Dato: Forfatter: Bernt Hoel
Fra Rena til Lillehammer på ski, mars 2014
Skiløpere tråkker spent omkring på en stor parkeringsplass. Sola skinner på nykjørte spor. Det snakkes om ski, smøring og været. Måneden er mars, stedet er Rena.
Løperne har vondt i ditt og vondt i datt og har derfor ikke trent nok, forsvarstaler dersom det ikke går så bra som ønskelig. Det snakkes om å glede seg og grue seg. Det er bratt opp mot Skramstad, veldig bratt. Ikke starte for hardt, men heller ikke starte for svakt.
Det kan høres ut som det er selveste Birkebeinerrennet som er på gang.
Og denne dagen kunne vært en fin dag for Birkebeinerrennet. Et ganske stort skirenn. Som er litt langt, men ikke veldig langt: 54 km. Rennet over alle renn skulle vært lørdagen før, men det blåste bort.
Det blåste for mye på toppene.
Fin dag for skitur
Som sagt, en fin dag for skirenn. Men denne dagen er det bare skitur. Tversoglangs (TOL) skal gå fra Rena til Lillehammer. Det snakkes om ski, smøring og været. TOL har vondt i ditt og vondt i datt. Men egentlig ikke vondt nok til at det er grunnen til mangel på skitrening.
Vi er glad vi har med ei gammel dansk bok med tittelen «På ski i fjeldet». Boka som er skrevet på 80-tallet har kloke ord i innledningen, vær varsom så du ikke «ender som vedhæng til den teknologiske tidsalder, uden forståelse for, hvad der sker omkring os og ikke mindst med os».
Birkebeinerturen står for tur. Fire Tversoglangsere gruer seg, men gleder seg mest: Det er Skimosjonist og Konstantfartsholder Aas, Syklist Skovseth, Morten Minstemann og Eldstemann Hoel. Sola skinner, nykjørte spor.
Bautaen Wenger har gyldig forfall, men han tilbyr seg å transportere gjeng og utstyr til Rena grytidlig denne lørdagen. Han vil kjenne på TOL-ånden før ekspedisjonsstart. Ikke den som skyldes lunken kaffe, snus og dårlig frokost, men TOL-ånden i form av samholdet, spenningen og historiene.
Narren Aurstad har ikke helt gyldig forfall. Jobben har medført mange reisedøgn de siste ukene. Lange flyturer, antagelig med tilløp til enkelte businesstanker i hodet. Og med Fredagsbirken i boks helga før, er et godt steg til eventuell mellomlederjobb allerede tatt. Grunnloven i TOL er at de opprinnelige tre ikke kan latterliggjøres. Narren Aurstad er ikke blant de opprinnelig tre, dermed er det fritt fram for mild håning, herved gjennomført.
Rett i strupen
Det er fristende å benytte anledningen til å være smått til moderat sarkastiske mot de som ser status i Birkebeinerrennet. Og da mener vi ikke de som går Fredagsbirken. Vi tenker på de som normalt ikke har tid til kø og forsinkelser. De som likevel sikler og svetter i lang, lang rekke over fjellet. For det blir jævlig lang kø når alle som ønsker seg ledertittel eller vil ha en bedre ledertittel i Norge skal gå så fort de klarer fra Rena til Lillehammer samtidig. De har tid til å gå på ski fra Rena til Lillehammer, men har ikke tid til å si Birkebeinerrennet – de sier Birken.
Litt rart at dette blir populære ledere. Om de blir det da, det er helst bare en myte. Er det de som løser oppgaver tungvint vi ønsker som ledere? Ledende spørsmål om ledere - og svaret er nei. Dersom poenget er å komme seg så fort som mulig fra Rena til Lillehammer, så går du jo ikke på ski! OK, det er litt lenger målt i kilometer å kjøre rundt, men tida, da mann, tida.
Ja, der gikk Tversoglangs rett i strupen på den typiske Birkebeineren, gitt.
Og det merkelige er at skal du bli en god direktør bør du gå passe fort. Fort, men ikke ekstremt fort. For de som går fortest har neppe tid til å lede en bedrift.
