOLere har latt skjegget gro noen uker i forkant av turen, dette for å gjøre seg mindre attraktive for rovdyr. Det er nå merkelig om ikke ulven heller velger en glattbarbert hovedrett. Mat med skjeggstubber må da friste lite om du kan velge noe annet.
Lokomotiv og kjemiske A
Fredag morgen gryr med relativt lett skydekke over Rendalen. Passe tidlig sitter hele TOL og spiser sin frokost. På menyen står havregrøt piffa opp med honning, brunost og jordbærsyltetøy. Men ikke nok med det, de som har snev av grøtangst eller ønsker å variere litt kan få prøve knekkebrød med mye smør, roastbiff, ridderost og majones. Men ikke nok med det heller, 3,5 kg elgebiff ble i meste laget kvelden før, så ved bålet ligger minst en kilo med ekstremt langstekt elg. Bare å forsyne seg! Alt dette skal gi nødvendig energipåfyll til å flytte seg om lag 3 mil. Det er store, om enn blandede, forventninger til fredagsetappen.
Stien videre sørover går i kanten av ei myr. Det er behagelig underlag, men stedvis fuktig. Skovseth har hatt for uvane å pådra seg ganske vonde bein på tidligere ekspedisjoner. Dette har medført at han naturlig nok har senket tempoet. Ikke nå lenger. Resten av TOL så det på første dag, Skovseth dro feltet ganske uberørt. Men tanken var at dette er et resultat av overmodig gå-glede og at hastigheten snart ville normalisere seg.
Men nei, fredag morgen tråkker Oddbjørn til igjen. Noen av oss andre kjenner en viss frustrasjon over dette. Det har vært betryggende at Oddbjørn har tatt belastningen med å ha de vondeste beina, det har vært et sikkerhetsnett. Den tid er forbi. Skovseth har blitt villmarkas lokomotiv.
Eldstemann har smerter i venstre lår og får hjelp av en kyndig og grei medisinmann Aanerud. Vår medisinmann hater pillebruk. Det eldstemann ikke sier er at han kvelden før mottok et par piller fra en annen i gruppa. La oss bare kalle han kjemiske A. Selvsagt er dette dårlig gjort, men Hoel håper at det skal medføre en to-trinnsbehandling med gode bein som sluttresultat. Først litt mørning med kjemiske stoffer og deretter noen effektive naprapatgrep. Så får vi se om ærlighet varer lengst. Hvis ikke, så var nok dette siste gangen medisinmann Aanerud ofret pausa si til å reparere disse gamle beina…..
Vi har bestemt oss for to lunsjer i dag. Frokost gir god energi, beina er oftest bra restituert etter ei natts hvile. I sånne situasjoner er det fort gjort å gå for langt før neste måltid. Denne fredagen er avtalen at første lunsj skal inntas før sulten merkes, såkalt forebyggende lunsjing. Tversoglangs sin sti går vest for Sølensjøen, et svært Rendalsvann. Klokka passer sånn at vi tar en liten avstikker ned til Sølensjøen ved Fiskevollen. Sammenlignet med andre plasser vi har passert siden avmarsj er dette virkelig et tettsted. Omlag 100 hytter og naust ligger perfekt plassert ved Sølensjøens vestlige bredd. Fiskevollen har alltid vært basen for Sølensjøfisket, og det er landets største innenlandsfiskevær (i følge Gyldendals Fjellguider; «Rondane og Femundsmarka»). På begynnelsen av 1900-tallet ble det satt ut sik i elva Sølna, som vi overnattet ved. Siken utkonkurrerte snart røya og ble helt dominerende.
