Nes på langs, sommer 2010

Grimstad, Sørlandet, begynnelsen av juni 2010:

Jeg rusler oppover ei smal gate med hvite hus på alle kanter. Sørlandet har hvilt en høst, vinter og vår og er i ferd med å våkne til den korte, intense sommeren. Etter noen timer i skjærgården setter landkrabbekroppen min unektelig pris på fast dekke under beina.

Jeg trenger kontanter og stiller meg ved en minibank. Noen meter unna står fire-fem ungdommer. Sansene skjerpes øyeblikkelig da jeg hører en yngre kar si: -”Jeg kommer fra Eidsvoll, jeg”. Raskt trykker jeg ”nei, takk” til kvittering. Snur meg og spør: -”Eidsvoll, artig, jeg også, hvor i Eidsvoll bor du”?

-”Nei, altså, egentlig er jeg fra Vormsund i Nes, men det er jo ingen som veit hvor det er hen. Pleier like godt å si at jeg er fra Eidsvoll, det er enklere”, svarer den unge mannen. Nok en gang brer stoltheten over grunnlovsbygda seg gjennom kroppen. Eidsvoll er på kartet, alle veit selvsagt hvor det er.

Fysisk rusler jeg mot hotellet, men tankene rusler til Nes på Romerike. Synd at folk derfra må si Eidsvoll når de blir spurt om hjemsted. Går det ikke an og bare stå opp og stolt svare Nes når de blir spurt om hvor de bor?

Dette må Tversoglangs få klarhet i!!

Uten ryggrad
Blant furete knatter og værbitte knøs mellom bakkar og berg ligger en rekke nes. Nettstedet yr.no har listet 258 plasser i Norge som har navnet Nes. Mange personer i Norge heter Hansen, mange steder heter Nes. Noen Hansen skiller seg fra andre Hansen. Tversoglangs (TOL) tror Nes i Akershus er et spesielt Nes. ”Grimstadgutten”, fra Vormsund, som heller sier han kommer fra Eidsvoll gjør oss litt usikre.

TOL-gutten fra Skaubygda, Morten Aanerud, feier all tvil langt til havs: ”Akershus-Nes er sjefen!”

Det er en lettskyet fredag midt i juli. Våre faste sjåfører, Bjørg (79) og Per (70), laster bilene med fem Tversoglangsere og vi suser mot den sørøstlige spissen av Nes. I bilene sitter Konstantfartsholder Aas, Eldstemann Hoel, Syklisten Skovseth, Nesbuen Aanerud og Narren Aurstad.

Fra Eidsvoll til ”hovedstaden” Årnes er vi godt kjent. Derfra bærer det gjennom ukjent og spennende villmark, kilometer etter kilometer, sørover og østover. Detaljert beskrevet kjørerute har vi fått fra hjemmesjukepleien i Nes.

Grunnleggeren av Tversoglangs, Haakon Wenger alias Bautaen, er den naturlige leder. Hver gang demokratiet nærmer seg kaos er det Bautaen som skjærer igjennom, og med tyngde sier: -”Vi gjør det sånn!” Han er TOL sin ryggrad.

Hvordan fungerer en organisme uten ryggrad? Så som så, vil kanskje noen få svare. De aller fleste vil trolig være betydelig mer negative enn det. Nes på langs er turen som skal gi oss svaret. Årsaken er at Bautaen ikke står klar for avmarsj i Nes, han har havnet i Syden med svenske reiseledere til å lede morgengymnastikken under brennhet sol.

Bjørg Narremor (79) serverer kaffe og twist på grensen og ønsker oss god tur. TOL er spent på hva slags terreng Nes inviterer til. Sjåførene er mest opptatt av om de kan finne tilbake til Eidsvoll.

Av alle ting, midt i skauen, står vi ved et pukkverk. Er det en hilsen fra pukkverksjef Wenger? Bautaen er med oss i tankene. En florlett bris av trygghet brer seg i den ryggradsløse gruppa.