Mellom linjene
Men hva med oss da: Selveste Tversoglangs. Hva med oss? Jo, vi er som de gamle, og ikke riktig så gamle, solide heltene. Som Ousland, Kagge, Monsen, Nansen og Amundsen – er det lett å tenke. Men, nei, vi er jo ikke det. Tversoglangs går ikke langt og det er ikke farlig. Tanken er at TOL skal oppfattes som de egentlige heltene. De litt tilbakelente, som ikke søker berømmelse etter å ha gjort store bragder i is og kulde. Heller en gjeng som kan gjennomføre en liten tur som også folk flest klarer. Kanskje ikke de vi ser for oss når noen i politikken sier «folk flest», men mange kan i alle fall klare våre ekspedisjoner, det er sikkert.
Og underveis oppstår snodige situasjoner og kommentarer, som tilsynelatende gir inntrykk av at TOL er enkle sjeler som gjør noen tabber og er lette å identifisere seg med. Samtidig som det mellom linjene skal kunne leses at TOL egentlig er ganske godt trente, relativt reflekterte og intellektuelle karer med humor.
Kjempegode staver
Sola skinner altså over Østerdalen når vi ankommer Rena, det er lite vind og god temperatur. Diverse produkter strykes og klines inn på undersiden av skia. Hensikten er at skia skal gli ganske lett framover og gli minst mulig bakover. Gjør de det, så er 54 km overkommelig. Dersom skia glir ganske lett bakover og minst mulig framover, da er 54 km fryktelig langt.
Vår danske bok er også klar på at det er lurt å smøre: «Har man en gang prøvet at kunne løbe op ad alle bakker og samtidig hatt godt glid på skiene, vil man ikke undlade at bruge de få minutter det tager at smøre sine ski».
Ved hjelp av en spesiell støvel med en tilpasset festemekanisme kobles kropp og ski sammen. Akkurat denne koblingen er et enda mer kritisk punkt enn at produktene som dekker undersiden av skia er tilpasset løypas tilstand. En hører ofte at skia betyr alt, og det er veldig viktig med gode ski. Men enda viktigere er det at skia er festet til støvlene. Det betyr virkelig alt!
I det hele tatt er det slik i skisportens verden at det er skia som tar oppmerksomheten. Støvler og staver lever et liv i skyggen. Etter et renn hører vi aldri: -«I dag hadde jeg kjempegode staver, all ære til stavprodusenten».
I veldig kort versjon er løypa slik: Rena til Skramstadsetra 9 km, Skramstadsetra til Sjusjøen 30 km, Sjusjøen til Lillehammer 15 km. Til sammen 5,4 mil.
Til Lillehammer skiller dere ad – eller…
TOL kjenner en kjernekar på Rena, han er sentral i Birken-organisasjonen. Han er til og med jurymedlem, og var medskyldig i avlysning av rennet lørdagen før. Kjell Nordbekk skal gå sammen med oss. Kjell møter oss ved startpunktet og øser ut gode historier og nyttige opplysninger. Han kjenner løypeprofilen godt, og ser derfor ikke noe veldig poeng med å delta på første etappe med de bratte motbakkene. Kjell skal reise hjem å pakke ferdig, før han møter oss på Skramstad.
Nøyaktig klokka 9 glir vi ut fra start. Det er stille og rolig. Flere parallelle spor, ingen kø. Kroppen kjennes lett, dette blir bra. Det er motbakker, her gjelder det å komme seg greit fram uten å stresse, svette og sikle. Dersom for mye krutt brennes i starten, venter en tøff straff seinere. Forholdene er helt utmerket. Tre av de fire TOLerne har knapt gått på ski denne vinteren, mens konstantfartsholder Aas har gått en del.
Eldstemann Hoel har gjennomført to korte skiturer denne vinteren, har vondt i ditt og datt, og er usikker på om dette vil gå så bra som ønskelig. Han rives med ett vekk fra tanker om dårlig treningsgrunnlag og forsvarstaler. Noe helt fatalt er nemlig i ferd med å skje i koblingen mellom gammel mann og nesten like gammelt skiutstyr. Akkurat der venstre støvel og ski skal være uløselig bundet sammen, er det noe som løsner. Den lave farten senkes og blikket glir ned.
