Tvers og langs

Forberedelsene
Stedsnavnet Lygna kommer av logn (rolig, stille). Det er lørdag 24. mars 2007, klokka er 8. Bilene haster forbi på Riksvei 4. Målet er sikkert å rekke fram i god tid før kjøpesenterparadisene åpner seg i sin fulle prakt. Ei gruppe skiskyttere har morgenøkt, trenerens iltre formaninger gjaller, stadig avbrutt av illsinte skuddsalver som knitrer mellom granleggene. Spar kruttet, sesongen er over, det er lenge til neste geværløp, det er vår!

For Tversoglangs derimot, er dette starten på skisesongen. Stille og rolig, eller lygna om du vil, gjør TOL sine siste forberedelser til årets vinterekspedisjon.

Planleggingsmøtet var på Hoel østre et par dager tidligere. Hvilke veivalg vi skal gjøre ble i hovedtrekk bestemt. Det er lite urørt natur, stort sett kan vi bevege oss i et sammenhengende løypenett. Værmeldingen forteller at det ikke er fare for at løypene blåser igjen eller at sikten blir dårlig, vi kommer til å finne fram. TOL unngår smerte og risiko, men lengden på ekspedisjonen gjør at vi er forberedt på et visst ubehag. Vi snakker ikke om antall kilometer og antatt tidsforbruk, det sentrale er fokus på øyeblikket og framdrift.

Hoel liker dårlig jobben med å pakke tursekken, men det var verre før. Det nærmer seg en viss automatikk i prosessen, mer friluftsmann nå. Siden forrige tur har han dessuten gjennomført laseroperasjon på sine nærsynte øyer. Seks - sju minutter finkirurgi var nok til å justere fra minus 4 til 0,0. Helt perfekt syn, kortere huskeliste og lettere sekk! Sekkene skal være lettest mulig. Det handler om å bevege kroppen fra start til mål, det handler ikke om å frakte en masse unødig utstyr. Dersom man trenger 18 fyrstikker, hvorfor ta med 19? Litt irriterende var det derfor at han denne gangen tok med fire lettøl og kun drakk tre.

Kvelden før hadde Hoels flotteste raggsokker blitt funnet fram. Vekkerklokka på 05.45. Denne morgenen var vekkelyden som den vakreste musikk: Alarm av, effektivt morgentoalett og ned trappa. Trygt nede i første etasje sklir den venstre foten, kledd i verdens flotteste raggsokk, 30 cm på mjukt underlag. Det er veldig tidlig morgen, men tydeligvis ikke tidlig nok for å lufte labradortispa. Raggsokk av og rett i søpla med den!

Bautaen Wenger og Skovseth har skaffa flotte turkart over Hadelandsåsen. Kartene er signert Øståsen Skiløyper. Bautaen, som ikke er særlig glad i www, reiste en grytidlig morgen til Lygna og kjøpte kart, mens Oddbjørn tastet inn en bestilling og sendte en e-post. Eller sendte en Internett, som Bautaen kaller det. Begge fikk kart, men det skal sies at Bautametoden slo Internett med halvannet døgn.

Fordelt på to biler har vi blitt fraktet over Minneåsen og gjennom vakre Hurdal fra øst til vest. Hurdal på langs til fots er forøvrig neste post på ekspedisjonsprogrammet. Aanerud forteller med entusiasme om sine planer om huskjøp i Eidsvoll, sånn at alle TOLere skal kunne bo i samme kommune. –”Har bare sett bilde, men det er 70 % sjanse for at vi kjøper det!”, ivrer yngstemann. De andre i bilen serverer en del opplysninger om eiendommen, og prosenten senkes til 30. Vi
snakker heller om noe annet.

Skovseth, som er smøreansvarlig, hadde kontaktet sportsgutta på Brandbu for å innhente ferske smøretips. Det var klister fra første stund, to typer i blanding. Kaviar var eneste tubeerfaring for flere av oss, Oddbjørn kommenterte at vi kanskje smurte litt tjukt på. Så var det gassbrenner for å gjøre klinet mer medgjørlig. Klistersvineriet sørget for at fingrene ble pyntet med både fyrstikker, tubekorker og annet rask. Til slutt en touch med tørrvoks. Etter fjorårets skitur har vi klokketru på Oddbjørn og skipreparering. Ingen innvendinger fra noen.