Om å jakte fra tårn
Så tråkker vi oss i gang på traktorveg i retning nord. Det er bløtt etter relativt fuktige juli- uker. Snart har vi vannavkjølte bein. Først litt ubehagelig, etter hvert forfriskende. Stemningen er lett. Det er sommer, det er sol og vi er mennesker.

Og heldigvis for det. Hadde det vært høst, disig og vi hadde vært elg…….. Hypotetisk vil noen si, ja vel, men grøss og gru, for makan til jakttårntetthet… Herved advares storvilt i Nes og omegn: Velg nå for all del ikke traktorvegen nordover fra Nes sin sørøstlige spiss. Dårligere alternativ skal dere lete lenge etter dersom dere har livet sånn noenlunde kjært.

Den fuktige traktorvegen går over i søkkvåt sti som leder oss bort til kanten av ei myr. Det snodige er at myra er ganske tørr. Vi bare takker og bukker, midt i luremyra, og fortsetter nordvestover.


Katthult, Saltkråkan og Sagstukråkan
Tversoglangs passerer i nærheten av Udnesseter uten å gå innom. Like etter trasker vi rett inn på tunet til setra Nybakk. Og hvilken plass vi kommer til! Fantastisk idyllisk. –Oj, Oj, Oj, det er ei seter fra aller, aller øverste hylle!”, hadde Nils Johan Semb sagt dersom han hadde vært toppsetersjef og ikke toppfotballsjef.

Det er så likt Katthult i Lønneberget sogn i Småland at Tversoglangs helt spontant blir til ei friluftsteatergruppe uten manus, men med ekstrem teaterglede. Rollene detter naturlig på plass, Emil, Anton, Alma, Alfred og Krøssa-Maja. Minutter seinere synker vi slitne ned på setervollen. Og lurer på hva som egentlig traff oss. Alt mens en stolt Astrid Lindgren sitter på sin sky og humrer så de smale skuldrene rister. Vi kommer etter hvert til oss sjøl og sier pent ”hej då” til familien Svensson.

Leirplassen skal være ved Sagstusjøen. For flertallet i TOL er dette en fin sjø i skau, for Bjarne er dette en helt spesiell sjø i skau. Som tiåring var han der på ferie. Han husker henne som det var i går. Hun kan ha vært den ukjente søstra til Malin på Saltkråkan. Han lånte bort sykkelen sin. Sagstu- Malin tråkket med sine brune, slanke bein, fram og tilbake på grusveien. De lyse lokkene flagret foran gnistrende lyseblå øyne i sommervinden. Hun blåste vekk håret med en ånde som duftet av Hubba-Bubba. I det hun passerte blottet hun ikke hele seg, det skal være sagt. Hun blottet imidlertid en perlerad av skinnende hvite tenner, i skarp kontrast mot den brune huden. Det var heller ikke å forakte, og egentlig mer en nok for en storøyd tiåring.

Snakket om 70-talls romantikk gir motivasjon, farten økes. Bjarne vil se igjen husene og grusveien, men er mer usikker på Sagstu-Malin – det kan jo skje at hun nå vil skratte med brune, råtne tenner i kontrast mot gulblek, innrøkt og porete ansiktshud. Kanskje best usett.

Litt bushing mot Ynseter medfører både liten rift i kne, bøss i nakke og tråkk i bekk, men tilstanden i gruppa er likevel utmerket. Noen meter på asfalt tåler vi også før vi er framme ved innkjøringa til Sagstusjøen. Klokka nærmer seg 18 og det er fin tid for etablering av bosted for natta. Fire Tversoglangsere er motivert for korteste vei til leirplass, Bjarne vil veldig gjerne ha oss med en ørliten omveg for å vise fram minnene fra sommeren 1979.

Det blir et minutts nøling før nesbuen Aanerud fremmer et kompromissforslag: Vi slår leir først og så kan Bjarne guide oss i 70-tallsromantikken etterpå. Dermed rusler vi innover grusveien og finner folk ved ei hytte. Kommunikasjonsansvarlig Aanerud spør den travle småbarnsmoren om hun veit hvem Bjarne Aurstad er. Svaret er negativt. Og når han begynner å spørre om hun har campet mye her opp gjennom årene, så viser også en vennlig, men relativt bestemt far i huset seg.


