Dette er den andre beretningen i Tversoglangs sin trilogi «Våre Julebord». Med «Gullverket på tvers og himmat på trass» befester Tversoglangs sin posisjon blant våre største innen julebordssjangeren. Oppfølgeren til fjorårets suksess «Styri på tvers, Gullverket på langs og julebord på høykant» leverer uten tvil varene. Rett og slett en førjulsgave til trofaste lesere!

(Tversoglangs, desember 2011)

Gullverket på tvers og himmat på trass!
Tversoglangs la i 2011, som året før, sitt julebord til setra Røisivangen i Gullverket. I alle bedrifter er det som regel enkelte forfall til julebordet. Så også i TOL, men Wenger m/Ricko (hund), Aas, Skovseth og Hoel marsjerte avgårde fra Hol østre presis klokka 12 en lørdag seint i november. Som så ofte før var vi godvenner med værguden. Sola strålte over det høstlige landskapet.  

Skovseth, steikepanner og spøkelser
Skovseth hadde vært på julebord også dagen før og hadde lagt seg seint. Aas hadde også vært på julebord, men ikke lagt seg så seint. Wenger, Ricko og Hoel hadde hvilt seg i form. Ricko virket klart sprekest, ingen synlige forskjeller mellom de andre fire.

Planlagt rute var østover til Hestdalen og videre til Skarbergsdalen, over til Ørkyttjennet. Deretter nordover til Habbarstadvangen, før vi skulle følge merket sti nordøstover til målet for dagen, setra på Røisivangen. Me hadde juksa litt for å legge til rette for TOL comfort. Soveposer, ekstra klær, mat og drikke var tidligere på dagen transportert til seters. Og selv om det var plussgrader, hadde Tversoglangs sørget for fyring både i peis og ovn.

Filosofen Morten Minstemann hadde vakkert formulert at han skulle transformere seg med på turen i en slags spøkelseslignende tilstand uten at han fysisk skulle være med. Vi var spente på hvordan det skulle arte seg. Realisten og ingeniøren Skovseth hadde ikke helt skjønt de intrikate formuleringene. Han trudde at Aanerud skulle ta med seg steikepanne som vanlig. Men nei, Skovseth, du må aldri stole på spøkelser.

Lette bein flyttet oss raskt oppover Sannerhaugvegen, forbi Steinbekken, over første åskam og ned i Hestdalen uten at vi så verken hest, spøkelser eller folk. Nydelig terreng som passer både for løping, sykling og elgjakt. Diverse sykkel-, løpe- og jakthistorier ble servert. Truverdige beretninger alt sammen.

Lite nyttig i liten sekk
Fra Skarbergsdalen går en traktorveg over til Ørkyttjennet. Langs denne tok vi en liten rast, bare flyene gjorde som vanlig sitt for å forstyrre hvilen. En fin, blå stol blei observert, en travel jeger hadde tydeligvis flyktet fra sin fluktstol. Traktorvegen førte oss sørover langs vestsiden av det ørlille Ørkyttjennet. Noen minutter seinere hadde vi rundet sørenden på den lille sjøen og fortsatte nordover på østsiden.  

Stien nordover mot Sanner- og Habbarstadvangen var fuktig, men gikk i flott terreng med gammel granskog. Om lag klokka 14 ankom vi Lynessetra, en nær nabo til Habbarstadvangen. På et snauhøgg like ved, fyra vi bål. Heldigvis hadde vi ikke bare satset på steikepanna til Morten Minstemann. Snart spraket det i tjukt og saftig skogsbacon. TOL ler høyt og godt av høstens slager: Lavkarbo, bacon har plutselig blitt en trend. TOL har alltid spist bacon og gjør det igjen. Sammen med brød og smøreost. Hoel tar en titt i sekken for å finne fram tallerken og bestikk. Men pakkinga hadde foregått uten huskelapp denne gangen. Dette er jo bare en liten tur. Huskelapp er lurt uansett. I sekken lå kun et par raggsokker og hytteboka eller mer presist seterboka. En annen TOLer hadde med en papptallerken ekstra og kaffekopp ble konstruert ved hjelp av ei tom brusflaske.  

Nydelig lunsj! Sola hadde gått inn for landing, gradene krøp nedover mot mer normalt novembernivå og bålet var bare en moderat varmekilde. TOL begynte å hutre. Mobilen forkynte at Stoke ledet komfortabelt mot Blackburn. Alt i alt: Luksus og lettsinn.