Avmarsj og rett på trynet
Sekkene løftes på rygg og reimer strammes. Mye utstyr trengs og pulk er medbrakt. Wenger tar første pulkøkt. Avtalen blir en time med pulk, før neste tar over. Det er tynt skylag og et par minusgrader. Sola ligger og lurer, det er ikke nødvendig med noe kursbevis fra Meteorologisk Institutt for å skjønne at dette blir en solskinnshistorie! I bånn av første kneika, snaue 100 meter fra start, tryner eldstemann. Ingen skader og heldigvis var de andre rundt svingen allerede. Dessuten er det en viktig TOL – regel som sier at ingen av de opprinnelige tre (Haakon, Atle, Bernt) skal gjøres narr av, flires av eller hånes.

Vi går i retning Lushaugen. I noen få meter er vi innom Hurdal kommune sine aller vestligste deler. Høyeste punktet på Lushaugen, 812 meter over havet, ligger imidlertid i Oppland fylke. Hadde den vært innafor Akershusgrensa, så hadde høyden tangert Fjellsjøkampen som det høyeste punktet i Akershus. I Opplandssammenheng er Lushaugen bare en bitte liten tass. Kanskje derfor det ynkelige navnet? Hvor bor det flest, Frankrike eller Feiring? – Frankrike! Hvilket dyr er størst, elefant eller ekorn? – Elefant, selvfølgelig! Hvilket fjell er høyest, massive Fjellsjøkampen eller tassen Lushaugen? – Like høye, ja, det er faktisk sant!!! – Hvor er logikken? Det er bra feste og mer enn akseptabel gli på skia, Oddbjørn har igjen truffet blink med smøringa. Apropos blink, helt overraskende glir han opp på siden av de som går først i rekka, og utbryter: - ”Får vel slippe bomben her foran også.” ???????? – ”Er ikke det en TOL-regel”, svares det, ”at du går bakerst dersom lufta skal forpestes med illeluktende bomber?” Men nei da, det er konsekvensen av verdens skjønneste eksplosjon han meddeler. Han skal bli far!! Enorm glede i TOL – gjengen, våre hjerteligste gratulasjoner!

Bautaen har fraktet pulken den tilmålte timen, han skal få hvile. De andre tenker sitt; hvor tung er egentlig den jobben

? Leiter etter å se tegn til utmattethet. Ingen symptomer, men vi stoler ikke på at dette skal bli en lett jobb. Bautaen har en medfødt rå styrke, merker vel knapt en pulk fra eller til. Hvem skal være den neste, her er det fristende å være anonym. Det blir Oddbjørn, den blivende, ansvarsbevisste far.

Sola har utklasset det tynne skylaget og varmer godt denne vakre, tidlige morgenen på Hadelandsåsen. Vi går i rolig tempo, tar hyppige pauser. Kanskje i overkant hyppige skal det vise seg, men vi nyter øyeblikket. For oss er dette langdistanse og krefter må spares. I bakhodet lurer tankene om Robert Scott – ekspedisjonen for snart hundre år siden. Vi vil ikke mislykkes. I Cambridge ligger noe som heter Scott Polar Research Institute, hvem vil forelese der?

TOL møter folk
I et løypekryss blir vi stående å fundere litt, skal vi fortsette til høyre eller venstre? Akkurat da kommer en Hadelandsmann i trikot susende. Sover helt sikkert i tettsittende drakt, spretter opp klokka 06.00. Spenner på seg nypreparerte ski og rekker et par, svette mil, mens andre bare så vidt har begynt å diskutere hvilket kjøpesenter de skal velge denne lørdagen. –”Spør hvor vi er”, befaler Haakon. –”Hva heter du?” blir det overraskende spørsmålet fra en litt fortumlet Morten. –”Kåre”, svarer trikoten og suser videre. Kåre er ute og trener, han er ingen veiviser! Spiller ingen rolle, en rask titt på kartet og vi fortsetter til høyre.

