GJERDRUM PÅ LANGS HØSTEN 2007

Ei langhelg sommeren 2007 hadde Tversoglangs (TOL) planer om å gå Hurdal, Nannestad og Gjerdrum på langs. Ved lunsjtider søndag, med Hurdal og Nannestad i seks par bein, ble seks ganger ubehag i beina definert som tilløp til smerte. TOL – filosofien ble da hentet fram, der heter det blant annet at Tversoglangs skal unngå smerte. Konsekvensen ble at vi takket høflig nei til å fortsette. Vi ønsket ikke å stemple Gjerdrum med så slitne kropper. Kommunen, som på kartet ser så liten ut, viste oss muskler. Men vi lovte Gjerdrum å komme tilbake.

Lørdag 24. november ble dagen. Fire Tveroglangsere: Wenger, Hoel, Aanerud og Aurstad, skulle tråkke Gjerdrum fra sør til nord.

Fra sør til nord var nytt for TOL, alle tidligere turer har gått fra nord til sør. Vi vil nødig kalle det gambling, men alle følte en viss uro med tanke på dette retningseksperimentet. Ei utflytta Gjerdrumsdame, som Hoel snakka med ei drøy uke før ekspedisjonsstart. mente det var lurt å gå fra sør, fordi vi da fikk sola i ryggen. En skal alltid lytte til lokalkjente. Sola glimret med sitt fravær denne novemberlørdagen, men på generell basis var det et godt retningsråd.

Ubehagsfaktor (UF)
På planleggingskvelden, alltid siste torsdagskveld før avmarsj, alltid uten Aurstad og alltid med styrtregn, var det en viktig prinsippdiskusjon. Den dreide seg omkring kombinasjonen korte ekspedisjoner og ekspedisjonsopplevelse. Vil en kort, eventuelt smal, kommune gi særlig varige minner? Eller kreves et visst tilløp til ubehag for å skape full uttelling?

Vi studerte kartet, Gjerdrum på langs er ca 10 km i luftlinje, våre veivalgsplaner antydet en total marsjlengde på 15-17 km. Med møre kropper på sommerekspedisjonen 2007, fortonet Gjerdrum seg som en muskelbunt det ikke fristet å utfordre. Nå fem måneder seinere med uthvilte kropper, snek det seg inn en tasskommunefølelse som gjorde oss urolige. Kunne Gjerdrum, selv for Tversoglangs, bli litt for enkelt?

Denne diskusjonen la grunnlaget for banebrytende TOL- forskning. Vi tok utgangspunkt i noe vi kaller ubehagsfaktor (UF) med skala fra 0 til 12 (TOL(v)). UF på null betyr totalt fri for ubehag, mens UF på 12 er smerte. Dersom en eller flere på en Tversoglangs - ekspedisjon kommer i UF 12, vil det medføre øyeblikkelig stans og påfølgende uttransport fra villmarka.

Vi satte i gang et eksperiment. Wenger pådro seg feber, litt snørr og hoste, Hoel pådro seg rakfisklag kvelden/natta før ekspedisjonen og Aanerud ble sendt på en innflyttingsfest på Majorstua. Aurstad fikk i oppgave å være et kontrolledd med lav UF. Han skulle holde seg hjemme fredag ettermiddag og kveld, stå over fredagsvasken, se på hele gullrekka, kun ta seg ett glass rødvin og gå til sengs relativt tidlig. Dermed var meninga at Aurstad skulle ha UF 0 lørdag morgen, mens de tre andre skulle ha UF i området 3-5. Målet var å kvantifisere riktig nivå for basisubehag i små kommuner, samt å undersøke alternative opplegg for å skape dette definerte basisubehaget.

Snakke med elg
Lørdag morgen på vei til Gjerdrum sin sørgrense, var det friluftsprogram på NRK P1. Hovedgjest var Lars Monsen, mannen vi ikke liker å sammenligne oss med når det gjelder geografi, utfordringer og smerte. Han snakket om dette med å møte ville dyr. Da hender det ofte at Monsen prater til dyra. De farligste, bjørn og ulv, snakker han hardt til for å skremme. Blir det skummelt nok bruker han samme språk/dialekt som folk i området.