Den fremste delen av støvelsåla, den som holder pinnen som skia klynger seg til, har plutselig sett alle sine beste dager. Støvel og ski er nær en brutal skilsmisse. De har ikke en sjans i verden til å holde sammen helt til Lillehammer skiller dem ad. Varsomt går han videre, men alle skjønner at dette ikke vil holde. Den fremste delen av støvelsåla ser livet sitt passere i revy. Et stille og rolig liv – stort sett hjemmeværende i ei skohylle i kjelleren.
«Vend om i tide, det er ingen skam at opgive».
Jo, litt skam er det. TOL trosser det danske rådet. Nytt utstyr må rekvireres.
Shopping og Birkebeiner-jug
Andre skistøvler må skaffes, koste hva det koste vil. Heldigvis er ikke gode råd spesielt dyre denne dagen. Lokale Kjell driver og pakker sekken hjemme på Rena. Aas er en erfaren skiløper, han ringer og går på ski samtidig. Den viktige beskjeden til jurymedlem Nordbekk er kort og klar: Må ha nye skistøvler. Størrelse 44. Sporten på Rena. Kjør og kjøp! Ikke noe å lure på.
Den skjøre koblingen holder helt fram til Skramstad. Der står Kjell og prater med noen Renafolk. Det bor relativt mange på Rena, men Kjell kjenner alle; navn, alder og bakgrunn. TOL stanser. Hoel løfter beinet opp, skia henger på – kanskje kunne det gått bra likevel? Men så vrir eldstemann foten 90 grader ut til venstre. Stortåa peker da rett sørover, mens skia fortsatt peker rett vest. Sekundet etter detter skia ned i løypa. Støvel og ski henger ikke lenger sammen.
Men problemet er løst, og løsningen er et par nye Fischer skistøvler, størrelse 44. Fem minutter seinere glir TOL videre mot Lillehammer. For en opptur for jurymedlem Nordbekk som helga før var med på å hindre tusenvis fra å gå denne turen. Nå er han helt avgjørende for at en Tversoglangser kan få gjennomført den samme turen.
Etappen fra Rena til Skramstadsetra er fin med sine moderate motbakker. Ja, motbakkene er faktisk ikke mer enn moderate. Vi avliver myten om at det er så vanvittig bratt. Det er bare Birkebeiner-jug. Det går litt oppover, ferdig med det.
Stavtrøbbel
Tversoglangs siger videre i et landskap badet i sol. Noen passerer oss med liten sekk med Birkebeinerstartnummer på. Dette er et snodig syn. Vi har sett det mange ganger før, særlig på påskefjellet. Folk som har glemt å fjerne Birkebeinerstartnummeret fra sekken.
Morten Minstemann og han som konstant liker å holde god fart, Aas, har fått ei luke til resten. Men ikke mer enn at vi ser dem noen hundre meter foran. Snart får vi se at de har stanset, men ikke bare for å samle krefter. De bedriver en merkelig riping i skisporene med stavene. Det viser seg å være en ny utfordring. Trinsa på Morten sin høyre stav er borte. Den har løsnet og blitt dekket av tilpakket snø, men hvor? Dette er slett ikke så dramatisk som når ski løsner fra støvel. Like fullt er det ganske krevende å gå uten stavtrinse. Noen begynner nå å kjenne at de har gått mye mer på ski denne lørdagen enn på en vanlig lørdag. Dette følges av et snikende, usolidarisk håp om at det vil ta litt tid før trinsa blir funnet. Men etter bare et par minutters bonushvil, hører vi Morten sin gjensynsglede over at stav og trinse igjen kan bli til ett.
Videre mot vest
Tversoglangs med gjest rusler i rolig tempo videre vestover. Gjesten skal holde oss med selskap fram til Sjusjøen. En passe distanse etter Skramstad bevilger vi en lunsjstopp, vi er ved Dambua. Matpakker på menyen. Tilstanden i gruppa er tilfredsstillende. Støvler, ski og staver er intakt. Dagen er fortsatt bare en ungdom. Blide løpere passerer i varierende tempo. Og Kjell er virkelig kjentmann på Rena-sia, det viser seg at han kjenner alle vi møter mellom Skramstad og Raufjellet. Blant alle Kjell-kjente møter vi faktisk også en som vi andre drar kjensel på, det er Øyvind Smerkerud som er på helgetur.
