Totenåsen på Tvers                                                            26 des 2011

De opprinnelige tre hangler
Den første Tversoglangsturen ble gjennomført våren 2005. De tre som deltok var:
Bautaen Wenger, Konstantfartsholder Aas og Eldstemann Hoel.
Denne trioen har siden blitt kalt “De opprinnelige tre”.

Sommerturen 2011 skulle gå fra Lygna på Hadeland over Totenåsen og ned til Mjøskanten i Totenvika. Men de opprinnelige tre hadde slett ikke lykkes med å prikke inn noen formtopp.

Hjemme hos Bautaen Wenger dagen før avmarsj:
Wenger: -“Jannicke, er det fryktelig varmt her nå? Svetten siler sjøl om jeg ikke gjør noen ting.” Jannicke: -“Vaaarmt, nei, det e`kje vaaarmt her, 17 grader, du må vere sjuuuk Haakon.”
Wenger: -“Neida, jeg er ikke sjuk, har nok bare en solid feber.”

Hjemme hos Konstantfartsholder Aas dagen før avmarsj:
Aas: -“Harrk, host, host, snufs, atttsjooo, host, host, ZZZZZZ, snufs, ZZZZZ, host, ZZZZ, haaaark, ZZZZZZZZZ………

På et legekontor nær Eidsvoll sentrum dagen før avmarsj:
Hoel:    -“Akillesen min er ikke bra”.  
Legen undersøker, trykker forsiktig på den ømme sena, og konkluderer etter hvert: -“Nei, jeg skriver ut en liten kur til deg, også tar du det helt med ro en periode.”
Hoel, litt forsiktig: -“Det er verst når jeg løper, ikke så ille når jeg bare går. Det er planer om noen rusleturer de nærmeste dagene, tror du…….?”
Legen rynker panna, ikke dramatisk rynking, men noe betenkt: -“Tja, gjør nok ingen stor skade, men du får unngå lange dagsmarsjer, da.”
Hoel, litt for ivrig: -“Nei, nei, ingen lange dagsmarsjer, absolutt ikke, bare korte turer.”

Skal feber, forkjølelse eller en vond akilles medføre at noen må melde pass i løpet av helga? Eller er det rett og slett kombinasjonen Crocs (sko) og en uskyldig liten kviststubb som skal utløse et historisk Tversoglangs-drama?

Ut i villmarka
Det er fredag 29. juli. To biler ruller gjennom Hurdal på veg mot Hadeland, nærmere bestemt Lygna. Tversoglangs (TOL) sine faste sjåfører sitter i nærheten av rattet. Bjørg (80) er Narren Aurstad sin mor og nyutnevnt æresmedlem i Tversoglangs. Hun transporterer sin kjære sønn, samt en hostende Aas og en frisk og motivert Yngstemann Aanerud. I den andre bilen, Per (71) sin nye Nissan, sitter Bautaen Wenger, Syklisten Skovseth og Hoel junior, som likevel er eldst i TOL, med sin lett verkende akilles.

Superkokk og innkjøpssjef Aanerud legger maten for hele helga ut på Lygnaplenen. Hoel tenker på sitt svake punkt, den ømme akillesen. Han kaster seg, nok en gang litt for ivrig, over posen med fredagsmaten og dytter den kjapt ned i sekken. Om få timer skal disse kiloene med nydelig mat brase i grytene, etter hvert havne i magesekker, og aldri mer ta plass i noen ryggsekk.

Den Norske Turistforening (DNT) åpnet i 2007 en sti fra Lygna, over Totenåsen og ned til Mjøskanten i Totenvika. Den har fått navnet Totenåsstien. Tversoglangs lot seg friste av denne muligheten til først å rusle noen timer i kommunene Gran og Hurdal, som appetittvekker, for deretter å kaste seg over hovedretten: Østre Toten på Tvers.