Sølen meg her og Sølen meg der
Lunsjlysten er sterk og et nes noen hundre meter lenger fram ser ut som en fin lunsjrestaurant. TOL fristes av å gå rett fram, samma hva vi støter på. Sånn vi gjorde så ofte på 70-tallet, men ikke så mye nå lenger. Vi går rett fram, samma hva vi støter på! Det vi støter på er ei lita myr av typen veldig, veldig blaut. Lokomotivet er naturlig nok i fremste rekke, og Skovseth er dermed den første til å tråkke uti så vannet fosser inn rundt de inntil da tørre raggsokkene. En ganske vanlig turhendelse. Det som er overraskende er at yngstemann Aanerud følger eksakt etter. Har Skovseth blitt et så troverdig lokomotiv at Aanerud virkelig tror at det ligger en skinnegang der? At han er ei vogn som er dømt til å følge etter.
Oddbjørn banner på middels volum over blaute bein. Banning på middels, helt vanlig volum er forresten ganske uvanlig i skjønnlitteraturen. I skjønnlitteraturen banner de som hovedregel lavt, og gjør de ikke det, så banner de høyt, aldri noen mellomting. Snodig. Det surkler i Aanerud sine kostbare, gjennomblaute fjellstøvler. Han banner gjentatte ganger med stigende styrke, først med lavt, deretter middels og etter hvert veldig, veldig høyt volum.
Noen få meter fra Sølensjøens bredd tar vi matpause. Lunsjen er Real Turmat. Praktisk, men en ganske ordinær smaksopplevelse. Når pausa går mot slutten er vi så heldige å møte en kjentmann. Tversoglangs møter faktisk selveste Bjarne Sølen.(videointervju)
Fra Sølensjøen skal vi over Vesleskaret, mellom Veslesølen (1136 moh) og Nordre Sølen (1699 moh). Som navnet hinter om så finnes et større skar enn Vesleskaret. Det heter Sølenskaret. Et svært, V-forma skar gjennom fjellmassivet, det ser ut som en sal og dette har gitt navnet Sølen (sal). Den som fant på dette fikk bra gjennomslag for navnevalget. I et gedigent område heter stort sett alt noe med Sølen; Veslesølen, Nordre Sølenholet, Nordre Sølen, Midtre Sølen, Søre Sølen osv osv.
Tversoglangs jobber seg de 350 høydemetrene opp fra Sølensjøen til Vesleskaret. For første gang på turen er vi høyere enn 1000 moh, skikkelig snaufjell. Tilstanden i gruppa er bra og ingen er uvenner, men vi holder gode avstander. TOL-toget er sikkert flere hundre meter langt, lokomotivet Skovseth og kameramann Aas først, Narren Aurstad i en mellomposisjon, med ingen andre enn seg selv å underholde. Og bakerst eldstemann med gruppas vondeste bein. Men med seg har han solide støttespillerne: Medisinmann Aanerud og Bautaen Wenger.
Kne
På veg ned igjen fra snaufjellet hyler plutselig Aanerud i smerte. Er det høggorm, overtråkk eller kink i ryggen? Fem spørrende blikk stirrer på yngstemann, som opplyser at det er seriøst kneproblem. Og for en fagmann blir for tamt å bare si knevondt og ferdig med det. Vi lar medisinmann Aanerud forklare med egne ord:
På slutten av forrige årtusen skulle jeg ved hjelp av et halsbrekkende snowboardstunt kurtisere en bydame (nå velfungerende lege). Det ble ikke et halsbrekkende, men et halebeinbrekkende stunt, ihvertfall nesten (brist). Dette medførte en sterkt redusert nerveledningskapasitet i nerven til hoftebøyeren, som naturlig nok gjør muskelen svakere. Heldigvis er menneskekroppen en fleksibel konstruksjon og muskelgruppen adduktorene som har utspring over hofteleddet kan kompensere for tap av hoftebøyerkraft. Hoftebøyeren, (som består av de tre musklene musculus iliacus og musculus psoas major et. minor) er forøvrig indrefileten sett med gastronomiske øyne.