 

 

Reddhare
Tydelig merket sti videre var en beroligende observasjon. Vi skulle nemlig inn i mer ukjent terreng: Gullverkets djupe skoger og daler.

Etter noen hundre meter med veldig tett merking var det imidlertid plutselig slutt. Hadde merkemannen sviktet oss, hadde han tråkket de gjenværende blå trebitene ned i myra og tatt kvelden? Dårlig gjort. TOL spredde seg ut i vifteform med håp om finne det kritiske blå merket som kunne lede oss videre. Men nei, ingen funn. Det begynte å mørkne. Flere i TOL har heldigvis en brukbar retningssans, i tillegg til at vi selvsagt hadde med kompass. Vi glemmer merking og busher oss fram. Første mål er å treffe på vegen som går inn fra Nedre Holsjøen og nordvestover forbi Tronsbråtan. 

TOL forsøker å holde passe til høyre. Det sentrale er og ikke gli så mye vestover at vi unngår denne, for oss, viktige vegstubben. Snart kommer vi til en bratt nedoverskrent. TOL beveger seg forsiktig ned i en veldig djup dal. Og hva kaller man en veldig djup dal i en veldig djup skog? Jo, selvsagt, dette er Djupdalen.  

Rett før vi er nede suser en hare i kritthvit vinterdrakt vestover, rett foran oss. I Gjerdrum for noen år tilbake, også det i november, hadde vi sist kontakt med en av denne arten. Henne kalte vi Helene Bakrusfrøken, det var julebordstid den gangen også. Men årets utgave hadde for stor hastighet til at den kunne kjenne på noen bakrus. Dette måtte være en såkalt reddhare, kanskje han hadde hatt en julebordsflørt med ei eller annen opptatt, snerten harefrøken og ville komme seg vekk fra en hevnlysten hissigpropphare.

I det mørket er i ferd med å overta omgivelsene skimter vi en formidabel haug med tømmer foran oss. Noen meter seinere er vi på en snuplass innerst på vegen vi ville finne. Vi hadde holdt akkurat nok til høyre, dersom vi hadde bommet ville vi hatt en utfordring. TOL, skog, mørke og veg føles mye bedre enn bare TOL, skog og mørke ………..

Ankomst og årgangsved
På snuplassen stod et merkelig skilt, teksten var «Parkering For Budt». Hvem i all verden er denne Budt? Vi kjenner mange gullverkinger – men han her har vi aldri møtt. Merkinga videre nordøstover var tydelig akkurat her i skogkanten. Men klok av bom ønsket vi ikke å legge TOL-skjebnen i hendene på en slurvete merkemann. Svømme i isvann eller bru? Bru. Upålitelig sti eller veg? Veg. Parkeringa var for Budt, men vegen var for alle. Dermed blei det tre kilometer på grusveg før vi entret den asfalterte gullverkvegen i nordenden på Nedre Holsjøen. Gatelys til og med, det er service! Det negative var at beina snart blei såre av grus og asfalt, det positive var at vi med sikkerhet visste at novemberkveld og -natt kunne tilbringes under tak.

En liten halvtime seinere låste vi opp vårt faste julebordslokale. Ferdig pyntet etter fjorårets arrangement! Fyringa som blei gjort tidligere på dagen hadde gitt en fin lunk, et godt grunnlag for at behagelig temperatur snart kunne oppnås gjennom tiltaket: Sprengfyring! Setra har vært lite brukt i vinterhalvåret. Dermed kunne vi, i følge sikre kilder, fyre med ved kappet på tvers og kløyvd på langs sommeren 1965, før noen TOLer var født. 

Julebordet
Når hytta var varm var også maten temperert. Morsomt julebord med riktig mat og rikelig med drikke, men fritt for snertne frøkner, flørt, reddharer og hissigpropper. Mens maten sank og julebordstemningen steg, banket det meget overraskende på døra! Helt tydelig: Bank – Bank, bank, bank – Bank…………….. Alle var sikre på at vi hadde fått besøk. Hvem i all verden kunne det være. – «Kom inn», sa vi spent i kor. Ingenting skjedde. Så skjønte vi det: Morten Minstemann hadde realisert sin spøkelsesambisjon. Meget imponerende! En litt nervøs latter bredte seg, kan det være mulig? Heldigvis hadde vi vakthunden Ricko, og han fikk æren av å gå ut for å sjekke. En rask runde rundt setra, men ingen besøkende av kjøtt og blod var å finne. 