Den store stygge ulven
I sørenden av sjøen finner Tversoglangs alt de kan ønske seg av leirplassfaciliteter. Telt og jåletarp (presenning) kommer raskt på plass. Badetemperaturen er akseptabel. Og måkebestanden er formidabel i antall og lydnivå. Den største positive overraskelsen er fraværet av knott og mygg. Plageåndene som kan bringe selv Tversoglangs helt ut av balanse. På de første turene var vi mest bekymret for ulv og bjørn, gradvis har tyrannen knott blitt den egentlige store, stygge ulven.

Narren Aurstad underholder med Nes-vitser som han over lang tid har samlet fra avisa Raumnes og deres spalte ”Det glade hjørnet”. Vitsene har ikke de store poengene, men de er lokale. Det viktigste for oss er uansett at vi underholdes. Om tilhørerne ler av vitsen eller vitsemakeren er det vel strengt tatt bare vitsemakeren som bryr seg særlig om.

På middagsmenyen står en velkjent rett, nemlig pølser og potetmos. Magene fylles, mens inntrykkene fra første dag i Nes bearbeides. De sørlige delene av kommunen har behagelig terreng, fuktige traktorveier og stier, tørre myrer, jakttårn rundt hver sving, nydelige setre og store mengder skau, men merkelig nok ingen andre turgåere. Etter en dag i skau, skau og atter skau er det også rart å tenke på at det først er i morra at vi skal til Skaubygda.

Til Bjarne sin skuffelse er interessen laber for en guidet tur til hans barndoms søte minner… Dermed blir det i stedet TOLprat rundt bålet til alt for langt på natt. Det var ingen Bauta der som kunne beordre sengetid.


Måkelatter og skogens dronninger
Eldstemann Hoel er utpreget A-menneske og våkner lenge før de andre lørdag morgen. Måkene er imidlertid uthvilte og i mangel av andre er de faktisk hyggelig selskap. De er veldig flinke til å fly, de er heller ikke stygge, dersom man ser nøye etter, gråhvite og fine. Og sist, men ikke minst har de et imponerende repertoar av lyder avbrutt av stadige latterkramper. De sier slett ikke bare pip-pip som de fleste andre fugletyper. De sier blant annet: -”Blei seint i går, veldig seint i går, ha, ha, ha, hæ, hæ, hæ, ingen Bauta til å passe på, ha, ha, ha, hæ, hæ, hæ, får svi nå, ho, ho, hæ, ha, ha, får svi ordentlig nå.

Hoel sitter ved vannkanten, lytter til måkeskravlet og ler litt anstrengt med. Tenker på jakttårn, elgjakt og Sagstu-Malin fra 1979.

Plutselig er det bevegelser mellom noen furuer 100 meter unna. Jeg sitter musestille og prøver å fokusere blikket, elgpostfølelsen er der. Det er to. Det gjelder å sitte helt rolig, selv den minste kvist må forbli uknekt. De beveger seg grasiøst og rolig. Den ene lener ryggen mot ei stor furu og klør seg skånsomt. For et syn, de er helt ved vannkanten. Dette må være skogens dronninger. Garantert!

Den som er nærmest vannet retter seg rolig opp, smiler til den andre og svinger fiskestanga proft sånn at mark og dupp farer langt utover Sagstusjøen. Jeg ser mot teltet, fortsatt helt stille. Det er typisk. Han sover nå, tiåringen fra 1979. Kanskje den ene av disse er selveste Sagstu-Malin? Et kvarter seinere forsvinner de inn i skauen igjen, like lydløst som de ankom. Borte vekk. Det ergrer meg at jeg ikke er fotograf, men uansett var det litt av en opplevelse.

Og måkejævlene har fått enda en grunn til å skravle og le.