Vi beveger oss langsomt sørover Hadelandsåsen i 700 meters høyde, ingen harde motbakker eller bratte utforkjøringer foreløpig. Det snille terrenget passer utmerket for at vi skal tilpasse oss ski som framkomstmiddel. –”Ikke slit ut armene”, er rådet fra naprapaten, ”bruk beina”. Vi kommer til et par små hytter, kartet forteller oss at vi er ved Svera. En liten stopp der med brødskive, sjokoladebit og pulkbytte. Bjarne er nestemann, han føler seg pigg og er motivert. Vi snakker om campingvognene vi så på Lygna. I campingvogner rundt om sitter de nå antagelig og hører på P4, med baconost på loffskiva, lørdags-VG og Se og Hør fra bensinstasjon. Frua har allerede satt seg i solveggen med sølvpapir under haka for å bli jevnt nøttebrun. Baconosten er antagelig på kjempeøkonomitube, kjøpt på forrige svensketur. Vi har våre campingvognfordommer. Unnskyld alle med Bjølseth!

Bjarne leder an forbi det lille tjernet Svera og noen stavtak seinere passeres Sverahytta. Det var da svert, da. Terrenget er fortsatt lett og sola har foreløpig ikke gjort føret bløtt og trått. Morten tar over pulken ved Grunntjern, vi er omtrent rett øst for Gran på Hadeland. Navnet Gran kommer selvsagt av treslaget med samme navn - tror mange. Verden er nok ikke så enkel, det gjør ikke det. Korn på engelsk er grain, stedsnavnet Gran har med korn å gjøre. Morten får den hittil tyngste pulketappen, vi beveger oss oppover igjen. Ved Breitjern går det en vei ned til høyre mot søndre Ålsbygda. Vi holder til venstre, men beveger oss gradvis nærmere bebyggelsen på Hadeland. To kilometer seinere har vi igjen muligheten til å ta til høyre ned mot bygda med den sleipe navnet, vi velger igjen å gå til venstre.

Det er noen timer siden vi observerte trikotkledde Kåre, andre skiløpere har vi ikke sett. Men plutselig etter noen harde moter, står et eldre ektepar der. Interessant å fundere på hvem slike folk
en møter i skiløypa egentlig er. Disse var åpenbart i syttiåra, han nærmere åtti, hun kanskje 74 – sånn ren og pen eldre dame. –”Jaså, dere skal til Frognerseteren, ja men det blir jo reneste kosen. Det er nydelig vær, vi er litt sene i dag, måtte se skiflyvning først”. Riksmålet avslører at de nok harbesøkt Frognerseteren før. Og Bjarne kan i etterkant fortelle oss at dette var en pensjonert direktør. Når vi lurer på hvorfor han er så sikker på det, forteller han at mannens stavgrep mens han konverserte er et skråsikkert bevis.

Etter hvert setter mannen utfor, på stødigere bein enn vi kommer til å ha om 40 år, eller når vi er 40 år for den saks skyld. Fruen drøyer det litt, og betror oss med lav stemme at de tar det pent:
”Han har hatt et par infarkt, skjønner dere.”

””” Personen til venstre i bildet er Major i forsvaret og kjører selvsagt direktørgrep. Han overrasker imidlertid med en noe stiv og parallell benstilling, men dette kan forklares at han er vant til å gå mye opp i rett. Uansett ikke vanskelig å se at gutten har mange år med studier bak seg.

Nummer tre fra venstre er Sivilingeniør noe som dere ser av mellomklassestillingen. Legg merke til at mellomklassen fører langrennsstavene inn under armhulene, mens de fører de relativt korte alpinstavene inn mot hoftene. Denne karen har utdannelse nok til å kjøre direktørgrep, men vedkommende bor i London og er av den grunn noe utrent i stavgrepets kompliserte verden. Knekken i knærne lukter dessverre urbanisering lang vei...

Personen til høyre lyser det autoritet og høy utdannelse av pga. hvilestillingen. Uheldigvis forpersonen vet vi alle at dette kun er skuespill. Ett godt trent øye vil også avsløre statusen på moteuriktige briller og innleid slalomutstyr.”””

Så bærer det utforbakke med Tversoglangs, mot bebyggelsen ved Koperud. Et flott kulturlandskap åpenbarer seg. Farten blir relativt høy og rett nedenfor det som sannsynligvis er ekteparets hytte, tryner eldstemann (40 år) for andre gang denne lørdagen. Oddbjørn kommer bak, men manøvrerer greit forbi. Ingen skader verken på kropp eller utstyr denne gangen heller.