Men han snakker også til elg. På dette punktet, spurte den lune programlederstemmen: -”Og elgen, Lars, trur du den skjønner hva du sier, kommuniserer dere?” Det ble stille, Monsen tok tenkepause. Tversoglangs satt som frosset fast. Vi sa ingenting, men hadde felles tanker: Vær så snill, Lars, ikke gå i elgefangstgropa, dette er kritisk, du må ikke si ja, du må ikke ……. Så brøt den rustne, villmarksstemmen stillheten igjen: -”Nei, …..nei, elgen skjønner ikke hva jeg sier”. Sakte og forsiktig begynte vi å puste igjen.

En annen tanke kom opp, var det tilfeldig at Lars Monsen var på radio denne lørdagen? Kunne det være et tegn? Vi begynte forsiktig å foreberede oss på at Gjerdrum kunne bli mer ekstremt enn forventet.

Ringdalsveiens hvite ringer
Vi kjørte til Gjerdrum sin nabokommune i sør, Skedsmo, og svingte inn Ringdalveien. Der var en eldre Skedsmokar ute for å lufte bikkja. Vi benyttet som vanlig enhver sjanse til å snakke med lokalbefolkning og spurte om hvor vi kunne parkere. Han ga oss en kort og litt mystisk forklaring: -”Kjør tre hundre meter innover til dere ser noen hvite ringer. Bommen er stengt så lengre kommer dere ikke uansett”. OK, bom hadde vi ikke tenkt på. Dermed var det klart at vi måtte gå et par kilometer mer enn planlagt i Skedsmo før vi kunne begynne på Gjerdrum.

På den korte kjøreturen rakk vi å spekulere veldig mye omkring hva den kryptiske meldingen om ”de hvite ringer” innebar. Etter litt famling fant vi noen granbusker som var merket med gamlingens parkeringskode, og satte fra oss bilen. Klokka var 10 lørdag formiddag. Vi gjorde de siste forberedelser og tok sekkene på rygg. Det var dags for dagstur og sekkene var utrolig lette i forhold til det vi er vant med på lengre ekspedisjoner.

Aurstad hadde UF på 1, den skulle vært 0. Avviket skyldtes at han ikke hadde klart å argumentere seg vekk fra en runde med støvsugeren fredag ettermiddag. Og ikke nok med det, han hadde zappet totalt 10 minutter innom TV2, i stedet for konsekvent å holde seg til Beat for Beat, Nytt på Nytt og Grosvold. Sånt skaper ubehag. Febervarme Wenger, rakfiskentusiasten Hoel og fredagsnattas Majorstukonge Aanerud hadde UF på henholdsvis 4,3 og 5.

Snakke med hare
Det var overskyet og fem minusgrader. Underlaget var frossen mark, med et tynt rimlag. Første delmål var å komme seg til Gjerdrumgrensa.

Etter noen minutters rusling nordover på grusvei, fikk vi plutselig øye på Helene Harefrøken i veikanten. Hun var kledt i en nydelig hvit drakt. –”Hei og hopp vi er så glad i dag, og hva slags ærend er du ute i, Helene?”, spurte TOL. –”Åh, det er så trist - i går var jeg på et ordentlig førjulsharaball”, svarte den nydelige hvitkledte. –”Er det trist, det høres da riktig så morsomt ut?!”, sa de to i TOL som ikke hadde vært på fest kvelden før. –”Joda, i natt var det gøy, så gøy at jeg rent ut glemte at det er harajakt”. I det samme hørte vi optimistisk bjeffing fra ei harabikkje. Helene smilte sitt tapreste harefrøkensmil, snudde rundt og forsvant til skogs. Elger, nei de skjønner ikke norsk, Lars... ikke ett ord.

I neste sekund var den bråkete, blodtørstige harabikkja der. Ved synet av TOL ble den akutt stum og bevegelseshemmet. Spørrende betraktet den oss. Vi pekte i stikk motsatt retning av der Helene Bakrusfrøken løp, og den naive bikkja satte fart igjen.

