Dato: Forfatter: Bernt Hoel
Sju og femti kilometer nordover, litt vest og oppover, ligger Lensbygda, ei lita bygd under himmelhvelvingen. Sjølberga med både egen frisørsalong, legekontor og idrettsplass. Men ikke akkurat fritt for vær og vind.
Fra Roger til Hermod
En hissig nordavind rusker kraftig i Tversoglangs sine hårmanker, både de krafige og mindre kraftige, der vi klargjør sekker og ski for vinterturen 2012. Det er ikke stormen Dagmar vi merker, for hun regjerte i romjula, nå er datoen 10. mars. Oppdraget er å gå fra Lensbygda, over Totenåsene, og ende på Hermods plass på Minneåsen mellom Minnesund og Hurdal. Vi er på Lensbygda idrettsplass. Den i særklasse mest kjente idrettsutøveren fra Lensbygda er eks-skihopper Roger Ruud. Dermed blir dette også en reise fra Rogers til Hermods plass.
Bjørg (80) og Hoel senior (71) har fraktet oss trygt fram til start, inkludert en liten shoppingstopp på Lena for å handle solbriller på Nille og kaffidåkter på polet. Solbriller fikk vi, men kaffidåkter var det utsolgt for. Det siste måltidet før avmarsj er nydelig Vestlandslefse og kaffe servert av Æresmedlem i Tversoglangs Bjørg (80).
Det er vårstemning og sparsomt med snø på idrettsplassen. Tversoglangs setter likevel optimistisk skia på beina. Vi går i slitne spor noen hundre meter til vi når en snøfri grusveg. Mens vegvalg vurderes kommer en hjelpsom totning ruslende ut på gardsplassen sin. Han gir oppdatert info om løypetilstanden. Første delen av løypa har måttet vike for ei tømmerdrift. –«Gå tel di ser ei tømmerlunne, ta tel venstre og følg høgstmaskinvegen et par-tre kilometer, så kan di ta på skia, da er det løype videre», informerer lensbygdingen.
Med skia på nakken rusler vi avgårde. Og bære skia på skitur er ikke optimalt, men vi hadde hørt ryktene om tømmeropprydding etter Dagmar-stormen. Dermed visste vi at dette bare var snakk om en liten distanse, så humøret er bra. Vi møter en hogstmaskin på veg ut av terrenget, tømmerhøgger`n har tydeligvis tenkt å ta helga tidlig. Bautaen Wenger liker å gå i sitt eget rolige tempo. Vi snur oss for å sjekke framdriften hans og jammen har`n ikke fått dameselskap. Han går og småprater med ei Totenfrue med elghund i bånd. La oss kalle henne Dagmar. Hu liker ikke høgginga her: «Det ødelegger elgeposten min».
Vaffelmotivasjon
Endelig kommer vi til løyper og det er tid for å spenne ski. Temperaturen er høy og et lass med klistertuber åpenbarer seg. Rådet er klisterklin i tjukke, ekle lag. Så kommer det som overrasker de smøre-inkompetente; klisteret skal dekkes med tørrvoks...! Hva er poenget da? Men tilliten til smøreekspertene er ubegrenset, det er bare å kline til.
Skia sitter som et skudd, og det er bra for det bærer oppover med Oksbakken som første delmål. Oksbakken er populært utgangspunkt for totninger på skitur og som ventet er parkeringa godt fylt opp. Løypa fra Oksbakken holder heldigvis god avstand til Tjuvåskampen og Tjuvåstjernet, tjernet der de 10 sønnene til trollkjerringa Gjøa, i følge sagnet, druknet seg for å slippe å bli fanget etter å ha prøvd seg på budeia på Hongsætra. Et tjern som til de grader må kalles «de dødes tjern» er ikke noe å spøke med. Kartet viser at det er Gapahuk ved Tjuvåstjernet, Tversoglangs har ikke noe i mot å slippe å overnatte der. Ti trollsønnspøkelser og seks Tversoglangsere i en liten gapahuk ville antagelig medført ei urolig natt.
Tunge motbakker klatres med håp om å rekke Rausteinshytta før stengetid klokka 15. Det flotte været trues av mørke skyer fra nord. Vinden blåser fortsatt friskt, men den skal heldigvis samme vei som oss. Lørdag, luksustid, og snart venter vafler på Rausteinshytta. Ingen klaging. Mørke skyer og vind får selskap av lett snøvær de siste hundre meterne før vi når den åpne hytta. Vaffelmotivasjonen gjør at vi er framme i god tid før stengetid. Hva som motiverer Aanerud for å holde farten oppe er ikke godt å si, han lider av vaffelangst, men trøster seg sikkert med at det neppe er vaffeltvang.