Vi passerer veien mellom Nannestad og Roa. Atle har pulken. Bernt veit at ved neste bytte er det ingen vei tilbake. Han angrer på at han ikke tok pulken tidligere på dagen. Frykten er større for bratte utforkjøringer, enn for at det skal være uoverkommelig tungt. Den frykten er ubegrunnet, det går slakt og fint nedover på trått, vått, trygt føre mot Bruvoll. Vi passerer den nye veien fra Gardermoen til Hadeland rett over østre tunnelåpning. Deretter bærer det oppover, veldig bratt oppover, mot sjøene vesle og store Snellingen. Vi hører en svak motorlyd, Oddbjørn har en fornuftig forklaring: ”det er sikkert Roy Snellingen” (eks motocrosser).

Noen hundre meter seinere får vi en stor overraskelse, selveste Aanerud går på en kollaps. Han sakker akterut, blir ustø og utydelig. Snakker om føling uten at han har diabetes av noen kjent type. Han er usikker på om blodsukkeret er for lavt eller høyt, men noe er galt. Skummelt at han som passer på at vi andre får tilstrekkelige rasjoner med energi og proteiner, plutselig er rådvill. Det er vi andre som må gi tips om mottiltak. Oddbjørn foreslår en tretrinnsbehandling bestående av saft, lade og driting. Og det virker! Noen minutter seinere er en slapp, bleik og ustø frosk forvandlet til en prins igjen.

Vi kommer til Råsjøen, seks slitne og sultne TOL – kropper. Bautaen må ha mat. Og jammen er ikke resten sultne også, vi deler fire stk Real Turmat. Atle og Bernt sine skistøvler er gjennomvåte og det er ensbetydende med at en snikende kulde brer seg inni støvlene. I følge et gammalt bonderåd var Nationen en fin ”såleavis”. I mangel av Nationen får Bernt låne litt VG av Oddbjørn. Det gjør vel sikkert nytta den siste biten til leirplassen.

Hvil deg nå, du er sliten
TOL glir sakte videre mot sør, mens dag raskt glir mot aften. Vi blir enige om at det er tid for å finne bolig for natta. Noen hundre meter seinere blir avgjørelsen tatt, nok er nok. Like sørøst for Råsjøen etableres vårt hjem for natta. Bål er helt sentralt og punkt 1 er å finne noe å tenne på. Wenger leder an. Tømmerhogging er ingen drømmejobb for slitne kropper, men Bautaen går i underetasjen og finner en hel kjellerbod full av krefter. Han får med seg Oddbjørn som assistent. Vi andre fire skaper det lille tunet, som skal gi komfort og hvile utover kvelden og natta.

Snart er teltene på plass og bålet tent. Og det handler etter hvert om kokkeMorten med fem assistenter. På menyen står det biff, og den skal være stor og rå. Potetstappe og bernaise er tilbehøret. Morten deler ut biffene, litt undring kan leses i blikkene; skal den virkelig være så blodig?
Kokken værer en viss usikkerhet, han kveler skepsisen med det overbevisende og trygge ordet: OPTIMAL! Og fortreffelig smaker det - flink med mat den gutten!

Gjennomvåte skistøvler og raggsokker henges til tørk ved bålet. De skal plasseres så nær som mulig uten at de blir flammenes rov. Det er tid for å gjøre opp status etter dag 1. Har vi gått langt nok? Bautaen konkluderer: -”Det blir langt å gå i morra. Vi får gå så hardt vi klarer, til en av oss møter veggen – for det vil garantert skje!” Frykten kan leses i fire og et halvt par blanke øyne. –”Er det jeg som skal møte veggen?”, tenker vi andre i kor.

Timevis med TOLprat rundt et godt og varmt bål skal fordrive tankene om morgendagens utfordringer, tror vi. Men Haakon taler igjen: -” For å utnytte det gode, skarpe føret tidlig på dagen, så skal vi stå opp klokka fem. God Natt!” Og Morten følger rådet og finner soveposen ved siden av sin trygge svoger.

Bernt kryper ned i sin tretti år gamle, brune sovepose, av typen Himalaya. Et kvalitetsprodukt som solgte dårlig på grunn av en lite tiltrekkende farge og lukt. Men den er varm og behagelig. Oddbjørn sin sovepose er kontrasten, fine farger og god lukt, men han skjelver seg gjennom ei kald natt.

