Dato: 29. - 30. mars Forfatter: Bernt Hoel
Tversoglangs (TOL) er ekspedisjonsgruppa som helst ikke tøyer grenser. TOL gjennomfører turer som vanlige folk kan gjøre selv. I blant prøver vi likevel å samle oss noen antydninger om hvor grensene går, vel og merke uten å utfordre verken geografi, smerte- eller risikoterskler.
Primært erobrer vi kommuner på tvers og/eller langs. Vinterturen 2008 ble i så måte et unntak, da vi hadde minimalt med kommunale tanker i TOL- hodene. Vi dro til fjells for å kjenne litt på hva en fjellekspedisjon innebærer.
Tversoglangs, som mange kaller Villmarkas Vikingarna, var fulltallig. Det innebærer at følgende seks pakket sine sekker og pulker: Bautaen Wenger, Eldstemann Hoel, Konstantfartsholder Aas, Eks-syklist Skovseth, Medisinmann Aanerud og Narren Aurstad.
Planlegging
Tankene om en fjelltur kom opp høsten 2007. Først var det snakk om en tur fra Filefjell til Haukeli, uten at noen ante hvor lang eller utfordrende denne strekningen er. Det bare hørtes alt for svært og skummelt ut. Men så nevnte en av TOLerne at vi kunne se nærmere på strekningen Venabygdsfjellet til Sjusjøen. Trolløypa er det noe som heter der. Turen er 95 km. Dette var interessant. Både Venabygdsfjellet og Sjusjøen er populære steder for Romerikinger. Dermed var dette et valg som kunne forsvares, tross at det geografisk lå godt utenfor vårt kjerneområde Romerike.
Tversoglangs kan ikke sette av veldig romslige tidsrammer for sine ekspedisjoner. Dermed blir det raskt spørsmål om hva vi kan rekke på ei helg. Mest optimistiske utsagn var at vi kanskje kunne gå hele turen på en dag. En annen variant var to dager, men at vi skulle avslutte med å la oss gli fra Sjusjøen og ned til Lillehammer, totalt 110 km. Det er ikke alltid at prosjekter går helt som planlagt. Men sånn er livet; noen ganger er kaffen kald, bilen tom for strøm, julaften uten snø, juli regnfull, bommen stengt, Dagbladet utsolgt og fotoboksen knipseglad. Spørsmålet er hvordan man takler det.
Avreise og TOL Comfort
Erkjennelsen av at dette kunne bli en tur med belastning i grenseland for hva TOL liker, gjorde at vi testet en ny strategi. Vi valgte å bruke dagen og kvelden før avmarsj til å ha det veldig behagelig, rett og slett TOL Comfort. Hotellrom ble reservert på Venabu Fjellhotell. Og vi ønsket å bruke behageligste reisemåte nordover: Tog. Blant framkomstmidler som beveger seg relativt raskt er jernvegen selvfølgelig i særklasse det mest miljøvennlige, bærekraftige og framtidsrettede. Så da er vel alt lagt til rette for kundene?
Vi tropper opp på Eidsvoll stasjon, står klare med kroner og sier at vi ønsker togbillett til Ringebu. Nå nei, ikke bare å komme her og kjøpe: Billetten må være forhåndsbestilt! Det må gjøres pr telefon! Bestillingen ordnes, referansenummer mottas pr. SMS og tilbake til disken. Se det ja, det var noe annet.
Det er ti minutter til avgang da panikken brer seg: Et telt mangler, det ligger igjen i bilen til Hoel senior som i god tradisjon har vært TOL- transportør. Han blir umiddelbart tilbakekalt og rekker å levere varen før toget tøffer nordover. Bjørg (76), en annen trofast støttespiller, klemmer og knipser i kjent stil og ønsker oss lykke til.
Snaue tre timer seinere lemper vi store mengder utstyr av på Ringebu perrong. Der står vår hentemann klar. Og den fullastede bilen sliter seg snart opp de tunge bakkene mot fjellet. Venabu Fjellhotell viser seg å være et herlig sted som strutter av særpreg. Når vi heretter besøker kule trendhoteller kommer vi til å lengte tilbake hit. Men tekst-TV på rommet hadde vært fint, om det skal pirkes litt.