Klokka 14.30 trasker vi i gang fra Lygna. Sekkene er tunge, beina er lette og stemningen god. Det har vært en regnfull sommer, men værmeldinga for denne helga er særdeles lovende. Nettstedet totenaasen.com reklamerer med at Totenåsen er et eldorado for naturinteresserte. Eldorado betyr egentlig “den forgylte”. Vi satser optimistisk på en reise over Totenåsen gjennom gull og grønne skoger. Og er helt sikre på at vi i alle fall vil finne grønne skoger.

Dette er en ganske lang tur i Tversoglangs-målestokk, men det er gjort så praktisk at hele ruta er inkludert i et og samme turkart som rett og slett har tittelen Totenåsen. Enkelt og greit.

Helgestart i Helgedalen
Take-off fra Lygna er mot sør, før vi raskt vender nesa nordøstover, justerer til marsjfart og krysser vegen mellom Lygna og Hurdal. Fra om lag 600 meter over havet siger vi nedover Helgedalen. I bånn av dalen finner vi den idylliske Helgedalssætra. En time etter avmarsj passer det med første hvil utenfor et av seterhusene. Hester, kuer og sauer rusler rundt på de fine beitene. Men det er ingen budeier å se.

Etter drøye fem kilometer i Gran kommune beveger vi oss inn i Hurdal og krysser denne kommunens nordvestre hjørne.

Stien går i sørkanten av naturreservatet Vindflomyra. Denne store myra ligger halvt i Hurdal og halvt i Østre Toten. Ved Vindflosætra tar vi farvel med Hurdal og Akershus og trer inn i Oppland igjen. Vindflomyra ble vernet i 1985 og er den viktigste hekkeplassen for vadefugl på Toten. Vi føler oss usikre på hva en vadefugl er. Uansett så vi ikke snurten av en eneste pip-pip. Det gjør ikke noe, for et par kilometer seinere får vi se en av de aller største, og sikkert en av de mest majestetiske, den har i alle fall navnet Kongeørn. Aanerud imiterer noen fuglelyder, overraskende troverdig, og ørna tar en nysgjerrig-sving i retning oss før den seiler nord-vestover.

Fredag kveld ved Skålen
Tversoglangs går rett østover. Bak på turkartet leser vi at det er satt opp flere lavvoer i tilknytning til DNT-stien. Den første skal være ved tjernet Skålen cirka 15 km fra Lygna, veldig passe distanse for vår fredagsmarsj. En fredag ettermiddag i utkantstrøkene av utkantkommunene Gran, Hurdal og Østre Toten er herlig stille og fredelig. Takke oss til utkantkommuner framfor innkantkommuner – et uttrykk som for øvrig sjelden brukes.

Om lag klokka 20 etter å ha passert Estentjernet får vi øye på skiltet. Der står det etterlengtede, magiske ordet lavo, som på vegen fra turkart til sør på Totenåsen tydeligvis har mistet en v. Vi tilgir gjerne en konsonant på avveie. Det viktigste for Tversoglangs er å finne et egnet hjem for natta. Det surkler i myr sør for tjernet Skålen. Fuktig terreng betyr som regel knott og mygg. Snart står byggverket foran oss, en staselig lavvo. Langt fra noe skrøpelig, gammalt kråkereir. Den er ny, stor og nesten i overkant solid. Denne må stå til toppkarakter i en eksamen på Lavvo-universitet! Hvis en skal trekke for noe må det være at døra er skrekkelig tung.

TOL hviler ut innafor den tunge døra. Og der er historien nær ved å slutte. Ingen dramatikk der og da, bare luksus. Forfatteren befinner seg også der inne, i det gode selskap og er med på alt som skjer. Men noen uker seinere oppstår akutt skrivesperre. Denne varer i flere måneder. Heldigvis løsner det igjen, seint i november. Så er det imidlertid sånn at minner svekkes med tida. TOL sine historier har tidligere vært klart mer virkelige enn oppdiktede. Resten av denne historien er fortsatt basert på sanne hendelser, men kan på grunn av nevnte skrivesperre inneholde litt mer dikting enn vanlig er.
 

Hvor er soveposen min?
Inne i den romslige lavvoen finner vi hver vår krok der sekker, klær og utstyr plasseres. Det er ikke leggetid ennå, men Narren Aurstad blir urolig – han kan ikke finne soveposen sin. Den er rett og slett sporløst forsvunnet. Kan den ligge igjen utenfor?

