Hele vegen til Sjusjøen

Slutten av mars 2008:

Den antiekstreme ekspedisjonsgruppa Tversoglangs starter på en skitur fra Venabygdsfjellet og sørover. Planen er å følge Troll-løypa i nydelig fjellterreng. Virkeligheten blir imidlertid gjensnødde trollspor og verdens tetteste snøvær. Tversoglangs går 12 timer første dagen uten at det resulterer i mer enn moderate 42 kilometer. Neste dag begynner som den første ebbet ut, tungt snødrev og minimal sikt. Flate strekninger føles som tunge motbakker. Tanken er å komme helt til Sjusjøen, men vi gir oss litt over halvveis, rett før ubehag blir til smerte. Avgjørelsen er trygt ankret i våre tur-regler: ”Det er ingen skam å snuse, og heller ingen skam å ta til høyre ned mot bygda dersom det begynner å bli ubehagelig”.

Alle var enige om at det var en fin tur og historien kunne sluttet der. Tversoglangs slo seg imidlertid ikke helt til ro, vi var fortsatt nysgjerrige på hva det tette snøværet hadde skjult for oss av vakker norsk natur. Dermed ble det bestemt at vi skulle prøve igjen. Og denne gangen i mer ordna former, nemlig ved å delta i Troll Ski Marathon lørdag 10. april 2010. Verdens lengste skirenn, 95 kilometer, hele vegen fra Venabygdsfjellet til Sjusjøen. Perfekte løyper, 12 matstasjoner underveis og kun en liten sekk å drasse på.

Vaffeljern og krølltang
Biler ble parkert på Sjusjøen og så var det TrollSki buss nordover Gudbrandsdalen. Tversoglangs skyr alle former for risiko, men dette var første gang vi kjente en begynnende frykt for Troll. Usikre som vi var, prøvde vi ”tøffe seg” taktikken. Kapret urokråkeplassene i baksetet og åpnet hver vår lettøl, men det gjorde null inntrykk på de andre passasjerene som uberørt fortsatte med sine geitostskiver og sportsdrikker.

Vi ankom Venabu Fjellhotell på Venabygdsfjellet fredag kveld sammen med en mengde erfarne skiløpere i alle aldre og mange fasonger. Spent lyttet vi til samtaler om smøretips, løpsopplegg og raske tider de hadde oppnådd på Birken og alle andre plasser. Ble vi avslørt tru? Kunne de se på oss at vi var en gjeng ferskinger? To av oss hadde ikke gått renn siden slutten av 70-tallet, skoleskirenn på 2 km, nå skulle vi plusse på 93 km. Ikke noe barneskirenn denne gangen. Galskap.

Seint fredag kveld var matsalen full av mer eller mindre ambisiøse skiløpere. Flertallet i Tversoglangs merket at stammespråket var ukjent for oss, et dårlig tegn. En værbitt kar i treningsklær spør om noen har et rillejern å låne bort. For vår del kunne han like gjerne spurt etter vaffeljern eller krølltang, selv om kroppen var fri for vaffelpreg og sveisen var lite krøllbar. Rillejern er visstnok noe smøreutstyr, men vi har verken rille- eller vaffeljern.

Våkenland
Fem skigåere blant hundrevis av skiløpere. Vårt mål er å klare det, fartsambisjonene begrenser seg til å unngå og bli tatt igjen av løypesoperen. Scooteren som kjører bak siste mann og påser at ”proppen” i skirennet ikke går så sakte at det er uforsvarlig. Skjer det blir startnummeret inndratt, arrangøren fritar seg alt ansvar og du tilbys skyss til målområdet.

Stappmette trekker vi oss tilbake til den romslige TV-stua der vi skal sove. Og søvn er viktig før et langt renn…. De fire yngste sovner overraskende raskt. Eldstemann Hoel finnes ikke trøtt. Ligger og hører på fire manns ujevne pust kombinert med diverse andre lyder. De fire små sover ikke spesielt søtt, men ingen tvil om at de sover. Tankene kverner om at før 95 km på ski er det viktig med en god natts søvn, og da blir man i alle fall ikke trøtt. Den siste kikken på klokka skjer 02.55. Øyeblikket etter dundrer fem ulike alarmer i vei med forferdelige ulyder, klokka er fem.  Fire trollunger er fullstendig uthvilt etter et langt opphold i drømmeland, mens sistemann ufrivillig har lagt mesteparten av oppladningen til våkenland.