Uansett så har medisinmannens hoftebøyerfunksjon siden den mislykkede kurtisen i stor grad blitt tatt til vare av adduktorene (musklene på innsiden av lårene) og et par lårmuskler. Dette byr vanligvis ikke på verken smerter eller funksjonsnedsetning, foruten ved fascistisk Mussolinomarsjering, hvilket svært sjelden er verken et behov eller krav i medisinmannens hverdag. Ved langmarsjing derimot, spesielt i lengre oppoverpartier i ulendt terreng, brukes adduktorene for mye, fordi de både skal ivareta oppgaven de er til for, i tillegg til en funksjon de verken har bedt om eller er skapt for etter tusener av evolusjonsår.
Opp fjellsiden skjer følgende: muskelen gracilis, en av adduktorene, blir brukt hardt hvilket medfører laktatkulminasjon og påfølgende rigiditet, altså stivhet. Denne muskelens spenning blir da så stor at den ikke lenger glir ledig over lårbenets indre og nedre kondyl. Dermed skjer følgende to-trinnsopplevelse. Trinn en: Muskelens sene glir stramt mot lårbeneskondylen og skaper friksjonsvarme som er omtrent like vondt som en middels lårhøne. Trinn to: Muskelen blir så stram at den ikke glir i det hele tatt og blir spent opp av frasparksvillige hamstringsmuskler. Dette skaper en svært brå spennsmerte som er omtrent så vondt som å falle 1- 1.5 meter rett ned på kneet på ottadekke. Medisinmannens respons blir da naturlig brå og ulende, som en såret ulv.
Etter vanlig grining og bæring over fysiske smerter, på en måte som bare menn kan få til, ble spesifikk massasje og uttøying av nevnte muskel iverksatt. Naturlig selvbehandling og mindre oppadstigning eliminerte faren for totalruptur av musculus gracilis og litt ubehag på lavt nivå var det eneste å surve for.
Da veit vi det.
Og eldstemann Hoel grøsser ved tanken på hvor mye rart som kanskje egentlig foregår i hans vonde, venstre lår.
Mistra
Stien passerer Skardsbekken. En litt for stor bekk til at det er behagelig at den er en del av stien, men vi kommer oss over. Denne bekken har nesten akkurat samme mål som oss for dagen. Den har nemlig et mer enn realistisk ønske om å ende i elva Mistra, mens vi håper å nøye oss med å ende ved elva Mistra.
Fredagen har vært ei lang og slitsom reise for TOL. Det er nydelig musikk å høre de kartansvarlige snakke om ei åpen bu nede ved Mistra. Skal visstnok bare være en kilometer unna. Stien fører oss fra snaufjellet og ned i bjørkeskauen.
Når klokka viser kvart på «sånn passe tidspunkt å slå leir for dagen», finner vi skiltet som informerer om at åpen bu bare ligger hundre meter unna. Flott timing! Farten økes. Er denne bua også opptatt, eller ligger den jomfruelig og venter på og fylles til randen av Tversoglangs? Bua er ubebodd, ingen tvil om det. Det er langt fra Rendalens mest attraktive hyttetomt og standarden på byggverket er moderat minus. Men du verden så godt det er å komme fram til hytta sånn på fredags ettermiddagen.
Vi hører elva Mistra, men ser den ikke. Vi hører, ser og føler mygg. Og de som er født etter 1970 hører, ser og føler knott, mens de som er født før 1970 hører og føler knott.
Den lange fredagsmarsjen gjør det lurt å la Mistra sitt iskalde vann skylle vekk noe av svetten. Badeanlegget består av et kraftig tau som er spent over elva. Der kan de som tør klamre seg fast til tauet med begge hender, mens vann med stor hastighet spyler vekk noe av svetten.
Laks i pitabrød er på middagsmenyen. Servert i ei åpen bu med i underkant av moderat standard, noen meter fra elva Mistra i Rendalen. Nydelig føde og det kjennes velfortjent.
Bua har definitivt ikke mer enn fem sengeplasser. En Tversoglangser må sove utenfor. Atle melder seg frivillig til å være denne nattas kokong. Mulig han hørte feil og trodde det var spørsmål om å være nattas k-k-konge, men ingen i TOL stammer. Uansett så tusler kameramann Aas tappert ut i den mørke sommernatta. Han har ingen skudd å kaste bort, så om gråbein skulle komme må han stole på skjeggstubber og kaldhujing.