Vi går ut i den mørke julikvelden og saumfarer lyng og kratt. Mens TOL farer saum, rauter ei skremt ku inne i mørket. Det knaker i kvister, og vi tenker umiddelbart på rovdyr. Det er vakkert måneskinn. Vi går noen meter sørover i retning kulydene. Ulven vil vel neppe bry seg om Tversoglangskjøtt, hvis den kan kose seg med storfebiff. Det er imidlertid ingen ulv som dukker fram mellom trestammene. Det er ei usedvanlig vakker dame.

Kan det være en damegjeng som også går Totenåsen på tvers denne helga? Og at denne skjønnheten har kommet vekk fra de andre. -“God kveld, je heter Gjøa, åkken er døkk?”, spør hun. Vi forklarer og hun lytter smilende. I det samme knaker det bak henne, hun snur seg rundt, og da får vi se det: En lang hale! Gjøa er ei trollkjerring. –“Je lever av å stjela, særlig kuer og budeier», innrømmer hun. –«Men soveposer da, Gjøa, står det på stjelelista di», sier TOL strengt i kor, sikre på at de har funnet synderen.

Så hører Hoel i det fjerne at Aurstad konkluderer med at soveposen er borte for godt. Hoel glipper med øynene, skal til å skrike ut at Gjøa er røveren, før han i siste liten skjønner at møtet med trollkjerringa var i drømmeland. En litt pinlig opptreden er avverget i siste sekund. Drømmeren puster lettet ut, kjenner at puta under hodet er altfor høy og at det verker intenst i nakken.

En nærmere titt på hodeunderlaget viser at det er Narren sin sovepose.

Dag 2
Vi våkner til nydelig sol over Totenåsen. Fantastisk heldig med valg av turhelg! En sommer som har vært preget av varierende og uvanlig fuktig vær har endelig bestemt seg for å vise seg fra sin beste side.

For å beskrive sommerværet 2011 er det fristende å sitere Eidsvold Blad fra januar 1957, selv om temaet den gang var vinter: “Sikk-sakk-vær har vi nå hatt i atskillige uker. Kulde etterfulgt av mildvær og mildvær etterfulgt hakk i hæl av kulde med korte avbrytelser. Folk blir syke og nervøse av dette såkalte vær. Blir det ikke ordentlig stabilt vintervær med sne før i februar?” Sommeren 2011 vekker nok vonde minner hos de som blei sikk-sakk sjuke i 1957. Nå, 54 år seinere, er det ikke rart om de tenker: «Å, nei, ikke nå igjen». Men altså, denne siste helga i juli 2011 virker å kunne berolige alle sikk-sakk nerver.

Etter solid og litt for sein frokost bærer det nordover. En lang og strevsom lørdagsmarsj ligger foran TOL. Neste stopp er Bergsjøen eller Bærsjsjøn på totning. Og det viser seg å være en vakker representant for norsk natur, og slett ingen Møkkasjø som navnet kan antyde. Mange koselige hytter kranser vannet og vi kommer i prat med trivelige Totninger. En kar som heter Kåre anbefaler oss å rusle i vannkanten. Vi gjør som vi får beskjed om og kommer veldig tett på Totningene, da hyttene også ligger i vannkanten. Men det er bare smil å møte, selv om vi midt i lunsjen nærmest går over terrassen til enkelte. –«Kæn noen sende meg saltet?»

-«Jada, det ordner TOL, vi er jo på beina uansett, værsågod og fortsatt god lunsj!».

Fra folksomme Bergsjøen følger vi stien mer eller mindre strake vegen nordover i retning Kvikstadsætra. En etappe som dessverre har gått i den mye omtalte glemmeboka. Hva er egentlig glemmeboka? Fins den noe sted, går det an å ønske seg glemmeboka til jul eller låne den på biblioteket? Alt som er glemt mellom to permer. Tversoglangs kom seg i alle fall fram til Kvikstadsætra. På dette stadiet av turen begynte diverse småplager å gjøre seg gjeldende. Hoel med sin vonde akilles pådrar seg utover lørdag en annen kjent og hatet smerte. For første gang på 43 år oppstår nemlig sår stump. Mer vanlig i sykling, men det kan tydeligvis også oppstå på fottur. Den ømme hælsena blir med ett satt litt i skyggen.