Reisen starter
To timer seinere glir vi de første meterne ut fra vakre Venabu. Team Tversoglangs deltar i trimklassen og får starte en time før racerne. Vi trenger all tid vi kan få. Kjære vakre vene, hva skal denne dagen bringe? Været er rett og slett fantastisk, ikke ei sky. En verden av hvit snø og blå himmel. Medvind. Det er bra.

Det knirker i støle rygger og skriker i rufsete kneledd når Tversoglangs- lokomotivet sakte beveger seg ut fra ”Venabu stasjon” i retning Sjusjøen. –”Hotelldørene lukkes, reisetiden er beregnet til veeeldig lang, håper de får en behagelig reise”. Ja, særlig. Dette blir ikke akkurat fjellekspressen på Comfort-klasse, men taktikken er klar. Skarpt føre tidlig på dagen må brukes for alt det er verdt. Mil må slukes før sola gjør føret tyngre. Eller rettere sagt, vi får da gå jevnt i alle fall.

Løypa er utmerket, og varsomme fraspark gir god respons. Vi er stappmette etter en uvanlig kraftig frokost, likevel gleder vi oss allerede til 12 matstasjoner. Du verden, for en luksus! I sekken er det bare noen små matpakker i reserve.

Første matstasjon
Trollsporene går forbi Nord-Europas største canyon, Dørfallet. Neida, ingen overraskelse for TOL. Omsider kom vi jo oss dit for to år siden også. Men denne gangen er vi der på en komma niks. Pulkfrie lettsekk-TOL er to år eldre, men ufattelig mye raskere! Vi lar beina gjøre jobben, utrente armer vil få det tøft etter hvert. Garantert! Ei ski fram, den andre etter. Stavene bare toucher underlaget, mest for å holde balansen.

Løypa fører oss ut i åpnere fjellterreng, og kaldt snødrev framkaller vage minner om 2008- turen. Men den knallblå himmelen forsikrer oss om at snøføyka er høyst midlertidig og egentlig bare koselig. Et par scootere suser forbi, matstasjoner skal etableres. Hva står på menyen tru? Snitter, rekesmørbrød, fenalår, spekeskinke, laks? Velge og nødig vrake, skirenn er topp!

Det er ikke mange som starter i trimklassen. Lavstatus, men det er greit. En liten gruppe beveger seg rolig noen hundre meter foran, og en og annen kan skimtes bak oss. Ikke noe stress. Kameramann Aas har lokomotivjobben. Han har gått mye på ski denne flotte, kalde, ”gammeldagse” vinteren og har krefter til å stikke litt i fra innimellom. Stanse, vente og filme.

Vi oppdager dem tidlig. Langt foran oss er en samling skikkelser som står rolig. Dette er verken skiløpere, ulver eller troll. Det er neppe tilskuere heller, Troll Ski Marathon er ingen publikumsmagnet. Selvfølgelig er det første matstasjon vi aner konturene av. Farten økes, vi er klar for varm saft og godsaker. Vi må jo kose oss, det er lørdag! Ivrige og blide dugnadsfolk fra diverse lokale idrettslag er i full gang med å diske opp til dagens første utendørsmåltid. De som er foran oss i løypa gikk bare rett forbi, vi er først til matbordet.

Nedturen blir formidabel da en smilende gudbrandsdøl medgir at de ikke er klare ennå! TOL-toget kan ikke vente, vi har rutetabell å forholde oss til. Det er bare å tøffe videre, ingen stopp på Godbiten matstasjon. Vi er tydeligvis brukbare skiløpere likevel. TOL er for raske for matstasjoner, den følelsen oppveier delvis mangelen på servering. Og det er jo fortsatt 11 stopp å glede seg til!