Dag 2
-”KLOKKA ER FEM, vi må OPP!”, er ordren som røsker oss ut av en behagelig drømmeverden. Det er grålysning. Klokka skal flyttes til seks – sommertiden er her, vi har mistet en time i løpet av natta. Hadde vi ikke heller fortjent å få en bonustime?! Det blir kluss med tida, da noen insisterer på å beholde gammel tid, eller TOL – tid som det døpes. En time seinere er vi i bevegelse sørover. Oddbjørn har pulken. Det er en fantastisk, skyfri, kald morgen. Råsjøen ligger på 436 meter over havet, vi går opp til Elsjøhøgda på cirke 500 meter. Vi stopper opp et par minutter for å nyte synet av Elsjøane, for et postkortmotiv!

Snart bærer det nedover mot Hakkim. Veldig bratt og det går i overkant fort unna på det skarpe føret. Etter Hakkim beveger vi oss over i snøfattig terreng og dårligere løyper. Erkjennelsen siger inn om at vi kommer til å bruke lenger tid enn antatt for å nå Hakadal. Frognerseteren virker
skremmende fjernt.

Etter frokost tar Bjarne over pulken og han får en ulendt etappe i sliten snø. Voldsom kraftinvestering med liten framdriftsgevinst. I blant må skia bæres, men det skal bli verre. Morten tar over pulkstafettpinnen og skal frakte sleden til Hakadal. Mer barmark enn snø gjør at Aanerud spenner skiene av og gjennomfører tidenes pulkstunt. Han jogger så kratt og søle spruter i tre kvarter! Vi andre som bare bærer sekk, klarer ikke å holde følge.

Så skimter vi endelig et bolighus, vi er høyt oppi Hakadalen! På andre sida av dalen ser vi alpinanlegget Varingskollen. Noen smågutter som er ute og leker i vårsola kommer bort. De lurer på hva i all verden vi driver med. –”Har dere ski, her er jo ikke snø”?! Vi bor på solsiden, ser dere vel.” Takk, vi ser det, hele Hakadalen er som forventet snøfri. Heldigvis er dalen smal, og snøen ligger ganske lavt ned i dalsidene. Men en ting er sikkert, pulken er her og blir her, den skal ikke lenger.

Morten ringer på i nærmeste hus og Geir Brekke svarer at han kan lagre pulken. Det er venn i nøden det! Vi gir ham umiddelbart kameratslige Gærsi som kallenavn. Det vi må ha med oss videre, fordeles i sekkene. Klokka er 12, beina er vonde, vi tar skia på skuldra og begir oss mot dalbunnen. Som mange ganger tidligere får vi kjenne hvor vondt det er å gå nedoverbakke med slitne bein. Målet er heisen i Varingskollen. Planen er å la oss frakte til topps og derfra komme oss inn til løypenettet i Nordmarka. Av ei søt dame på en terrasse og en nysgjerrig kar på naboterrassen får vi info om korteste vei til Varingskollen.

Nede på flata i bånn av dalen kommer en sprek kar på sykkel. Vi kommer i snakk med han også. Han spør hvor vi skal. –”Frognersetra!?! Mener dere virkelig det!” TOL ser tydeligvis akkurat så slitne ut som det vi føler oss. Han fraråder sterkt heisen i Varingskollen. Hoel puster lettet ut, han har bare tatt skiheis to ganger før; Hurdal (1981) og Sogndal (1987). Sykkelmannen sier at det ikke er kjørt løyper fra toppen av alpinbakken og inn til Nordmarkaløypene. Han anbefaler Holmenkollmarsj – løypa i stedet, den starter rett ved Hakadal stasjon. -”Men det er drøye fire mil”, smiler han. Han kunne like gjerne lagt til; ”Dere klarer det aldri”. Hva han tenkte, var like lett å lese som billedboka ”Postmann Pat og den blå ballen”.

Vi går forbi Hakadal Ungdomsskole, ett av mange steder der Atle har vært på rakfisklag. Noen hundre meter igjen til jernbanestasjonen. Ingen sier det rett ut, men flere kjenner en viss lyst til å gi seg. Vi må ha lunsj veldig snart, måltidet er nødvendig, men tar dyrebar tid og det er ikke sikkert vi når fram før mørket senker seg.