Lunsj på Vesterås
Vi har peilet oss inn på DNT- hytta Vesterås som lunsjplass. Bak på Totenås- kartet er den beskrevet som lett tilgjengelig, plassert langs Vestre Åsveg, ca 17 km fra Lena sentrum. Starter du på Lygna og beveger deg til fots vil vi moderere beskrivelsen til relativt lett tilgjengelig. I beskrivelsen står også stikkordene: «Ubetjent, madrass». Her er det lille kommaet viktig, særlig om det hadde stått «Betjent madrass». Da ville TOL, som alle er godt gift eller sambodd, fått et betydelig forklaringsproblem.

Fiskesuppa smaker som vanlig nydelig, mens bein og stump får velfortjent hvile. Hadde egentlig vært godt med en liten lunsjlur på madrass. På grunn av sein frokost og avmarsj er det imidlertid nødvendig å komme seg videre.

Østover og historisk TOL-splitt
Neste delmål er Torsætra, dit er det om lag ei mil. Etter et par kilometer på sti har Skovseth fått nok av slikt underlag for en stund. Vi bevilger oss pause på et sted der stien skal krysse en grusveg. Her har vi valget: Fortsette DNT-stien i krevende terreng eller rusle grusvegen. Begge alternativ ender på Torsætra. Grusvegen lengst, men joggeskovennlig, et skotøy Skovseth ønsker å benytte. Stien kortere, men blaut og mer kronglete, fjellstøvler anbefales.

Det blir behov for en TOL-rådslagning. Skal alle følge grusvegen eller skal Skovseth bite i seg smerten, gi avkall på sitt grusvegbehov og fortsette på sti likevel? Valget blir et banebrytende kompromiss i TOL-historien. Det ender i en vennskapelig og midlertidig splitt. Men hvordan skal vi dele oss? I mange grupper opp gjennom årene har noen ønsket å gå solo, gjøre karriere på egne bein. Og Skovseth er klar på at det er helt greit, han kan gå grusen aleine på egne vonde bein. Det blir nedstemt. Resten er mest lystne på sti, men smått om senn melder to stykker seg frivillig til å følge Oddbjørn. Det blir Bautaen Wenger og medisinmann Aanerud. Dermed er resultatet en 3 + 3 splitt. Bautaen føler omsorg for den med ubehag, misliker ubesluttsomhet, vil ta en avgjørelse som gjenoppretter fokus og framdrift, og sist men ikke minst: Han er over snittet opptatt av grus og pukk. Aanerud liker sti klart best, men føler sitt medisinske ansvar i en smertesituasjon.

Belønningen for ikke å melde seg frivillig til grus er at Aas, Aurstad og Hoel får fortsette på sti. Narren Aurstad og eldstemann Hoel er de eldste og kan mistenkes for å bruke alderen som unnskyldning for å tenke mest på seg selv. Aas er kameramann og det er lett å forstå at han vil gå ruta som antagelig vil gi de beste bildene.

Gruppene ønsker hverandre god tur videre og ser fram til gjensyn på Torsætra.

Stilangs uten stillongs
Det er en varm lørdag, kanskje den varmeste hele sommeren 2011. Superundertøyet kan uten tvil forbli i sekkene som ligger tungt og klamt mot lett verkende TOL-rygger mens vi jobber også videre østover.

I drømmeland kvelden før ble trollkjerringa Gjøa mistenkt for å ha tatt en bortkommet sovepose. Stien går sør for Tjuvåskampen og Tjuvåstjernet. Sagnet sier at sønnene til trollkjerringa Gjøa druknet seg der for å slippe å bli tatt til fange etter å ha blitt anklaget for å ha prøvd seg på budeia på Hongsætra. TOL har ikke tenkt å prøve seg på budeia på Hongsætra og har i alle fall ingen planer om å drukne seg i Tjuvåstjernet.