Utvidet åpningstid
Rausteinshytta er svær og det er mange ledige bord. Vi finner en plass ved en stor peis. På TV går 5-mila i Kollen. Bare et par kilometer igjen. Distansen vi skal bruke hele helga på, har de gjort unna på to og en halv time. Men så har de ikke sekk, da. Og de har jo, strengt vurdert, heller egentlig ikke kommet av flekken, selv om de er dødsslitne der de stuper over målstreken. De har bare kommet fra A Kollen til A Kollen, mens vi går fra A Lensbygda til B Hurdal. 5 mil på ski kan være så mangt. «Å vinne i Køllen er det største en norske kan gjøra», opplyser en skiinteressert totning. Det blir norsk seier.
Utenfor hyttevinduene snør det vannrett, skyene er mørkere enn mørke. Det er uvær på Totenåsen og bare et kvarter til stengetid. Vi går i forsiktige forhandlinger med mål om utvidede åpningstider. Et ess i erme er paragraf 3 i Fjellvettreglene; «Vis respekt for været og værmeldingen». Det virker klokt å bruke fjellvett, selv om mange sikkert vil trekke på skuldrene og si «fjell og fjell» om Totenåsen. Vertsfolket er i godlune, smiler og prater, og ville helt sikkert ikke kastet oss på dør. Men Tversoglangs trenger ikke be om ly etter stengetid. I det klokka tikker mot 15.00 er skyene borte. Sola titter fram og vinden har roet seg.
Ferden går rett sørover i slakt nedoverterreng en drøy kilometer, før det blir betydelig brattere utforbakker. En litt overmodig Skovseth havarerer stygt i et krevende parti. Anatomiekspert Aanerud blir bekymret da han synes å ha observert et kne i en ganske ekkel stilling, men puster lettet ut da en smilende Skovseth reiser seg uskadd. Etter å ha kjørt hue ned i våt Totenåssnø har han imidlertid i løpet av brøkdelen av et sekund fått en perfekt Polfarer-look. Det er altså enklere måter å få is og snø i skjegget på enn å gå ukesvis i 30 kuldegrader og heftig vind.
Sola skinner og gir påskeassosiasjoner. Lett terreng kombinert med overskudd etter en times hvil gjør at vi holder god fart i retning Torsætra. Overraskende nok vender ruskeværet plutselig tilbake. Det begynner å hagle. I de herlige, moderate utforkjøringene gir haglkornene oss gratis ansiktsmassasje. Det føles sunt for sarte kontoransikter. Noen fasineres veldig av det skiftende været og meddeler at; det kan ikke være en plass i verden der været skifter like raskt som på Totenåsen. Det er nok å overdrive.
Pantomime
Neste hvil og ny innklining av ski skjer på parkeringsplassen ved Torsætra. Det er bare noen kilometer igjen før dagens mål, Vesle Øyungen, er nådd. Men det er ganske bratt stigning. Alle TOL-bein har godkjent tilstand, det er i alle fall ingen som gir beskjed om problemer. En time seinere er Tversoglangs ved vesle Øyungen. Kartet viser at gapahuken skal ligge om lag 100 meter nord for løypa.
Hoel kjenner fjellvettregel nr 5 «Lytt til erfarne fjellfolk». Han kjenner også flere totninger som kan betegnes som «erfarne Totenåsfolk», disse har han lyttet til. Alle har sett ut som et spørsmålstegn da han har meddelt at planen er overnatting i en gapahuk ved Vesle Øyungen. En av totningene som ikke visste om noen gapahuk, har til og med hytte ved Vesle Øyungens strandkant. Med en bekymret mine tok han spontant hyttenøkkelen opp av lommen og overrakte den med følgende formaning: «I tilfelle nød!». Hoel har ikke sagt noe til de andre, men i sekken, i en lomme, i et etui med gnagsårplaster, ligger nøkkelen til plan B. I tilfelle nød.
Mens vi står og speider inn i skogen nord for Vesle Øyungen etter overnattingsplass hører vi en bil nærme seg. Bilen stanser og vinduet rulles ned. Totningen går rett på sak: «Ser di etter gapahuken»? Er det mulig, helt blink?! Det går tydeligvis an for Tversoglangs å kommunisere en gapahuk-lengtende tilstand ved bruk av en mer eller mindre ubevisst pantomime-teknikk. I ettertid kunne det vært morsomt og fortsatt dialogen på pantomimespråk, men vi svarer kjapt: «Ja, nettopp, veit du om det er en i nærheten her»? «Jada, det ligger faktisk to gapahuker rett inni skauen her, cirka 150 meter bare», smiler den hjelpsomme friluftsmannen. Vi takker pent og tar fatt på dagens siste, korte etappe.