Knefalimåsaberget, nei takk
Vi spiser solid frokost bestående av knekkebrød med meierismør, hvitost, roastbeef og store mengder majones. Meget smakfullt og selvsagt med TOL-kaffe til dessert. Denne villmarkskaffen som blir skapt etter vannkok, kaffe i-helling, progressivt trippeloppkok, sju hev-senk, sju minutters vent og tre etterdunk. Klokka 11 kaster vi sekker på rygg. Det er lørdag og målet for dagen er Vibostad gård i Skaubygda, garden der odelsgutten Aanerud hadde sin oppvekst. Og der skal det være fest!

Vi går vegen på østsida av sjøen forbi den ene gromtomta etter den andre. Farten settes høyt og øker enda et hakk når vi ledes over til en nydelig sti i gammel furuskau. Speedometeret til Aanerud viser 6 km/t uten at det føles ubekvemt. Gammel furuskau er suksessfaktor nr 1 for å skape perfekte stier.

Neste pause blir ved en bekk med det stilige navnet Rokkebekken. Vi kontakter lokalavisa Raumnes og avtaler et møte med vakthavende journalist. Han værer toppsak og nøler ikke et sekund, er mer enn klar for å møte oss på Vibostad lørdag ettermiddag. Et møte med TOL kan virkelig sette fart i journalistkarrieren. Etter at Rognlien Rødfoss i EUB gjorde sitt livs intervju med Tversoglangs sommeren 2006, tok det ikke mange år før han ble avdelingssjef for Jessheimkontoret. Say no more!

Tversoglangs skyr risiko, derfor legger vi ruta i trygg avstand vest for Knefalimåsaberget. Bedre navnsetting kan vi ikke huske å ha sett. Og det sier ikke lite med tanke på at vi har vært på tur både i Nord-Odalen og på Finnskogen. Gratulerer Nes, bedre kan det ikke gjøres!


Herr Glom
På vår veg videre nordover, må Norges lengste elv passeres på tvers. Slike utfordringer løser TOL alltid ved å sikte seg inn på ei bru, denne gangen ved Funnefoss. Dette er en av de største fossene i Glomma, og den har vært grunnlag for sagbruk og mølledrift helt tilbake til 1600-tallet.

Etter Funnefoss haster Herr Glom videre sørvestover, travelheten skyldes at han er vill etter å møte sin og vår kjære Vorma. I elvesamleiet, hvis det heter det? Elvesamløpet er kanskje riktigere? Uansett, der de to elvene møter hverandre dannes et stort nes, og vips fikk kommunen sitt navn.

Enkelte onde tunger hevder at vår store helt Henrik Wergeland har et litt kronglete språk, men han har ganske greit forklart dette med Glomma og Vorma i et vakkert dikt:

”Skjøn Vorma det yndige mjøsbarn svam.
Helt lystig mot Store-Nes fram
at møte Glom sin kærest
som kommer fra Finnegam
Ved Fosseie spalt
hun bøyer alt
sin svanehals lyttende ned.
Fra Funna i øst hun hører hans røst.
Glom hilser et høit Guds fred.

Hun kommer i himmelblåt flagrelin
med gyngende dansetrin.
De Starvars klarinetter
de hilser den brud så fin.
Nes kirke står frem og signer dem
som messekledt prest op på hei.
Så favnes de to
i frydefull ro
så danser de Deres vei.”

Kanskje bortsett fra det med at klarinetter fra Star Wars hilser bruden, så skal dette være rimelig forståelig! I kortversjon: De to prektige elvene møtes ved Nes, smelter sammen og renner videre sammen sørover som et slags ektepar under navnet Glomma. Og det er vel nesten ikke nødvendig å nevne at dette blir komplisert dersom Vorma finner ut at hun vil skilles.

Det er lunsjtid for Tversoglangs. Vi finner en fin rasteplass på plenen ved Funnefoss industriarbeidermuseum. Et sted der herr Glom fortsatt er en villstyring av en ungkar, men rett før han skal møte sin brud. ”Fiskepulver fra pose”, Glommavatten og medbrakt einerrøkt ørret blir til strøken fiskesuppe.