Høsten 2007 gikk vi Gjerdrum på langs. Den turen er så kort, at vi i forkant skaffet oss litt basisubehag, i form av dagen derpå-smerter og feber, slik at vi kunne kjenne ekspedisjonsfølelsen. En Tversoglangsekspedisjon skal ikke være vond, men det må verke litt for at opplevelsene skal gjøre inntrykk.
Denne gangen fryktet vi det motsatte, nå kunne det bli i overkant med ubehag. Derfor prøvde vi denne fredagen å opparbeide basiskomfort, som vi kunne tære på resten av helga. Som et ledd i dette proppet vi fredag kveld i oss fra Venabu sitt koldtbord. Etter middagen satt vi i dansesalen på dette hotellet langt inne i den norske fjellheimen og studerte internasjonal forbrødring i form av svensker som danset line-dance til amerikanske toner framført av ungarsk enmannsorkester! Snodig. Før midnatt tok TOL kvelden med ”Hello Mary Lou” på hjernen og stillongs på beina i komfortable senger med sjel.
Direktør i snowjoggere
Som spesialservice for oss, åpnet frokostsalen klokka halv åtte. En halv time før normalt. Vi var alene ved frokosten, men klarte likevel å tømme fatene med skinke, salami og hvitost! Kokte og stekte egg og bacon gikk unna som (og sammen med) varmt hvetebrød. Vi avsluttet med å bære seks gigantiske matpakker ut fra spiserommet. Dette mens de ansatte kjempet iherdig for å klare å fylle fatene igjen før sultne, svenske linedansere og ungarsk enmannsorkester skulle spise.
Den meget trivelige hotelldirektøren var en allsidig kar. Denne morgenen stod han i det ene øyeblikket i resepsjonen og forklarte løypevalg. I det neste øyeblikket, før vi rakk å spenne pulker og ski, kom løypemaskinen rundt hjørnet. Han ville kjøre foran for å koble oss på Trolløypa. Veldig bra; i dressbukse, boblejakke og direktørsnowjoggere!
Det snør og er et par minusgrader, men er nesten vindstille. Og det glir godt på nysmørte ski. Klokka er 08.15. Oddbjørn og Atle skal ta første timesøkt med pulk. Etter et par kilometer møter vi direktøren. Han stanser og slår av en avsluttende prat før vi skal ut i det ukjente. Stemningen er lett og ledig, og vi får noen siste gode tips.
Bjarne og Bernt blir stående og titte fascinert på løypemaskinen som rusler og går på tomgang. Skarpe snømosekniver jobber intenst og vi veit at det blir slitsomme dager. Bjarne kjenner en lyst til å stikke skia inn i moseapparatet. Det fristet å tilintetgjøre skia og ta plass i løypemaskinens passasjersete som en slags assisterende løypedirektør. Bli med direktøren tilbake til hans hotell og slappe av der i stedet. Det blir med tanken. Snart er vi overlatt til oss selv i Trollets løype.
Nysnøen har visket vekk alle trollspor, men det er godt merket med kvister. Den største pulken er tung og brei. Atle med tungpulken begynner å henge etter og befaler lavere tempo. Formasjonen gir seg sjøl: To snøbrøytere først, deretter pulkmann 1 med sin stavskyver og til slutt pulk 2 med skyvehjelp.
Ryper i flukt
Så får rypejeger Wenger en fantastisk opplevelse, minst 50 ryper sitter om lag 100 meter fra løypa. Bautaen ber oss andre stå rolig. Vi puster knapt, bare følger nøye de snikende, lydløse bevegelsene til den erfarne jegeren. Plutselig skjærer han ut av løypa og mot rypeflokken i en hittil ukjent hoppende klassisk stil. Ekspedisjonen er ung og Wenger har krefter i massevis. Sånt må da imponere ryper! Da han er halvveis mellom løypa og fugleflokken finner rypene imidlertid ut at det er best å ta vingene fatt. Noe slikt har de aldri sett før og mot hvit bakgrunn skimter vi et hav av enda hvitere fjellfugler i flukt.
Ferden fortsetter mens vi kommenterer den vanvittige fartsøkningen som hoppende nyklassisk ga den rypejagende skiløperen. Unnskyld til alle ryper, men for oss andre tok synet av Haakon mye av oppmerksomheten vekk fra flokkens vakre flukt.