Restaurant Gapahuken
To meget solide, lafta utgaver av losji med tak og tre vegger åpenbarer seg. Bautaen Wenger er som alltid vedsjef og forsvinner inn i skauen sammen med vedassistent Skovseth. Snart er det fyr på bålet og kaffi på gang. Dagens strabaser feires med en liten kaffidåkter, lagd fra bunnen av, siden de ikke hadde ferdigvare på Lena sitt polutsalg. Mørket har senket seg over Totenåsen, det er klarvær og stjernehimmelen er et formidabelt skue. Vakkert!
Etter en stund blir det spørsmål om når det passer med middag. «Det haster ikke, kvelden er ennå ung», uttaler konstantfartsholder Aas. Kveldstrøtte Wenger er slett ikke enig: «Når det er mørkt, er kvelden aldri ung!» I Tversoglangs lyttes det alltid til Bautaen sine vurderinger. Kokken Aanerud begynner straks å finne fram indrefilet av storfe, potetstappe og avocadorøre.
Og spisestedet Gapahuken leverer varene. Etter den saftige biffen til hovedrett, er det rakfisk, løk, Røros-smør og flatbrød til dessert. En restaurantanmeldelse ville kunne vært noe sånt: «Stedet har fornuftige priser, en enkel tilnærming til gourmetmat og et folkelig preg. Rommet er enormt. Enormt og funksjonelt. Servicen er effektiv og kjapp. Tross takhøyden er stedet lunt, takket være et kjempestort bål, og atmosfæren er vennlig. Terningkast seks.
Karlsvogna havarer og TOL tar kvelden
Ved det knitrende bålet og den friske lufta er det grom lørdagskveld for ei god og mett ekspedisjonsgruppe. Tilstanden er bra etter dag 1. Stjernebilder blir etter hvert tema, og der er ikke Tversoglangs eksperter. Urolig begynner vi å leite etter det mest kjente av alle; Karlsvogna. Vi er enige om at: Står vi i Eidsvoll, så ser vi vogna høyt oppe på himmelen mot nord. Vi kikker nordover, men ser bare et virvar av lyspunkter som vi ikke med vår beste vilje kan se at ligner på noen vogn. Men så legger vi hodene helt bakover og titter rett opp. Og der er den. Karlsvogna har faktisk trilla sørover, helt ute av kontroll og vippa rundt. Den ligger opp ned! Tankene på at det er en distanse i morgen, i kombinasjon med ei havarert Karlsvogn gjør at tre TOL`ere vil ta kvelden. Wenger, Aas og Skovseth finner soveposer, og snart snorker de ujevnt i kor.
Halve TOL, Aurstad, Aanerud og Hoel, blir sittende igjen rundt bålet å filosofere på moderat nivå. Tålmodig ventende på at stjernebildet «Bergingsbilen» skal rykke ut og assistere. Klokka nærmer seg halv tolv og gruppa døper seg til halv TOL(V)- gjengen. Ved midnatt settes sluttstrek for dag 1, snart hviler hele Tversoglangs fortjent.
Favorittgrønnsaken løk
Allerede klokka halv åtte er fem av seks TOL`ere på beina. Det berettes om ei behagelig natt. Et par minusgrader og frisk luft gir god søvn. Aurstad ligger fortsatt i soveposen og halvsover. Rakfisken med tilbehør står fortsatt framme. Og Hoel begynner dagen med dessert. Småfrossen løk smaker fortreffelig, så godt at han meddeler følgende: «Løk er absolutt en av mine favorittgrønnsaker». Aurstad er ikke imponert over favorittgrønnsaker som samtaletema og svarer halvt i søvne at med det nivået på dialogen prioriterer han heller en halvtime til med lett søvn.
Aanerud hadde kjøpt inn noe nytt utstyr til overnatting og valgte å ligge rett på bakken i stedet for oppe på brisken for å teste dette siste nytt innen sovepose og et utenpåtrekk i kamuflasjefarger. Det var suksess. Han hadde i et desorientert øyeblikk midt på natta trudd at han lå hjemme i sin egen seng.
En times tid seinere er knekkebrød med ridderost og roastbiff på frokostbordet. Det gjelder å fylle på med energi til en relativt lang søndagstur. Vi rydder og pynter i gapahukene og utenfor, pakker sekker, kliner inn skia og er i løypene allerede i ni-tida. Dagens mål er Hermods plass, adresse Hurdal.
Første del av løypa går på en nydelig rabbe mellom lillebror og storebror Øyungen. Temperatur så vidt på den blå sida har gjort føret sylskarpt. Farten blir meget høy i utforkjøringene. Det må ploges for å holde risikonivået nede. Snart skimter vi tårnet på Misty Mountain i det fjerne.