I det vi står usikre i et stikryss på noen flotte multemyrer, hører vi Totenstemmer. Og snart får vi se tre skikkelser sittende på en liten knaus. Det er slett ingen trollkjerringer, bare noen eldre Totendamer på leiting etter multe og orienteringsposter! Den ene beveger seg lekende lett ned noen skrenter for å hjelpe oss med kartlesingen. Vi spør ikke, men hun ser ut og snakker som ei eks-skolefrøken. Hun forklarer mer enn gjerne hvor vi bør fortsette ferden for å finne Rausteinshytta og stien videre til Torsætra. Vi takker pent, sier at vi syntes O-fag var morsomt, priser naturen og været før vi rusler videre. Det var kjekke Totendamer sier vi, det var kjekke turgutter sier sikkert de.

Minutter seinere møter vi to pratsomme Totendamer til. –«Vi har gått fra Lygna», sier vi. –«Åh, så dejlig», responderer den ene kjapt. Joda, tenker TOL, om det adjektivet ikke er innertier er det vel relativt treffende, det er i alle fall en fin tur og det er helt frivillig. Ved Rausteinshytta blir det en god rast. Vi er høyt over havet, 820 meter, på Totenåsens tak i åpent, flott turterreng. Høyere enn noen plass i vårt hjemfylke. Nå kan vi velge den svært bratte stien- Jens Hansens sti – rett ned til Torsætra. Eller gå slakere på østsiden av Rausteinstjernet og komme ned på vegen litt sør for Torsætra. Vi bestemmer oss for kort og bratt, og dropper slakt og litt lenger.

Bratt
Og bratt er det, veldig bratt og kronglete. Hard påkjenning på tunge bein. De eldste beina er tyngst. Aas og Narr får luke til Hoel. Vi er i Torsæterkampen naturreservat, det ble vernet i 1993, spesielt på grunn av sin rike forekomst av huldrestry. Aas sørger for fine bilder av denne veksten som henger ned fra de gamle trærne. Bak på Totenås- kartet leser vi at huldrestry antagelig er modellen for det glitteret som juletrær pyntes med. I stien finner vi en annen interessant sak, ei stoppeklokke som ikke har stoppet, men som ivrig teller minutter og sekunder. Kanskje en løper har vært på rekordforsøk opp den stupbratte lia, men tapet av klokka gjør rekordforsøket verdiløst. Synd for løperen. TOL plukker med seg uret, i tilfelle vi skulle møte eieren.

Det har vært en lang dag med trasking. Nedoverterreng behøver ikke bety lett terreng. Det verker intenst i legger og lår. Torsætra og hvilen er heldigvis ikke langt unna. Hoel kjenner seg gammel når han endelig når dalbunnen. Først var det 3+3 splitt, men i den strabasiøse lia blei det en splitt i splitten. Humøret stiger når husene på Torsætra skimtes mellom trestammene. Bare 150 meter igjen. Har grusveg-gjengen kommet fram?

Det har de. Utenfor Torsætra sitter fem TOLere og smiler, mens den sjette halter seg fram de siste meterne. De har kjøpt noen øl, og byr på den mest forfriskende ølslurken en gjennomsliten TOLer kan tenke seg.

Aas spør den gjestfrie vertinna om hun veit om noen som har mista klokka si. Joda, absolutt, det har vært en tidløs Totning innom før på ettermiddagen. –«Tusen takk skær di ha, je kjinne åt`n og kan gi`n att klokka, je, dæ var supert», smiler dama. God TOL-gjerning!

Narren Aurstad er i god form og selv etter den lange marsjen demonstrerer han restenergi, overskudd og fortsatt spreke bein ved å spurte noen imponerende raske runder på Torsæter-tunet.

Men en dramatisk episode nærmer seg, spreke bein skal snart settes ut av spill.