Morten forteller
Den indre kampen herjet. I hodet forhandlet komfortdelen og utfordrerdelen i meg et drastisk basketak. Jeg hadde før ekspedisjonen vært borte fra familien på utdannelse en hel uke. Vi hadde en ganske strabasiøs ferd fra Lygna til Råsjøen. Nå hadde vi tatt oss til fots ned til sivilisasjonen. Når vi gikk ned gjennom byggefeltet i solsiden i Hakadal, betraktet jeg noen barn som lekte i veien. Solen hadde tørket asfalten og oppmerksomheten la merke til våren. Denne magiske tiden da alt blir lysere. Dagen som sinnet. De entusiastiske barna ankret meg rett til mine egne barn som jeg altså ikke hadde sett på over en uke. Savnet stakk i brystet. Nå satt jeg bare 100 meter fra komforten. Hakadal stasjonen ligger rett nedenfor. Om en time kunne jeg sitte med en pils i solen og betrakte Jakob som spikker på en pinne med egen samekniv med fingervern, Mathea som lager lekemat på lekekjøkken og Jorun som rolig leser et tidsskrift om siste nytt på interiørfronten. Inni meg rev komfortdelen og utfordrerdelen i hver sin retning. Samtalen forløp seg omtrent slik:

Komfortdelen:
-”Kom igjen! Reis deg og fortell at du avbryter ekspedisjonen nå, fordi du savner kone og barn. Gutta skjønner det. Dessuten kan det hende at det er flere som tenker samme tanke, som blir med deg. Du kan bryte isen. Dette gjelder jo ikke liv og død. Du blir verken rik eller kommer på Skavlan, han skal jo slutte, selv om du klarer å trasse deg gjennom hele Nordmarka og opp til Frognerseteren. Kom igjen! Ut med språket! Si at du gir opp. Kald pils, varm veranda, lekende barn. Hva sier du kompis?”

Utfordrerdelen:
-”Når ga du opp sist, Morten? Passer det deg å gi opp? GI OPP! Til stadighet hører jeg du sier til deg selv at du kan få til alt du vil, og jeg tror deg Morten. Du gjør jo det, du får til alt du vil. Og nå skal du altså gi opp? Vil du være ansvarlig for å lokke de andre gutta med på resignasjonen? For det vil du gjøre. Legg merke til ekspedisjonsgruppa TversogLangs. Bjarne er sliten, Bernt er stille, Atle er halvsyk. Forstår du hva du gjør ved å gi opp nå, Morten? Du blir bjellekua som går utfor stupet. Valget er ditt, makten og æren kan se langt faen etter. Nok sagt!” Noen mennesker som jeg møter er som steiner. De er grå, kan noen ganger være litt stilige og de finnes i hopetall. En sjelden gang støter jeg på en diamant på min sti. De er sjeldne, vakre og forandrer meg til et bedre menneske. Haakon Wenger er en diamant. I TOL-kontekst går Haakon under aliaset ”Bautaen”. Jeg kan ikke tenke meg en bedre beskrivelse av Haakon. Haakon har spist og arbeidet seg opp til å møte sitt alias rent fysisk, han er ganske stor og skikkelig sterk. Allikevel er det mentaliteten til Haakon som jeg synes er mest bauta. I Ynglinge-saga gis en beskrivelse av bautasteiner:

Haakon Wenger er en bautastein. En påminnelse om forhistoriske krigeres mot og gavmildhet. Da den tyngste sekken skal bæres, er det Haakon som tar den på rygg. Hans evne til å gjøre det som skal til er unik. At Haakon forstod hva som var i ferd med å skje er sikkert. Haakon forandrer hele situasjonen for meg med en eneste setning: -”Vi går i to timer, og så bestemmer vi oss for om vi fortsetter eller ikke”.

To sekunder gikk. Og i samme nå ga jeg utfordrerdelen i meg tillatelse til å ta tellfart og skamslå og skalle ned komfortdelen til en pøl av ingenting. Makten og æren i all evighet! Pokker heller. Haakon hadde selvfølgelig rett. Å sitte og kjenne kroppen småverker i et boligfelt i Hakadal er ikke egnet plass eller tilstand for å ta noen som helst avgjørelse. Jeg reiste meg, spente på ski og gikk. Nå var det kun en ting min oppmerksomhet var rettet mot: Forflytning på ski. Hvor vi var, ble pusset ut. Hvor mye klokka var, forsvant fra sinnet. Hvor lang tid vi ville bruke og hvor hardt det skulle bli ble radert. Jeg gikk, og det var det eneste. En ski og stav frem, så den andre skien og staven frem. Veldig enkelt og skikkelig stilig. Smerte, tid og rom forsvant. Jeg kom til å tenke på historien om mannen som var så balansert, samtidig som han var så effektiv.