To hundre meter seinere, rundt neste sving, nikket vi blidt til en harajeger som stod tålmodig på sin post. –”Jaså, du prøver jaktlykken”, konverserte vi vennlig. ”-Ja”, smilte jegern,”prøver haran i dag”. Vi titta interessert rundt oss med innøvd jaktmine og ønsket lykke til på skikkelig jaktvis: –”Sier du det, gitt, ja du får ha skitt jakt, da”!

Titte på Gjerdrumshøner
Vi hadde forlatt grusveien og gikk på fin sti. Til høyre for oss hadde vi Høgsmåsan, ei myr som ligger på grensa mellom Skedsmo og Gjerdrum. Vi passerte Ringdalskoia klokka 11.10, koia som er åpen fra kl 11.30 på søndager. TOL var ett døgn og 20 minutter for tidlig for vaffel og kaffe. Men koia var stilig.

Her og der så vi løypemerker for et sykkelritt som kalles Raumar-rittet. For de av oss som nesten ikke har syklet siden apache-syklenes tid på 70- tallet, var det veldig nærliggende å tenke på ordspillet Rævmarerittet, men det ordspillkruttet har sikkert mange funnet opp før. Vi aner heller ikke hvor langt rittet er, kanskje er det uproblematisk for stjerten. Uansett, et flertall i TOL mener at kroppen er bygd for å gå. 

Inn på grusvei igjen og for første gang så vi skilting til Busterudvangen. To småfugler av ukjent type kom i stor fart fra høyre og suste mot Busterudvangen. Ikke kjenner vi dette stedet, men vi burde kanskje gått bortom?

Deretter fulgte fire kilometer med rask forflytning nordover, forbi søndre Hønsivangen, Askvangen, Jordmyrane, vesle Askvangen og nordre Hønsivangen. Ved nordre Hønsivangen fikk vi selvsagt se to snertne Gjerdrumshøner (les ryper) som kom gående mot oss. De både snakker og skjønner norsk, garantert. Plutselig 100 meter før vi skulle møtes og nikke blidt, forsvant de inn til venstre. Mot Busterudvangen de også, hønene i samme retning som småfuglene.

Den rakt nordgående grusveien la grunnlaget for effektiv framdrift. Vi måtte passe på at fokuset på framdrift ikke kom i veien for nytelse av øyeblikket. Derfor bevilget vi oss et kvarters hvile. Midt i grusveien var ikke egnet pausearena, derfor gikk TOL 20 meter inn i skogen vest for veien. Kort avstand, men flere lysår mer idyllisk. Wenger og Aanerud tente pipa, Hoel tok en stor pris snus og Aurstad en boks med Ringnes. Ikke det at Tversoglangs forherliger milde rusmidler, men pila gjorde knapt utslag på ubehagsskalaen. Gjerdrum en lørdag formiddag i slutten av november var rett og slett behagelig for Tversoglangskropp og –sjel.

Elgbiff ved Gjermåa
Da kvarteret var unnagjort hadde vi blitt litt kalde og det var godt å bevege seg igjen. Vi fortsatte en kilometer nordover på denne grusveien før vi kom til en bom og et T-kryss. Og når Tversoglangs møter en bom, så hopper vi ikke over og smyger heller ikke under. Vi velger den tryggeste løsningen som er å gå rundt. Ekspedisjonen fortsatte til venstre og nærmet seg den nydelige elva Gjermåa: Ekspedisjonens dessertsaus. Raskt skjønte vi at dette kanskje er kommunens mest populære turmål. Vi ble nemlig forbikjørt av fem-seks biler i løpet av noen hundre meters distanse. Sju biler var parkert på en stor plass, en alene ellers i tre grupper med to biler i hver.

Endelig forlot vi grusvei, en meget fin sti skulle lede oss mot drikkevannskilden Buvatnet. Aanerud hadde vært i dette turområdet mange ganger tidligere og fikk kjentmannsrollen. Nord for Buvatnet er det flere fine, små fosser. Først Prestfossen.

Vi begynte å glede oss til bål, elgbiff, potetmos, bernaise og TOL-kaffe. Aanerud hadde en plan; Myrgruvefossen skulle bli stedet for et herlig måltid. En villstyring av en foss i TOL –målestokk. I trygg avstand fra de brusende vannmassene var det opparbeidet en fin bålplass.