Venabygdsfjellets imponerende canyon, Dørfallet, passeres. Vi går i nydelig fjellterreng, men tett snø begrenser sikten. Bjarne og Haakon tar over pulkjobben. Det er tungt å gå uten, og dobbelt så tungt å gå med, tilhenger. En felles tanke siger inn i seks TOL- hoder: Vi kommer aldri til å nå Sjusjøen denne helga, kanskje vi kunne nådd To- eller Tresjøen, men Sjusjøen, nei!
Nedoverbakker!
Ei tynn ulltrøye under fjellanorakken er nok sjøl om det er 3-4 minus og litt vind. Føret er ekstremt trått, vi har ikke gli! Nedoverbakker føles som svake moter og flate strekninger kjennes som tøffe endeløse stigninger. Kommentarene var gjennomført positive, men alle tanker var definitivt ikke like optimistiske.
Endelig kommer vi til såpass bratte nedoverbakker at vi får noen gratismeter. Løypa går i terreng som heller ned mot Øksendalen. Her er det hytter og folk, vi ser etter vannpumper for å kunne fylle flaskene våre. Men finner ingen, det er antagelig innlagt vann som gjelder. Løypa er dårlig merket og vi gjør en feilvurdering, dette gir oss et par unødvendige kilometer på det tunge føret. Da vi finner igjen traséen, oppdager vi til vår store glede at noen har gått foran oss. Det betyr etterlengtet brøytehjelp.
Gleden varer noen kilometer før sporene svinger ut av løypa. Vi får øye på et par som sitter og spiser lunsj om lag 50 meter til høyre for Trollsporet.
Trøndere kommer
En time seinere, i det vi er i ferd med å tilberede lørdagsmiddagen, kommer et trønderpar i femtiåra gående. Det var de som hjalp oss med løypebrøyting inntil de valgte å prioritere lunsj. Trønderne har også gått fra Venabu i dag. De stopper og veivalgene i Øksendalen kommenteres. Det var der de valgte en snarvei og la TOL bak seg. Målet deres for dagen er DNT- hytta Vetåbu. Klokka er snart seks på ettermiddagen og hytta er 8 km unna.
Teltoppsetting frister null på en skala til hundre, kanskje kan trønderne gi oss tak over hodet? Et forsiktig spørsmål serveres: - ”Har dere nøkkel?” Mannens svar er vanskelig å tolke: - ”Skoill meijn atj æ hij ein nøkkel, ja”. Aner vi at han fristes svært lite av tanken på å dele hytte med seks gjennomsvette Tversoglangsere…..? Men uansett: Vi er veldig glad for å ha dem foran oss igjen, så god tur videre!
Etter middagen fortsetter vi i trøndersporene og bestemmer at Vetåbu definitivt også skal bli vår leirplass. Om det blir ved siden av eller i bua kommer til å avhenge av om trønderen vil losjere sammen med kun sin utvalgte eller sammen med henne pluss seks illeluktende romerikinger. Kjære, vene, lille Midt-Norge – mann: ”Hva velger du?”
Maten har gitt gode krefter og Morten og Bernt drar pulker med ny optimisme basert på håpet om ei hyttenatt. Klokka åtte foretar vi dagens siste pulkbytte. Det er kveld i fjellet og vanskelig å se løypa. Hodelykter kommer på plass og meter for meter kjemper vi oss nærmere Vetåbu. Morten tar etter hvert fram GPS for å sjekke hvor langt det er igjen. –”860 meter”, er den herlige beskjeden. Kroppen ber høflig, men bestemt om hvile nå.
Den snaue kilometeren føles merkelig lang. Atle sliter med voldsomme kramper i leggen, men sier ingen ting. Det burde han kanskje gjort. Haakon misforstår nemlig Atle sine gjentatte bråstopp med påfølgende kroppsbøy. Han trur at Atle stadig bøyer seg for å ete snø. Haakon sier ingen ting han heller, men er irritert og forundret over denne barnslige formen for tørsteslukking. Kommunikasjon er viktig karer!
Endelig skimter Oddbjørn lysene fra en fjellbolig.
”-Vær så snill, turkollegaer, gi oss ei seng i herberget……..”