Diagnoser
Klokka er litt over åtte og TOL suser nedover mot Øksendalen på sylskarpt føre. Alle fem kommer trygt ned med ski, staver og humør i behold. Og her er det servering fra bugnende fat; ferske boller og varm saft. Bautaen Wenger har som planlagt valgt et moderat utgangstempo og sklir rolig inn til fôring, når vi andre er godt forsynt.

Vi prøver og ikke tenke for mye på at det gjenstår 70 000 meter. En meter er ganske kort og fort gjort. Når oppgaven er å samle nærmere 100 000 av det slaget så går dagen.

En drøy time seinere oppdager vi en som tar ekstremt raskt innpå oss. Her snakker vi om alt annet enn søndagstur. Dette er gutten som leder Troll Ski Marathon og det ser ut til at han trives med det. Hastigheten vår er fort nok for oss, trolig legger han ikke merke til at vi er i bevegelse en gang. Det er staking non stop, helt fritt for diagonalgang. Vi observerer uten å ha ambisjoner om å lære.

Mulig Skovseth likevel blir inspirert og faller for fristelsen til litt smugstaking. Noen kilometer seinere får han i alle fall vondt i armen. Smerten sitter i en muskel eller sene som vi andre aldri har hørt om før. Han er ingeniør og veit både åssen bygninger og kropper er satt sammen. Hoel kjenner seg også litt matt. Han prøver å komme på diagnoser, men husker i farten bare noen fra 70-tallet: Vann i kne, farong og struma. Det ømme høyrekneet gjør at vann i kne føles nærmest, men den plagen må da være utryddet? Har ikke hørt om noen med vannkne siden begynnelsen av åtti-tallet, den gangen var det imidlertid høyst dagligdags.

Klæsslinnt
Matstasjonene ligger herlig tett. Ferdigskrelte bananer venter på å bli skylt ned med varm saft. Her blir det fem i timen, ikke fem om dagen. Tankene er fortsatt klare nok til å anse det som litt uhygienisk at servitører uten hansker absolutt skal overrekke skallfri banan. Vi vil forsyne oss sjøl. Taktikken blir å rekke ut venstrehånda mot servicemannen, før vi i siste liten snapper matbiten med høyrelabben i stedet. Ei bananfinte om du vil.

For to år siden brukte vi 12 timer på å kjempe oss fram til Vetåbu. Det er nesten ikke til å tru at klokka denne gangen bare viser drøye tre timer etter den samme strekningen. For en effektivisering TOL-toget har vært igjennom! Hadde NSB kunne vist til noe lignende, så hadde E6-utbygging vært overflødig og avgangshallen på Gardermoen hadde gitt assosiasjoner til tribunene på Ullevaal stadion når Cross Country and Football Club Lightning of Oslo spiller hjemmekamper. Altså folketom!

Bare hundre meter fra Gamle Vetåbu, som ga oss husrom for to år tilbake, forsyner vi oss med rosiner, boller og varmt drikke. Skia får et nytt lag med klister. Føret har blitt mer sørpete eller klæsslinnt som man sier i Odalen (i følge Odalsordliste, www.odalsportalen.no/odalsord.asp ). Blårævføret tidligere på dagen er definitivt historie. For ordens skyld, for de som ikke er lokalkjent, så er vi selvsagt langt unna Odalen, men den dialekten gir en mer presis beskrivelse av forholdende enn det ordvalgene innen bokmål kan tilby oss. Så takk for ordlånet.

Attentat
Goppollen er neste stopp, ei 5-mil er tilbakelagt. Vi er over halvveis, 45 kilometer gjenstår. I 2008 tok TOL til høyre ned mot bygda akkurat her. Det er ikke noe alternativ denne gangen. Løypa fortsetter rett fram og den skal følges! Det er uvanlig mye folk rundt oss. Plutselig smeller et pistolskudd….. etterfulgt av at en horde, nærmest i panikk, stormer sørover. I brøkdelen av et sekund tenker en sliten hjerne: Attentat! Og vurderer om det lureste er å kaste seg ned og spille død. Heldigvis unngås en pinlig scene ved at realiteten går opp for oss: Vi har havnet midt opp i starten for de som skal gå alternativet 45 km.