Det blir bestemt at målet for neste dag er å gå til Renåfjellet, der Wenger har hytte. Det betyr mange skritt for bein som ikke lenger er uthvilt.
Ganske snart senker roen seg i bu og kokong.
Missing link
TOL, Villmarkas Vikingarna, er ikke mer villmenn enn at muligheten for neste kveld i hytte med badstu, dusj og kjøleskap med øl er motivasjon som fungerer bedre enn all verdens vekkeklokker. Alle er raskt ute av soveposer, og det skjer helt uten mas og protester. Lørdagsfrokosten inntas tidlig. Allerede før klokka ni lukker vi døra på vår åpne bu og slenger sekker på rygg igjen.
Stien går rett vestover, litt opp i dalsida, i en dal som heter Mistdalen. Godt til høyre for oss har vi et fjell som heter Tannvola og nærmere til venstre; ett som heter Tissvola. Plutselig spurter lav-entusiasten Aas 50 meter vekk fra stien og jubler. Han har observert Ulvelav, visstnok noe sjeldne greier. Gulaktig, giftig lav som tidligere ble brukt i ulveåte, derfor navnet. Andre tenker at den organismen som skulle fått meg til å spurte 50 meter nå, den måtte vært veldig mye mer livstruende enn en giftig lavart.
Den gode stien følges et par kilometer til den ender på en grusveg. Noen få meter seinere tar vi en kort stopp på ei bru over Mistra. Tjue meter ovafor brua får vi øye på en vaskemaskintrommel montert i ei treramme ute i elva. TOL føler seg med ett som virkelig oppdagelsesreisende.
Vi kjenner til den gamle vaskemetoden med vaskebrett i elva. De tøffe damene sto der ute i iskaldt vann til knes og gnikket klærne reine, ofte mens de samtidig fødte en unge eller to. Og vi kjenner til de nye, kompliserte, helautomatiske vaskemaskinene som er standard i ett hvert norsk hjem. Men det vi her står og ser bort på er jo faktisk the missing link. At det var her menneskeheten skulle finne svaret på denne gåten, her midt i tjukkeste Rendalen. Det er knapt til å tru!
Fisk og vilt
Grusvegen passerer ei lita hyttegrend og fortsetter noen kilometer sørover før den ebber ut og blir til en fin sti igjen. Denne loser oss videre sørover langs Mistra forbi Gamledammen. Ved ankomst Nydammen er det tid for lunsj. Det ikke bare lukter påfallende, det oser sterkt av fin fiskeplass. Grunnen til fiskeplass-osen er nok restene etter fiskeslakting; ørrethue og blod, som vi oppdager ved elvebredden. Mens de fleste benytter en kjærkommen mulighet til hvile, setter unge, spreke Aanerud i gang med fisking. Han er født på seint syttitall, og får stadig kommentarer knyttet til lav alder. Men sine unge år til tross, han er en vis mann og repliserer fornuftig at det er enkelte ting han ikke tar selvkritikk for, og blant disse er beskyldninger knyttet til alder og grad av kroppsbehåring.
Og jammen er det ikke en fisk som biter på. Men som fiskeren så fisk - den er også en ungdom. Fisken slipper med skrekken og antagelig litt såre lepper – denne gangen.
Etter å ha spist knekkebrød med tilbehør, setter vi kursen videre sørover. Maten gir ny energi og farten settes høyt på grusveg. Et par timers tråkking inkludert en god hvil bringer oss til en veg med ottadekke – nesten like hat som asfalt. Ser ut som asfalt også. Veger er forflytningseffektivt underlag, men heller ikke så mye mer. Ved et hyttefelt i nærheten av fjellet Renåskarven kan vi heldigvis forlate det harde underlaget. Etter noen minutters hvile trår vi til i tøffe motbakker på dagens siste økt. Svetten siler, men vi har los på luksus og kjøleskap med øl.