Forhandlinger
Skiene spennes av og settes inntil hytteveggen. Så tar Morten, medisinmann og kommunikasjonsdirektør, styringa. Han ser imponerende fokusert ut da han med en myndig håndbevegelse gir oss beskjed om å vente ute. Så trer han inn i Vetåbu. Dørlukkingen markeres ekstra tydelig, som om han vil forsikre seg om at ingen av oss andre våger å trenge seg på. Kommunikasjonsdirektøren tar ingen sjanser i forhold til at amatører kan risikere og ødelegge forhandlingene. Vi utenfor veksler ikke et ord, minuttene snegler seg fram mens forhandlingene foregår bak lukkede dører. Vi tenker på de forferdelige teltene som vi absolutt vil unngå å begynne og styre med nå. TOL lengter etter knitrende peisbål og hyttekos.
Endelig trer vår mann ut i fjellnatten igjen. –”Nei, det gikk ikke”, er den bedrøvelige beskjeden, ”vi kan ikke bo her”. Det blir helt stille. Men så sprekker Skaubygda-ansiktet opp i et bredt glis og vi får øye på en nøkkel i Nesbuens høyre hånd. – ”Vi får bo på nabohytta - gamle Vetåbu! Men dette satt langt inne.” Og vi lover hverandre at medlemskap i DNT skal ordnes, slik at vi kan få egen nøkkel og lettere tilgang til sånne herligheter i framtida.
Morten forteller lite om selve forhandlingene, men vi tenker at han antagelig måtte strekke seg veldig langt. Mulig strategien innebar både å synge Rosenborg-sangen, hylle DDE og kalle trøndersodd for livrett. Kanskje han til og med tilbød seg å brekke staven på ekte Oddvar Brå- vis. Dette får vi nok aldri svar på….
Comfortkveld og snorkenatt
Minutter etter knitret det friskt i ovn og peis, dampende klær hang til tørk og kveldsmaten tok plass i sultne mager. Over 12 timer hadde vi hatt ski på beina denne dagen, men på det tunge underlaget hadde vi kommet mye kortere enn planlagt. GPS- apparatet viste moderate 43 km. Ok, 805 meter lenger enn en maraton, men vi hadde tross alt brukt en hel lørdag. Vi var tre mil unna Hafjell, kanskje det var et realistisk mål å komme seg dit? Det fikk morgendagen vise.
Så var det tid for byssan lull. Fra soveposene ble det snakk om A- og B-mennesker. Og vi definerte raskt Haakon som utpreget A, mens Bjarne er den andre ytterlighet. Wengeren erkjente med en velvalgt formulering at han aldri hadde skjønt disse bokstavgreiene: ”Jeg sovner når jeg er trøtt og står opp når jeg våkner!” Det blei siste ord, men absolutt ikke siste lyd denne kvelden og natta…….
Dessverre for de andre var det nemlig snorkeverstingen, eldstemann Hoel, som var trøttest.
Søndag
Og A-Haakon våknet og stod opp tidlig på søndagen. Vi andre gjespet oss tilbake i bevisst tilstand til trivelige lyder av frokostforberedelser. Skulle vi rekke Hafjell måtte dagen begynne tidlig. Klærne var tørre, frokostblandingen gikk raskt ned for enkelte, mens andre ikke orket mat i det hele tatt. Kjapp rydding av vår kjære overnattingsplass. Og Morten ordnet med betalingen, det var verdt hver eneste norske krone!
Klokka 07.15 (etter ugyldig vintertid skulle vi seinere oppdage) gled vi videre sørover. Det snødde nesten ikke! Kroppene kjentes bra, ny optimisme var produsert gjennom ei tørr, varm og god natt på gamle Vetåbu. Og klokka 07.41 skjedde det: For første gang på turen kunne vi skimte konturene av ei sol. En ekte takknemmelighet flommet gjennom Tversoglangs. Nå var det godt å være gutt! Nøyaktig 24 minutter seinere ga solstreifet tapt for tette skyer igjen og pulken var like tung. Vi skulle gå åtte kilometer, så skulle avgjørelsen tas. Enten veien fra Goppollen ned til Fåvang eller Trolløypa videre mot Hafjell. Fortsatt ingen utsikt og nysnøen lå i et 20 cm tjukt lag over den tilkjørte løypesålen.
Og det var oppoverbakker, økende vind og snø på søndagsprogrammet. Da vi endelig nådde omtalte Fåvangveg hadde vi brukt to og en halv time på 8 km. Og der i den nybrøyta ferdselsåren ble det ingen diskusjon. Nok var nok. TOL-fjellvettregel: Vend i tide, det er ingen skam å snuse. Og det er heller ingen skam å ta til høyre ned mot bygda.