Narren Aurstad blei også nevnt som en mulig spøkefugl, men raskt sjekket ut av saken da vi kom på at han var til fjells på annen hyttetur. Hadde han lusket rundt hytta ville han garantert blitt avslørt av fuglehunden Ricko som neppe gjør forskjell på vanlige fugler og spøkefugler.

En dag med frisk gullverkluft gjorde at vi, mens kvelden ennå var relativt ung, i alle fall kunne ønske en gjest velkommen: Jon Blund. Og han er vant til at de han besøker er noen trøtte typer.

Dag 2
Vi hadde gjennomført Gullverket sånn cirka på tvers, nå skulle TOL himmat på trass. Først var det kald julemat til frokost. Litt rydding og pakking blei kjapt unnagjort. Julepynten lot vi henge, snart er det jul igjen. Så ruslet vi nordover noen hundre meter, før vi fant en liten blindvegstubb inn til venstre. Denne gikk raskt over i en godt merket sti sørvestover. 

Nok en gang ville sola følge oss på tur, og gradene minnet mer om september enn november. Feil i forhold til årstida, men veldig behagelig. På noen snauhøgg der merkinga var borte, blei vi tidvis testet. Vi klarte imidlertid greit å manøvrere oss inn på merket sti igjen. I følge kartet skulle tråkket ende på Budt sin parkeringsplass. Det stemte. Norske flagg symboliserte at stedet også hadde vært slipp-plass under krigen. På slipp-plassen slapp TOL seg ned på noen stubber og samlet energi.

Herfra skulle vi igjen prøve å finne Habbarstadvangen. Blåmerkene var enkle å følge og TOL var spent på å få klarhet i hvor vi hadde kommet på villspor dagen før. På veg til julebordet hadde vi uten tvil foretatt litt sikk-sakk bushing, det var slett ikke så langt til Habberstadvangen denne gangen. Plutselig kjente vi oss igjen, stedet der vi hadde mistet stien dagen før. Det som hadde lurt oss i skumringen var at stien gjorde en skarp vinkling.

Det skal sies at sikk-sakk bushing ikke er noe uvanlig bevegelsesmønster i forbindelse med julebord, det er imidlertid et klart vanligere fenomen på veg hjem fra festen enn på veg til.

På setervollen ved Lynessetra diskuterte vi vegen videre. Bautaen brukte et gammelt kart, og sleit med å finne Lynessetra. Vi lurte et øyeblikk på om kartet var så gammelt at den nå nedlagte setra var bygd etter at kartet var utarbeidet.

Himmat på trass
Videre plan var å gå sørvestover, passere Skarbergsdalen og havne ved Bautaens hus i Kleiva. TOL havnet raskt inn på noen forvirrende stier, og sjøl om vi kunne bruke sola som verdens sikreste kompass gikk vi helt klart for mye rett sørover. Overbevist om at nå må vel snart stien svinge vestover. Bautaen Wenger hadde jaktplaner utpå dagen og begynte å få dårlig tid. Han trengte mer fokus og framdrift enn det resten av gruppa kunne by på. Og nok en gang viste han seg som en handlingens mann. Han takket raskt for en meget vellykket julebordstur og gjorde et brutalt rykk rett vestover. Bautaen var borte før vi andre fikk bestemt om vi skulle henge på. Han ville himmat på trass……

Resten av TOL hadde nok av tid og ruslet rolig videre i kronglete terreng. Vi nådde etter hvert Ørkyttjennet. Det lille tjernet reddet oss fra vår kroniske søroverorientering. Skulle vi fortsette sørover nå, så måtte vi legge på svøm. Det var ikke noe tema. Dermed måtte vi velge øst eller vest. Siden vi skulle himmat på trass, blei vest et naturlig valg. I god fart krysset vi Skarbergsdalen på stien fra dagen før. Vel nede i Hestdalen kom vi snart fram til Hoel sine jaktslott, derfra gikk det rett vest opp til Hemlihøgda.

Der takket en til pent for seg, Aas, han ville fortsette åsryggen sørover. Himmat på trass………

Dermed var det bare to igjen, Skovseth og Hoel, de ruslet rolig tilbake til utgangspunktet, Hol østre.

En to-dagers tur på det sentrale Østland uten å møte et levende menneske, bortsett fra noen i bil. I de djupe skoger og daler er det befriende stille.

TOL-julebordet 2011 er historie.