Ut av intet, for alle unntatt konstantfartsholder Aas, dukker så fru konstantfartsholder Aas opp. Hun overrekker splitter nye TOL T-skjorter til ei overrasket og lykkelig turgruppe.


Skaubygda live
Med fiskefylte mager etter en lang hvil er det fint å bevege seg igjen. Og helt nødvendig. Vi har jo en fest å rekke! Kongsvingervegen passeres ved Opakermoen. Endelig skal vi oppleve Skaubygda live!

Asfaltveg går over til grusveg. –”Nå er vi der! Dette er Skaubygda!”, opplyser en stolt Aanerud. En brummende lyd nærmer seg raskt fra sør. Lyden virker kjent, og vi skjønner etter hvert at det er assosiasjoner til Flåklypa- filmen. I siste sekund kaster vi oss noen meter inn i havreåkeren før en mørkfarget bil med sota ruter dundrer forbi oss og videre nordover. This is Skaubygda!

Morten er lommekjent og leder oss vekk fra rallyrisiko på grusveg og over på sti i skau. På et tre er det festet et ark med den nyttige opplysningen ”1000 m = 1 km”, så det er altså det systemet som brukes her også….. Ved Sagen passerer vi den vakre elva Kampåa.

Helt i rute svinger vi inn gårdsvegen mot Vibostad, garden der Aanerud vokste opp. Stedet som skal være vårt hjem for kvelden og natta. Det er ingen golfbane der, likevel blir vi møtt av en golfbil! Aanerud senior er sjåfør, ønsker oss velkommen og byr på en iskald øl. Dette setter standarden for en kveld og natt som skal bli absolutt TOL-comfort.

Minutter seinere ankommer Raumnes- journalisten. Under et tuntre skryter vi uhemmet av avisen og kommunen, gammalt knep. Og mediemannen noterer side opp og side ned. Stemningen er preget av ro og idyll. Han skjønner virkelig hvilken harmoni som råder da ei sommerlat linerle rolig spaserer rundt før den døsig legger seg ned på plenen, bare et par meter unna oss. Her er det ingen som stresser!


Slitsom natt og ny dag
Det har blitt sendt ut bud i bygda og resten av verden om at det skal være grilling på Vibostad. Simen Aanerudbror opplyser av erfaring at gjesteantallet er vanskelig å anslå, men regner med 10 eller flere.

Aanerudfar er grillmester. Noen kommer før maten er varm, andre lenge etter at maten er kald igjen. Om maten er kald eller varm eller kald igjen spiller ingen rolle, alle er like blide. Lengden på reisevegen varierer. Her er gjester fra New Zealand, andre, som Meieribuggen og bugga hass, er lokale, Gunder fra Årnes har tatt turen og jammen kommer ikke nybrotts- og friluftsmann Simen i Fallet ruslende med sekk på rygg. Fire Tversoglangsere fra nabokommunen Eidsvoll glir fint inn i selskapet. Alt koker sammen til en koselig aften og lang, litt slitsom natt.

Etter et for kort opphold i soveposen, gryr en ny dag over Nes. Slitne evaluererer fem TOLere hvordan det er å være på tur uten Bautaen. Hvordan fungerer det uten ryggrad og ledelse? Det er ikke så langt igjen til nordre grense, vi kommer til å gjennomføre. Derom hersker ingen tvil. Nes skal få sitt ”på Langs” -stempel. Men uten Bautaen har det blitt litt mer av mye: Høyere fart når vi går, lengre pauser når vi hviler, mer festing og seinere i søvn, seinere frokost og forsinket avmarsj. I det hele tatt et preg av ”hjemme aleine fest”. Det kan jo være morsomt i blant, men nå har vi prøvd. Neste gang skal Bautaen være på plass igjen!


Sein søndag formiddag
Aanerudfar byr på kraftig frokost på kjøkkenterrassen. Store lagre av energi bygges opp, den skal brukes til frakte halvslitne kropper til innsjøen Utsjøen på Eidsvoll sin sørgrense.