Endelig kunne vi gli, det var en ubeskrivelig følelse. Plutselig ble vi også klar over at det var sommertid, en time var tapt i løpet av natta. Dette bare forsterket følelsen av at avgjørelsen var riktig. Vedtaket var helt i henhold til TOL – filosofien. Vi ga oss før smerten fikk overtaket.
”Arnfinn” ordner opp!
Ved bommen mellom fjell og bygd, stod en burgunder stasjonsvogn parkert og en Fåvangkar på søndagstur var veldig klar for en prat. Han hadde kjørt opp fra bygda for å se hvor mye snø som hadde kommi, altså over middels snøinteressert! Gubben i 50- åra var triveligheta sjøl. Der kunne vi stått i timesvis og prata om løst og fast, og alle kjente og ukjente nyanser mellom løst og fast for den saks skyld. Etter å ha sikret oss lokal kunnskap om veien videre fortsatte vi ferden. Ti minutter seinere passerte han oss. Men fem minutter etter det igjen observerte vi bilen parkert og mannen i ivrig samtale med ei eldre dame som bodde langs veien.
Veien ble brattere og brattere og bebyggelsen tettere og tettere. Snart kunne vi skue utover den vakre dalbunnen med Lågen omkranset av Fåvangbygda. I et kryss samlet vi troppene igjen og like etter kom kameraten vår. Tversoglangs var i ferd med å få skaffe seg medlem nummer sju!! Han hjalp oss med opplysninger om tog, maxitaxier og ekspressbusser. På et eller annet vis måtte vi komme oss til Eidsvoll igjen. Han anbefalte taxi til Ringebu og tog derfra. Men plutselig foreslår Wengerbautaen noe helt genialt: - ”Du kan ikke kjøre oss til Ringebu du, da”?
Han dro litt på det: ”Tja, jo, men dere er mange da og har mye utstyr.” Men så hadde han løsningen: Han kunne hente tilhengeren sin og leie inn kjerringa som sjåfør nummer to!! Snakk om service! Mens Arnfinn var borte, snakket vi om hvordan frua kom til å reagere.
-”Arnfinn!! Ere du sier?!? At ikke du kan passe kjeften din! Ummulig å veta åssen folk detta er, kanskje stjæler dom oss reine! Reis bort att og si at vi skal ha gjester, å at du glømte det var sommertid. Kan da itte kjøre fleire mil med bilen full av omstreifere! Har du sett nyeste Se og Hør, forresten”?
Tilbake til Ringebu
Frykten var totalt ubegrunnet. Snart kom Arnfinn, som egentlig heter Sverre, tilbake med sin nøyaktig pulklange Gaupenhenger koblet på stasjonsvogna. Og like bak, i flott sølvgrå Mercedes, stanset ei smilende Bjørg. Da vi hørte navnet ble vi umiddelbart berolighet – halve Tversoglangs har ei mor som heter Bjørg. På nydelig Sogndal- dialekt, tross 30 år i Gudbrandsdalen, spurde ho korleis turen hadde vore. Minutter etter var vi i fint driv nordover mot Ringebu.
Så var vi tilbake der vi gikk av toget på fredag ettermiddag. Atten timer med skislit hadde ikke ført oss særlig langt egentlig. Langs E6 er det vel knapt ei mil mellom Ringebu og Fåvang. Tusen takk for skyssen og et uforglemmelig møte med to flotte Fåvangere!!
Nordfjordekspressen tok resten av transportjobben, og klokka 17.15 satte den oss av på Nye Nebbenes sørgående. Til sommeren ligger nye terreng utålmodig og venter på Tversoglangs.
Takk til:
Den usedvanlig hjelpsomme hotell- og løypedirektør Tvete på Venabu Fjellhotell.
Trønderparet som viste medmenneskelighet og gjestfrihet, vel og merke etter litt tøffe forhandlinger.
”Arnfinn” og Bjørg som ofret flere søndagstimer på Tversoglangs, selv på årets korteste søndag. Nydelig!
DNT for fantastisk husrom, dere får noen nye medlemmer nå.
Oddbjørn for at du ikke har syklet i vinter. Noen måneder vekk fra sykkelsetet har forvandlet deg fra en råtten fisk til en spretten fjellrev!