Snart brant det heftig på et skikkelig ekspedisjonsbål. Matansvarlig Aanerud plukket ingrediensene ut av sekken. Ikke noe galt med grillpølser, men Tversoglangs har en annen mattradisjon på sine ekspedisjoner. Hoel løftet fem store elgbiffer ut av sekken sin. Tanken var å medbringe ca 1,5 kg kjøtt. Men tarering av kjøkkenvekta ble glemt, konsekvensen var at kjøttmengden nok veide nærmere 3 kg! I overkant mye til fire mann, særlig når to av de fire hadde vært på fest dagen før.
 

Akkurat i det maten ble servert kom snøen. I tett snøvær nøt vi det møre elgkjøttet med tilbehør. Ved Gjermåelvbredden i slutten av november, var alle enige om at det var godt å ikke bade. Måltidet ble kronet med den råsterke TOL – kaffen.

Vi ryddet deretter vekk alle spor etter hvile- og matpause. Og nysnøen var en særdeles effektiv samarbeidspartner i jobben med å gi rasteplassen et preg av fullstendig urørt natur. Da lunsjpausen begynte satt vi i omgivelser som bar preg av sein høst. I løpet av lunsjen hadde vi beveget oss inn i full vinter. Det er en helt spesiell følelse når en underveis i en ekspedisjon opplever at årstider skifter.

Gjerimåsan
Så forlot vi den praktfulle Myrgruvefossen og Gjermåa, og fortsatte i retning Årstadvangen. Snøteppet hadde lagt seg på den delvis isdekte stien, det gjaldt å trå varsomt. Ved Årstadvangen var det vanskelig å finne riktig sti videre, på kartet gikk den rett nordover. Denne nordoverstien kunne vi ikke finne, derimot var det ett tydelig tråkk vestover og en godt merket sti østover.

Wenger ledet stifinneraktiviteten på rutinert vis, mens Aanerud skiftet GPS - batterier. TOL gikk off-pist noen meter nordvestover før vi krysset mot øst. Systematikken gjorde nordoverstien sjanseløs i gjemselleken, snart plantet vi beina i riktig tråkk.

Øst for oss hadde vi nå naturreservatet Gjerimåsan, ei veldig spesiell, bevaringsverdig nedbørsmyr. Vi var i gang med de aller nordligste deler av Gjerdrum. Stien gikk i lett terreng og fulgte vestre kant av Gjerimåsan. Snart skulle vi knytte vår vei inntil der vi stanset på sommerekspedisjonen gjennom Hurdal og Nannestad. Vi ventet nå bare på øyeblikket da vi skulle kjenne oss igjen, at terrenget på et vis skulle falle på plass. Og plutselig var bekken der, den grensebekken som vi avsluttet forrige ekspedisjon ved.

Gjerdrum kurerer gruff
Aldri har TOL vært så spreke ved målgang. Ingen vonde bein, ingen slitne kropper, rett og slett gjennomgående behagelig psykisk og fysisk tilstand. Gjerdrum hadde fungert som naturmedisin for å viske ut basisubehaget som enkelte av oss følte noen timer tidligere, ved ekspedisjonsstart.

Gjerdrum hadde fått sin plass i TOL- historien. Det gjenstod bare en drøy kilometer i Nannestad for å komme seg til bilen, som var parkert ved Grøsåkervangen. Tjue meter fra bilen var unge Aanerud allerede mentalt i mål, han glemte den lumske isen under nysnøen. Resultatet ble et solid, men heldigvis smertefritt fall.

Mens vi stod og lo vennskapelig av han som lå i nysnøen, kom det vi tror var en ulv løpende forbi. TOL registrerte knapt villdyret, og ulven brydde seg lite om oss. Den spurtet videre i retning Gjerdrum. Tversoglangs har en egen vurderingsmåte på ulike situasjoner vi havner i. Spørsmålet blir: Dersom ulven hadde stoppet, ville du blitt: A) redd, B) kåt, eller C) ville du fnyst. Svar: A) Redd.

Der i grensetraktene mellom Nannestad og Gjerdrum, var det godt å slippe vurderingen om ulven skulle skremmes vekk med harde ord på Nannestad- eller Gjerdrumsdialekt.