De andre flokket seg rundt ham og spurte: ”Hvordan kan du være så rolig, avbalansert og lykkelig samtidig som du er dobbelt så effektiv som alle oss andre?” ”Det er enkelt”, svarte mannen. ”Når jeg sitter så sitter jeg bare, når jeg reiser meg så reiser jeg meg, når jeg går så går jeg, når jeg lytter så lytter jeg bare og når jeg snakker så snakker jeg bare”. ”Tull!” ropte de andre i kor. ”Vi gjør jo akkurat det samme, vi gjør bare en ting av gangen vi også”. ”Jeg tror at det ikke stemmer helt”, sa mannen. ”Jeg tror at når dere sitter så reiser dere dere, når dere reiser dere, har dere allerede begynt å gå, Når dere går så lytter dere og når dere lytter så snakker dere”.

Atle liker ikke grøt, men var i ferd med å innta grøtmåltid nummer to denne dagen. Lojal mot Aanerud-dietten lesser han det gigantiske smørberget opp i den varme grøten. Atle sitt blikk fokuserer på den store smørøya, som smelter raskere enn isen ved polene. Han kjenner seg ustø og klarer ikke holde tallerkenen helt rolig, bevegelsene gjør at gule bølger slår inn over smørstrandkanten. –”Jeg orker det ikke, jeg er så kvalm”, kommer det stille. Atle må vekk. Grøtkollapsen er heldigvis ikke smittsom, vi andre spiser både gulaktig grøthav og smørøy. Atle spenner skia på og begynner, kvalm og uten næring i kroppen, på de tøffe motbakkene opp mot Nordmarka – platået. Hvilken forfatning vil utbryteren være i når han blir tatt igjen av hovedfeltet?

Så er det sekken på rygg, vi fem som har fått i oss næring kjenner bra motivasjon igjen. Vi er klar for å gå to timer uten pause, så skal avgjørelsen tas. Den vonde akillesen til Bernt er plutselig ikke plagsom lenger. Det virker som grøtsmøret har funnet veien helt ned dit og lagt seg som en tynn oljefilm rundt den ømme sena. Tempoet settes høyt, nytt klister gir stålfeste. Litt før vi har besteget Hakadal sin vestside får vi, til vår store glede, igjen øye på Atle. Han beveger seg fortsatt tappert i riktig retning. Og det helt avgjørende har skjedd: Han har blitt litt bedre. Samlet går Tversoglangs videre og følger skilting mot Kikut. Nordmarka er proppfull av sol og framstår som bare vakker denne marssøndagen.

Avgjørelsen
Framdriften i de to timene siden Hakadallunsjen har vært formidabel. Skal vi gi opp eller fortsette? Det stemmes! Enstemmig! Vi skal til Frognerseteren! I et T-kryss mellom sjøene Helgeren og Bjørnsjøen forlater vi Kikut-sporet og tar til venstre i retning Ullevålseter. Morten beskriver det slik: Etter to timer jevnt driv innover Nordmarka, var min tilstand helt forandret. Fortid og framtid var vekk. Jeg var her og nå. Det eneste som tok del i meg foruten å gå, var oppmerksomheten til alt det vakre i naturen rundt meg. Skisporene i Feiring for et år siden var uten tvil vakrere enn kvinner. Den milde marsmåneden hadde tæret på løypene i Nordmarka – men de var fortsatt vakre. Kanskje ikke så vakre som nordiske kvinner, men klart på høyde med for eksempel de britiske jentene.

Middagstid

I lia øst for Skjersjøen finner vi et perfekt sted for søndagsmiddagen. Klokka er 17, det er to kilometer til Ullevålseter (hører vi svak motorlyd igjen?) og sju kilometer til Frognerseteren. Vi har kontroll nå, vi kommer til å klare det! Morten er prins og storkoser seg med matlaging. Selvfølgelig er det kong Haakon som ofrer seg igjen, denne gangen som kokkeassistent. Alle forsyner seg godt med Real Turmat, bortsett fra Atle som klarer seg med halv rasjon.