God «feeling»
Løypa går i lett terreng langs den største sjøen på Totenåsen, Hersjøen. Noen hundre meter seinere passeres grensa mellom Østre Toten og Hurdal, ut av Oppland og inn i Akershus. Ingen grensevakter, ingen grenserøyser, Totenåsen glir over i Hurdalsåsen uten at vi merker noen forskjell. Steinsjøen ligger klemt inn helt oppe i Hurdal sitt nordøstre hjørne. En idyllisk sjø, men den er mest kjent for et nærliggende skytefelt. Tidlig søndag morgen er det heldigvis ingen skyting i området. Støyfritt og risikofritt er plussord for TOL.
Ved en demning på vestsida av Steinsjøen tar vi ei solid pause i varm marssol. Aas og Aanerud er snille som tråkker gjennom djup, råtten snø for å fylle drikkeflasker. Enkelte andre i gruppa ville nok heller tørste intenst enn å risikere blaut, ubehagelig snø rundt ankler ubeskytta av gamasjer. Det fylles på med klister på ski og sjokolade i kropp for å være godt rustet til gjenstående utfordringer. Siste rest blir klemt ut av diverse tuber, det er VM- klister som gjelder. Swix sier at dette sølet gir god «feeling», joda, stemmer det. Vi har hatt god «feeling» hele helga.
Snart er det slutt på maskinløyper for ei stund, men scootersporet fungerer også fint. Vi passerer Kleivtjenn, Vangentjenn og Røtjenn. Løypa går i grenseland mellom Hurdal og Eidsvoll. Det kan virke som løypekjører`n ikke har klart å bestemme seg hvilken kommune han foretrekker. Spiller ingen rolle for oss. Akkurat i dette området må vi konkludere med at forskjellene mellom disse kommunene er marginale. Her kan man lett tenke at denne grensa framstår såpass kunstig at Eidsvoll og Hurdal like godt kunne slåes sammen.
Fiskesuppe, fiskebein og smøring i smug
Fra Holtjennet er det igjen løypemaskinspor. Og snart begynner vi å møte søndagsturgåere som har startet på Hermods plass, vårt endepunkt. Bare sjarmøretappen gjenstår. Noen meter fra løypa, ved Aklangen, etablerer vi lunsjleir. Fiskesuppe står på menyen, Aanerud er veldig fornøyd med sitt nye bensindrevne kokeutstyr – og suppa blir både varm og god.
Skovseth kjenner mange overalt og han hilser og veksler noen ord med alle som passerer. I etterkant forklarer han hvem de forskjellige er. Han redegjør og sorterer og hjelper resten av Tversoglangs med å få en oversikt over persongalleriet på Minneåsen en søndag formiddag i mars. Da vi etter hvert også lar oss imponere av at han kjenner de samme folka når de kommer tilbake etter å ha snudd, blir det nesten i overkant mye kred for bekjentskapskretsen.
Det er bare noen få kilometer til Hermods plass, cirka en halvtime er prognosen. Det er tomt for klister, både i tuber og på ski. Så etter fiskesuppe følger fiskebein med særdeles bakglatte ski. En merkelig observasjon er at Skovseth virker å ha betydelig bedre feste enn de andre. Aas leder an, han skal gå Birkebeinerrennet uka etter og er det nærmeste vi kommer betegnelsen skiløper i Tversoglangs. Disse to får luke til resten. Med noen minutters mellomrom ankommer vi plassen til Hermod.
Skovseth avslører der årsaken til sine gode ski. Mens vi andre hadde nok med fiskesuppe og anstrengelser for kanskje å dra kjensel på noen av de forbipasserende, hadde Skovseth med sine siste klisterrester klart å smugsmøre skia. At smøreansvarlig prioriterte egne ski i finalen for å sikre seg en plass på pallen var helt greit. Takk for gode råd og store mengder tubevare gjennom ei flott helg!
Fullført
Sommeren 2011 gjennomførte vi ekspedisjonen Totenåsen på tvers, nå er Totenåsen også testet på langs. Den er hakket tøffere på tvers, mer opp og ned og hit og dit. Hovedsaken er at dette turterrenget kan anbefales på det varmeste, uansett hvilken retning man velger.
Bjørg (80) sørger for en flott bankett med vafler og kaffe.
Takk til:
Sjåførene Bjørg (80) og Per (71) for transport til Lensbygda idrettsplass
Lensbygdamann for nyttig løypeinfo
Rausteinshytta for at den skjermet for uvær og utsatte oss for gode vafler
Totningen som visste hvor gapahukene ved Øyungen lå hen
Totningen som ikke visste hvor gapahukene ved Øyungen lå hen, men som ga oss nøkkel til hytta si
Bjørg (80) for Vestlandslefse på Lensbygda og vafler på Hermods plass
Sjåførene Bjørg (80), Vibeke (35) og Tobias (4 og etthalvt) for transport fra Minneåsen