Drama og idyll på Borgen
På Torsætra får vi råd om overnatting på plassen Borgen ved Skjeppsjøen. Den varme seinjulikvelden innbyr til bål og overnatting under åpen himmel. Skrittlengden er kort de siste meterne, det har vært en solid dagsetappe. Endelig kan sekkene slippes ned på Skjeppsjøstranda. Svette klær vrenges av og snart omsluttes vi av kaldt Totenvann som noen synes er forfriskende. Andre tenker at kaldt vann er godt å drikke, men ubrukelig til utvortes bruk.

Narren Aurstad tar stolt på seg sine Crocs, et leirplassfottøy som ingen i TOL har prøvd tidligere. Og ingen kommer heller til å gjøre det i framtida. Sko som sikkert kler en innendørsklovn, men slett ikke egner seg for en villmarks-narr. Nesten hele TOL setter i gang med vedhenting til bålet. Og da skjer det. Narren Aurstad tråkker på en tørr trestamme. På stammen sitter en liten kvist. Den borer seg lekende lett gjennom skoen som har konsistens som sjokoladen Stratos. Kvisten fortsetter gjennom træl og underhud, og stanser endelig noen centimeter inne i tåputekjøtt. Der og da kan Narren egentlig takke for turen. I stedet banner han høyt og røsker til seg foten. Den tidligere bakteriebefengte kviststumpen er snart ute i friluft igjen, men nå skinnende rein og fri for alle bakterier, rusk og rask. Alt dette ligger godt gjemt et par centimeter inne i Narrekjøtt.

Snart brenner bålet friskt og biff tilberedes. Ikke mat fra Toten på menyen denne kvelden, i stedet er det langreist kjøtt. Kokken Aanerud serverer biff fra New Zealand, bernaise, bønner og potetmos. Fortreffelig!

Den nydelige julikvelden avsluttes med litt sang fra de sangglade, kombinert med skrøner og TOLprat.

Dag 3
Neste dag starter med like strålende vær. Det er søndag og siste dag på ekspedisjonen. Målet er Mjøsas bredd i Totenvika. En passe halvdags marsj.

Ei natt med hvile har gjort underverker med fem par bein. Det sjette og siste beinparet tilhører Narren. Der har det dessverre ikke skjedd noe under - der er det bare verk. Rusk, rask, kjøtt og 37,5 grader pluss har skapt supernatt for milliarder av Totenbakterier. Det har vært mange bra fester på Totenåsen opp gjennom tidene, men maken til denne bakteriefesten skal du leite lenge etter. Åpent hus, kjør på, temperaturen øker, ingen prevensjon, det koker, party til morras. Var det en milliard som startet festen – så er det x 10 på morrakvisten. Og festen bare fortsetter, «Sommartider hej, hej, sommartider»!

-«Det går ikke, jeg er ferdig. Beinet er et helvete, jeg må hentes her», er Narren sine første ord denne dagen. Snart skjønner vi andre at det ikke er vanlig tøys og tull. Han snakker alvor.

Vi aksepterer det snart. TOL må klare seg uten gjøgler den siste etappen. Frokosten ledsages av galgenhumor. Totenåsen på tvers er allerede historisk for sin splitt, nå blir den enda mer historisk. Alle kan ikke fullføre, det har ikke skjedd før. En skal forlates ved Skjeppsjøen, stanset av en jævla kvist. Vi ser for oss Narresprinten rundt på Torsætertunet. Gruppas mest lettbeinte, uberørt av kilometer på kilometer fra Lygna. Han som tok det med et smil at Totenåsen er en ganske misvisende betegnelse. Det er ingen ås i entall, det er opp og ned, ås etter ås. Krevende, men en lek for de lette Narrebeina. Helt til fjellstøvlene byttes ut med det motsatte av en vernestøvel. Det er slutt.

Fem Tversoglangsere fortsetter ferden. Takk for turen Aurstad, sånn er bransjen.