Ullevålseter neste
Vi går over dammen i sørenden av Skjersjøen. Noen hundre meter seinere kommer vi til et kryss, Oddbjørn og Haakon henger litt etter. For første gang er Bautaen med på å servere et synspunkt som tyder på at han er sliten. De foreslår at vi vurderer å ta til venstre ned mot Sognsvann. Denne gangen kan vi ikke følge Haakon sitt råd. Vi nekter i det hele tatt å vurdere! Det er kun 4,5 km til målet, vel å merke er det mye oppover, men Sognsvann er det siste stedet vi andre vil til nå. Det er stille på Ullevålseter (Hvor var du, Pål Anders?). Vi tar en liten rast, før vi følger 5-milsløypa i retning Holmenkollen.

Foran oss får vi øye på en eldre kar, uten tvil en friluftselskende eks-direktør, en av de siste på vei hjem fra søndagsturen. Vi føler at vi går fort, men den seige åttiåringen slipper oss ikke innpå. Sprek eks-direktør går like fort på ski som slitne Tversoglangsere. La gå, du kom først til Frognerseteren, pensjonert adm dir Berg, men vi er vinnere alle sju.

T-skjorte og - bane
Hoel har ei tørr T-skjorte på lur i sekken. Med skjelvne armer er det slitsomt å få av det svette tøyet. De andre er i full gang med å leite etter Tbanen. Plutselig forsvinner de ut av syne, og der står eldstemann igjen. Det er eldstemann i TOL som står igjen, ikke eks adm dir Berg, han er borte for lengst! En sliten hjerne har ikke fått med seg hvor de andre løp. Han prøver en gangvei opp en bakke, bratt og forferdelig vond for slitne lår. Nei, det kan ikke være her, blir konklusjonen etter to hundre meter. Nede ved seteren igjen, klarer et slitent blikk endelig å fokusere på skiltet. Det var opp den jævlige bakken likevel. På`n igjen. En halv kilometers spurt, mens vonde tanker farer gjennom hodet; har de reist?? Er dette i TOL – ånd? Selvfølgelig er de der på holdeplassen, og en blid T-banefører står tålmodig og venter. Han vil reise nå, og ber om at sistemann kjøper billett på en av de første stasjonene. Det skal gå bra, men vær rask! Det betyr nok en spurt, på Midtstuen skal det skje. Ut på perrongen. Da først skjønner eldstemann at han er virkelig sliten. Er han barn, voksen eller pensjonist? Hvordan føles kroppen, beslutningen tas: Ingen tvil det blir Honnørbillett!

Morten oppsummerer
Under siste rast hadde jeg energi til å yte det lille ekstra som jeg så gjerne vil bli forknippet med. Etter at jeg sammen med Bautaen hadde lagd et flott bål med feit tyrived og satt maten i sving, satte jeg meg på en stubbe og tenkte. Da jeg satt der på stubben, tenkte jeg på at jeg lærte noe viktig om meg selv denne dagen. For det første skal ikke viktige avgjørelser tas i mørk tilstand. Den andre tingen jeg lærte var at roen senker seg som mest når jeg kvitter meg med fortid og fremtid og bare retter oppmerksomheten til her og nå.

Til slutt, før jeg spente på ski for siste gang på denne turen, tenkte jeg på familien min. Stoltheten og kraften gjennom min opplevelse av å gå veien og å nå målet, kunne jeg ta med hjem til de jeg er aller mest glad i. Den kraften er sterkere og varer mye lenger enn de skarve timer som jeg hadde kommet tidligere hjem med toget fra Hakadal denne søndagen sent i mars. Nå gledet jeg meg til å være sammen med de to små og min Jorun og fortelle om at pappa ikke ga opp på Hakadal stasjon, han bare gikk. Helt hjem til familien sin.

Tversoglangs takker:
Hoel senior og Vibeke Hansen for transport til Lygna.
Vibeke Hansen og Ruth Jahren Hoel for transport fra Eidsvoll stasjon.
Geir ”Gærsi” Brekke for oppbevaring av pulk høyt oppi Hakadalen.
Sykkelmann i Hakadal for gode råd.