En drøy halvtime seinere setter vi slitne bein på hytteterrassen og siger ned i gode stoler. Den urealistiske tanken om hele Rendalen på ei langhelg, var nettopp det; urealistisk. Men den passe ambisjonen om å nå fram til denne hytta på Renåfjellet, den klarte vi. Rendalen Part One er i boks.
Viltgryte konstruert av Aanerud smaker perfekt. Og Bautamor Wenger har utstyrt kjøleskapet med alt som trengs. Kontrastfylte leirplasser for Tversoglangs på denne turen. Først presenning, så åpen bu og til slutt hytte med høy standard. Det fine er at alt fungerer, det handler om innstilling.
Er det presenning og bål som gjelder – så er det utmerket. Åpen bu likeså. Og jammen er det ikke godt med dusj, badstu, kald øl og ordentlig madrass også. Merkelig.
Sønda morra blues
Ekspedisjonen synger på siste verset, det er hjemreisedag.
Lunker litt på kaffe'n, tar en pris med snus og nynner søndag morra blues.
En taxi bestilles til bommen som er langt unna hytta hvis en velger grusveg, og ganske nært om en velger bushing; rett fram, samma hva vi støter på.
Aurstad og Hoel, de eldste to, gidder ikke mer ulendt terreng og velger derfor grusvegen. Resten går strake vegen. De to eldste går fort, uten å hvile, men altså veldig langt, og rekker så vidt taxien. De fire yngste var framme en halvtime tidligere.
Neste stopp: Koppang.
Tversoglangs besøker norske tettsteder på søndag ettermiddag
I dag gjester de: Koppang
Så ankommer vi da Koppang, et tettsted. Egentlig et passe tett sted. Det er selvsagt bare en myte at det er bedre jo tettere et sted er. Noen ønsker til og med at plassen sin skal bli et så tett sted at det ikke lenger trenger å kalle seg tettsted. Men at man kan få muligheten til å endre betegnelsen til by – for en lykke, du verden!
Koppang har god plass og herlig stillhet. Vi plasserer sekkene ved stasjon, det er to timer til toget kommer. Så la oss titte nærmere på dette administrasjonssenteret i Stor-Elvdal kommune.
Først og fremst er vi sultne og velger å gå sørover i hovedgata. Vi ønsker ikke å kaste oss over første restaurant vi finner. På bensinstasjon finner vi imidlertid det vi trenger og kaster oss over det. Hamburgermaskina er i ustand. Men vi synes ikke det er noen stor sak, da vi aldri har hørt om den type maskin. Det blir pølse i brød med rekesalat.
Etter å ha spist pølse (og brød og rekesalat) går vi i retning jernbanestasjon igjen.
Noen minutter før toget skal ankomme er perrongen ganske så befolket. TOL har ingen plassbilletter, men håper NSB viser nåde. Heldigvis blir vi møtt av en blid og løsningsorientert konduktør som aldri er inne på tanken å nekte noen adgang.
Sekunder seinere suser vi ut av sentrum og konkluderer:
Det er lett å finne ro i Koppang sentrum en søndag ettermiddag. Jernbaneområdet er romslig og oversiktlig. Rett ved stasjonen er en fin, velstelt park, den har så mye tett buskas at om en viser hensyn kan man, dersom nøden er veldig stor, klare å late vannet offentlig, uten å risikere bot eller at noen sjeneres eller merker det. Er du sulten, kan du kjøpe pølse (og brød og rekesalat) på bensinstasjon. Og for alt vi veit er kanskje hamburgermaskin i orden igjen nå.
Tversoglangs gir Koppang terningkast 4.
Vurderingen av Koppang er den andre analysen i denne serien.
I juli i 2012 oppnådde Jevnaker terningkast 5.
Takk til:
Ella-Nina for fantastisk taxiservice
Fjellgjøgleren for stor gjøglerkunst i fjellheimen
Bautamor Wenger for å ha utstyrt hyttekjøleskapet med akkurat den type snacks vi trengte
NSB for at de også har plass til noen med store sekker og litt svette klær