Før avmarsj blir det igjen friluftsteater, denne gangen er oppsetningen en vits hentet fra ”Det glade hjørnet” i Raumnes. For spontanteatergrupper er det en åpenbar utfordring at tid og sted er fullstendig uforutsigbart for publikum. Derfor er filmatisering helt nødvendig innen denne moderne kunstformen.

Etter noen få meter i retning nord treffer eldstemann Hoel en gammel kjenning, nemlig ei småkranglete lilletå. Sist disse to kranglet var i Nord-Odalen i 2008 og mottrekket blir å prøve og gjenta knivsuksessen fra denne gang. Skifter til joggesko, tar fram kniven og skaper ”Asics Kayano Littatå Air and Space”. Så forlater Tversoglangs Vibostad etter begivenhetsrike timer. For en service og gjestfrihet, takk til hele familen ”Aarnerud”!

Vi har avtalt lunsjmøte med selveste Simen i Fallet. Før det møter vi tilfeldigvis og heldigvis syklisten Ingar Bollerud på trimtur ved Fyhrivangen. En veldig trivelig kar! Og han er faren til en av de største sportsprofilene i Nes, nemlig Ingunn Bollerud (tidligere toppsyklist). Skovseth og Bollerud har en kvalitetsprat om favorittidretten sin og felles kjente.

Vi er i herlige, fredelige, skaukledte omgivelser. Det står ”kun nødanrop” på telefon. Mangelen på mobildekning gjør det umulig å koordinere møtet med nybrottsmannen fra Fallet. Vi må stole på at en løs avtale gjort natterstid er tilstrekkelig. Det viser seg heldigvis at friluftsmenn ikke behøver nymotens kommunikasjon for å være på rett sted til rett tid. Med minutters mellomrom ankommer vi avtalt sted. Simen med fenalår, potetsalat, flatbrød og kaffe, TOL med store mengder ordentlig smør.

Etter ei lang kvalitetspause gir kjentmannen oss gode vegvalgsråd for den videre ferden. Vi takker pent for maten og Simen rusler østover igjen, mens vi trasker nordover med ny energi.

Morten som ikke la seg før klokka 5 søndag morgen får spørsmål om han sliter med ”Dagen derpå”- angst. –”Aldri!”, er svaret, ”eneste angst jeg kan få noen ganger er vaffelangst, akkurat der har jeg et svakt punkt”. Merkelig.


Angst og galge truer
Retningsforslagene fra Simen gjør de siste kilometerne til en behagelig reise. Vi går oss ikke bort, men finner fram til Eidsvoll. Ved den selvmotsigende innsjøen Utsjøen blir vi møtt av Bjørg Narremor (79). Og oppvartning igjen: Kaffe, kald Cola, Vestlandslefse og ……vafler …… Vi kikker bekymret bort på Nesbuen Aanerud. Kommer vaffelangsten? Uvanlig taus drikker han kaffe og Cola og forsyner seg med Vestlandslefse. Puh….

Bjørg (79) er i kjempehumør og føler seg som alltid privilegert i møte med TOL. Så fester hun blikket på et eller annet bak oss, og ser med ett bekymret og streng ut. –”Nei, se på de bjørkene, der har noen fjerna never rundt hele stammen. Da kan bjørka dø, de som gjør sånt burde henges!”, formaner hun.

Helt stille i Tversoglangs.

I slow motion ser vi bilder av en galge krøssklippet med scener fra vår innsamling av brennbart materiale for å få fart i fredagsbålet. Bjørg (79) setter heldigvis raskt stopper for pinligheten: -”La tomme Colabokser stå, de tar jeg med til Sverige igjen, 50 øre i pant”! Latter og harmoni avløser bilder av vissen bjørk, galger og bødler.

Og til Nesbuer som blir spurt hvor de kommer fra.

Med stolthet skal svaret være Nes!

Takk til:
Våre faste sjåfører Bjørg (79) og Per (70) for transport til grense sør
Astrid Lindgren for inspirasjon
Vertskapet på Vibostad for fenomenal kost og losji
Bjørg (79) og Ruth (37) for transport fra grense nord