Noen er utvilsomt folk som var superforberedt til sist helg. Ei uke etter skjema, går de Birken på lat. De «gutser og gunner på», som det heter for tida, det er det som gjelder, både i hverdag og fritid. Det går sikkert an å gutse, gunne og nyte samtidig. Men andre ser ut til å nøye seg med å nyte dagen og været.
Klister på
Terreng og vær er fortsatt behagelig. Yr.no har imidlertid sagt at dette ikke vil vare helt fram. Vi håper de har bommet, kanskje det varslede snøværet med vind fra vest er forsinket. Raufjellet passeres og fine nedoverbakker venter på ustøe bein.
«Så går det nedad – susende fart.
Sugen i magen – hele kroppen er stiv og spændt.
Klarer man det? – herlig spænding-
Et styrt – tumle rundt, sort, koldt, blødt, hvidt.»
Matpause nummer to står for tur ved Kvarstad. Smørninga, som har gjort en god jobb hittil, er nå slitt vekk. Det må gjøres et nytt tiltak. Valget faller på mer klister.
Når de første stavtakene etter hvilen tas, så oppdager vi at det har skya helt over. Det er snø i lufta. De som har greie på det sier med en gang: Klister var en tabbe, nå får vi skitrøbbel.
Og det blir tunge, langsomme kilometer opp til Midtfjellet. Men det er Tversoglangs-tid, ingen har det travelt. Vi er nærmer oss Sjusjøen, og mange er på skitur. Kjell som kjente alle fram til Raufjellet, kjenner ingen i dette området. Når vi ankommer Sjusjøenområdet er det gode været på Rena-sia bare et fjernt, godt minne. Det snør og vinden er økende.
«Kolde vindstøt, truende grå skyer,
sitren i kroppen – uvejr, snestorm?, bange?
Vi må holde sammen – kæmpe sammen
følge lige i hindandens spor.»
Men Kjell sier fornøyd at nok er nok og takker for turen. Og da kommer overraskelsen, Kjell mener TOL har fortjent en premie. «Merket» er et begrep. Ingen av oss har klart «Merket» noen gang, så vi aner ikke om det er det vi mottar, men fint er det i alle fall.
Klister av
Det som gjenstår er nedstigningen fra Sjusjøen til Lillehammer. På godt føre, med gode bein vil dette være et behagelig cruise. Men føret er dårlig og beina vonde. Vi stanser for å forsøke og reingjøre skia. Det er en liten haug ved siden av skiløypa. En nærmere titt på haugen avslører at dette er ei nedsnødd hytte. Vinteren 2014 har gitt voldsomme snømengder på Sjusjøen. Høyt der oppe fra løypa ser vi ned gjennom en snøtunnel som ender i et hyttevindu. Det ser hyggelig ut der inne, stearinlys og vinglass på bordet.
Nærmere Lillehammer blir føret bedre, der har det ikke snødd – det har regnet. Og skia har plutselig god glid igjen.
After-Birk
Klokka 17 ankommer vi målområdet. Åtte timer har gått siden vi forlot Rena. En minibuss frakter oss ned til hotellet i Lillehammer sentrum.
Snart er det tid for middag. Hva skal en satse på? «Frikadeller med kartoffelmos» eller «Svensk pølseret med løse ris»?
Så gjennomføres en rolig After-Birk i Toppen Bar i øverste etasje. Møre bein setter pris på at bygningen er utstyrt med heis.
Takk til:
Vår egen Bauta som kjørte oss til Rena.
Kjell Nordbekk (45) som ordnet nye skistøvler til Eldstemann Hoel, gikk sammen med oss fra Skramstad til Sjusjøen og sørget for «Merket».
Vår egen Skovseth som fikset et trivelig hotell til fortjent After-Birk og restitusjon.
Den danske boka «På ski i fjeldet» for nyttige tips og inspirasjon underveis.