Det blir noen stressende kilometer fram til de nye, overivrige deltagerne har funnet sine marsjfarter og det blir ro i rekkene igjen. Været er vennlig, skyfritt og vindstille med vårlig temperatur. Det registreres at omgivelsene er nydelige uten at vi dveler lenge ved det. Diverse småplager med kjente og ukjente diagnoser flytter oftere og oftere fokus vekk fra den fantastiske norske fjellnaturen. Bautaen Wenger har vi ikke sett siden Øksendalen, Skovseth med sin ømme arm kjører også sitt eget løp. Dermed er vi tre Tversoglangsere i følge nå.

Alene på egne ustøe bein
Konstantfartsholder Aas gjør jobben, men det er en hastighet som begynner å slite ganske mye på Aurstad og Hoel. Tre mil fra mål blir vi enige om at tida er inne for at den enkelte bør velge sitt eget trivselstempo. Dermed kunne kameramann Aas ha det så godt med sin konstantfart. Heretter måtte han finne andre ting å avbilde enn sine Tversoglangs- kollegaer.

Omtrent ved Pellestova, det er kortere enn to mil til mål, blir det slutt på alt som minner om lagtempo for TOL. Aurstad og Hoel finner ut at det vil være gunstig å være helt sin egen herre resten av skirennet. Det er slett ikke noe rykk som skaper luke. Det er heller at Aurstad justerer ned farten litt, mens eldstemann justerer ned sitt tempo enda litt mer.

Så er hver og en forlatt i sin egen verden. En verden som slett ikke er komfortabel, men likevel herlig og ukomplisert. Den består av en blytung kropp på skjøre bein, en sliten hjerne samt to klæsslinne striper i råtten aprilsnø – de klæsslinne stripene må følges, det er sporene som leder til frelsen og frelsen er Sjusjøen.

Neste stasjon Sjusjøen!!
Og endelig er vi ved reisens endestasjon, avspenning av ski på den siden vi selv ønsker. Tusen takk for reisen! Det var herlig, moderat ubehagelig og egentlig ganske trivelig. Velkommen tilbake neste år. Ellers takk…

Sluttidene våre ble slett ikke imponerende, men vi klarte målet om å komme helt fram til mål ved egen hjelp. Og vi fikk diplom.

Det blei en solid arbeidsdag. Tenker vi 7,5 timers dag, så avspaserte Aas cirka 10 minutter. Vi andre måtte jobbe litt overtid for å klare oppdraget. Ingen dobbel betaling for overtid på helg i denne bransjen. Uansett var det belønning nok å ha gjennomført 95 km uten de store kriser. Verdens lengste skirenn. Og som alltid når det gjelder Tversoglangs: Lite smerte og null risiko.

Takk for i år og takk for den fineste vinteren i en TOLmanns korttidsminne.

At sigre i Sol
Taarene trillede ned Ungpigenes Kind
TOLsen skulde paa Xphedision ud ijien
Med klijistrede Skiier og plastrede hvorter
De bomuldsklædde avsted sig forter
Akk saa laangt med Solen i Pande
Maa ta sig i at ej stygd bande
Seent om sen der Maalsigl skinde
TOL har sigret - Vi har atter vinne!

          Bjarne Aurstad, 2010

Takk til:
Venabu Fjellhotell, for at dere fant plass til Team Tversoglangs i TV-stua på hotellet som egentlig var fullt.
Stasjonsbetjentene, på 11 utmerkede matstasjoner, for god service og helt nødvendig næringsforsyning.
Betjeningen på matstasjon 1 for at dere ga oss sjøltillit, dere rakk ikke å åpne før TOL-toget dundret forbi.
Proffe løypekjørere, for perfekte spor, detta gikk på skinner. Vi bøyer oss i graset og biter i støvet.
Swix smøreteam som 20 km før mål sørget for perfekte ski til skigåere i alt annet enn perfekt tilstand….

Vår egen Oddbjørn Skovseth, for perfekt planlegging til minste detalj.