The show and TOL must go on
TOL spaserer langs Skjeppsjøen, i nordenden svinger vi østover på grusveg. Det er om lag 15 kilometer til Mjøsstranda. Etter et par timers rusling kommer vi til sjøen Herva. Enda en Totenås-sjø med masse fine hytter. Hjemme er vi vant til at folk enten har fritidsbolig på fjellet eller ved havet eller begge deler. Antallet hytter i området vi har gått i denne helga tyder på at Totninger i alle fall har hytte på Totenåsen. Har de også et krypinn på fjellet eller ved havet, så må det være i tillegg.

Sommervarmen ligger fortsatt tungt over Totenåsene. Det nærmer seg lummert. Denne ubestemmelige værtypen når du, uten helt å kunne forklare det, bare føler på deg at det brygger veldig opp til noe. Litt mørkere skyer i horisonten, litt mer trykkende og fuktig. Været fortsatt pent, men det er noe mer som lurer.

Rett nord for Herva besøker vi utsiktspunktet Hervenknappen. En liten omveg, men det er verdt det. Nydelig utsikt mot Skreia, Kapp, Lena og Gjøvik. Etter ei lang og god pause fortsetter vi sørover langs Herva- stranda i kronglete terreng. Det er bare ei snau mil til målgang.

Vi møter nok en gang et par Totendamer på tur. Hva driver Totenkara med egentlig? Skovseth kjenner utrolig mange og denne dama har han sett i forbindelse med sykkelritt. Ingen grunn til å tvile. De mørke skyene har kommet nærmere og vi sier til damene at: -«Nå blir det uvær»! Godværet må snart melde pass. –«Å, nejda, dætta går over Eina og videre tel Raufoss», er den troverdige trøsten fra de lokale amatørmeteorologene.

Regn
Tre minutter seinere tar vi en liten hvil. Men idyllen dempes av en illsint Tor med hammeren som knaller til veldig nære. Var det ikke han som helt sikkert hadde tenkt seg til Raufoss?

Like etter styrter regnet ned. Men det er kortvarig. Uværet tok bare en liten avstikker før det fortsatte ferden mellom Eina og Raufoss. Sol og varme er snart tilbake. TOL fortsetter på godt merket og ryddet DNT-sti. Vi passerer en pent setertun på Oppgardsætra, før vi bestiger Olsbyvarden som byr på kremutsikt over Mjøsa og Hedemarken.

Mjøsas strand
Fra Olsbyvarden ser vi faktisk målet: Campingplassen og serveringsstedet Viken II. Det er tre kilometer igjen. Vi befinner oss 550 meter høyere enn Mjøsoverflata. Stikkordet for siste etappe blir derfor nedover. Aas, Bautaen Wenger og yngstemann Aanerud er i best tilstand og forsvinner raskt ut av synsfeltet. Skovseth og Hoel har vonde bein og bruker tid på nedstigningen.

Baktroppen gjør ingen forsøk på å underholde med silly walk. Det er kun for å spare beina at Skovseth og Hoel rygger ned lia. Det går sakte, men meter for meter nærmer vi oss Mjøsa. Med det snodige ganglaget passerer vi gardene på oversida av riksveg 33.

Fortroppen har allerede fått av seg svett tøy og avkjølt seg i Norges største innsjø når Skovseth og Hoel endelig kan sette punktum ved Mjøsas bredd.

Gå når du går, hvil når du er sliten, spis når du er sulten, drikk når du er tørst, sov når du er trøtt.

Takk til:
Våre sjåfører Bjørg (80) og Per (71) for trygg transport til Lygna.

DNT for god merking.

Værguden for godt vær.

Torsætra for kalde forfriskninger.

Viken II for kalde forfriskninger.

Totenekspressen for trygg transport hjem fra Totenvika.

Etterord
Narren Aurstad ble etter noen smertefulle timer hentet ut fra villmarka av sin samboer Eva. De tok turen innom Stensby Sjukehus. Der blei det gjennomført et vellykket inngrep som avsluttet bakteriefesten. Skaden ga ingen varige mèn og etter noen dager kunne han igjen bevege seg som normalt.

To måneder seinere fullførte Narren ekspedisjonen. En joggetur fra Skjeppsjøen til Mjøsstranda, sammen med konstantfartsholder Aas.