HURDAL OG NANNESTAD PÅ
LANGS 2007
Ekspedisjonsgruppa Tversoglangs (TOL) planla å langse tre
kommuner på Øvre Romerike i løpet av ei langhelg. Hurdal,
Nannestad og Gjerdrum.
Grunnmuren i Tversoglangsfilosofien er å unngå smerte og
risiko.
Korte
ekspedisjoner på tvers og langs – utfordringer, geografi og
smerteterskler som vanlige folk kjenner seg igjen i.
Tversoglangs søker verken risiko eller smerte!
Vi visste det skulle bli tøft. Gjerdrum er imidlertid
arealmessig en lillebror. Tanken var at når vi først hadde
flyten sørover gjennom Hurdal og Nannestad, så skulle vi
like gjerne ta med lille Gjerdrum i samme slengen. Fortsatt
i Nannestad, ved lunsjtider søndag, innså vi at Gjerdrum har
muskler. Muskler nok til at Tversoglangs ser sin
begrensning. Seks ganger tilløp til ubehag ble definert som
smerte. Og ved tilstanden smerte sier Tversoglangs stopp. Ta
det med ro, Gjerdrum, TOL kommer snart til dere. Det ville
vært urettferdig å TOL-stemple kommunen i så sliten
tilstand.
Hurdal på langs
Mai, Det Herrens år
1637:
Tung
tåke ligger over Nordre Hurdalen. Det er sju vintre siden
han kom hit. Veli-Mattis begynner å bli en gammel mann nå.
Det er ikke like lett å bevege seg på tvers og langs i de
djupe skoger lenger. Han tenker tilbake på uår og sult
hjemme i Savolaks for over 20 år siden. Og gode år i Sverige
inntil skogbrenning før rugdyrking ble forbudt, skogen
skulle brukes som brensel på jernverkene. Restene av snø er
snart borte, nok en vinter er heldigvis over. Noen
solstråler trenger gjennom disen, varmen gjør godt i den
slitne kroppen. Han lurer på hvor langt han har vandret i
løpet av livet. Tenker at her, i disse store skogene, vil
jeg, Veli-Mattis, bli til døden kommer og henter meg. Han
kjenner et savn etter Marja-Virrpi. Fem vintre har gått
siden hun ble svakere og svakere og til slutt rolig seilte
inn i dødsriket. Det var i mai, han gravde selv graven.
Rugen, som ble sådd i fjor, står grønn og livskraftig. Rugen
såes det ene året og trenger en vinter før den gir avling
sommeren etter. Snart skal han igjen se flammene ta gammel
skog, og i den svarte, livgivende asken skal det dyrebare
såkornet legges. De to eldste sønnene driver lenger vest, i
Skrukklia. Den yngste, Gullik, er fortsatt hjemme. En
kraftig bygd 15-åring som er til god hjelp. Han har sterke
hender, og kort, bratt nakke akkurat som faren. Veli-Mattis
tenker at her er det godt, her vil vi bli i mange
generasjoner. Kommer de til å huske at det var meg,
Veli-Mattis som tok dem hit, helt fra Finland? Her i området
vil det for alltid bo folk med litt blod fra Savolaks i
skrotten. Han kjenner seg sterk og stolt og sola bryter for
alvor gjennom disen. Det er sommer, og i et kort glimt er
det en lettere stemning i en kropp der toner i moll er det
normale. Tømmeret må snart vike for rugen i det som skal bli
Veli-Mattis sin siste sommer.
Avmarsj
Halve Tversoglangs har slekt fra Hurdal. Sannsynligvis
inneholder TOL til sammen noen milliliter finneblod
fortsatt. Noe annet halve TOL har felles, er ei mor som
heter Bjørg (50, 68 og 76). Bjørg (76) debuterte som sjåfør
for TOL på denne turen. Dette er Bjarne sin stolte mor. Den
andre piloten er vår faste sjåfør: Hoel senior. Trygt framme
ved sørenden av Høversjøen, like nord for grensa til Hurdal,
skal bein erstatte hjul. Ekspedisjonsgruppa Tversoglangs
skal gå Hurdal på langs, fra nord til sør. Kommunen var
viden kjent for sterke myggplager, men myggbestanden er
drastisk redusert de seinere årene. Myggnedturen startet
omtrent samtidig med åpningen av hovedflyplassen, lufta er
kanskje ikke for alle…?
Hoel senior har erfaring med disse avskjedene, rutinert
slipper han sine tre TOL- passasjerer ut av bilen,
ønsker
oss god tur og reiser hjem. Bjørg (76) vil imidlertid få med
seg selve avmarsjen. Hun byr på Twist, omtanke og en intens
fotoseanse. I all viraken glemmer uheldigvis Bjørg (76) sin
sønn, Bjarne (37), han får ingen dobbel koseklem i
avmarsjpresang! Et lite øyeblikk kjenner Bjarne på en
stemning han beskriver som fjorårskalvfølelsen. Det er slik
at elgkua på forsommeren jager vekk kalven fra året før, for
å kunne ta seg av den eller de nye. Usikre og sjalu beveger
disse fjorårskalvene seg rundt uten mål og mening.
Midt oppe i disse sterke scenene gir knotten oss klar
beskjed om at den ikke har latt seg skremme av en Jumbo-Jet
eller 10 i timen! Den samme halvparten av TOL som mest
sannsynlig har størst mengde finneblod i kroppen, beroliges
av at de har tatt med hver sin finmaskede mygghatt. Den skal
bli god å ha. Bjarne, den forulempede fjorårskalven, har
både mygghatt, finneblod og ei mor som heter Bjørg. Det gjør
godt med gruppetilhørighet.
Klokka 14.07 den 29. juni 2007 tar vi de første skritt mot
sør, sju minutter etter skjema og 377 år etter at
Veli-Mattis kom hit.
Fjellsjøkampen
Etappe nummer en på dag en skal løfte oss fra snaue 350 moh
og
opp
til Akershus sitt høyeste punkt, Fjellsjøkampen, på 812 moh.
Det har regnet mye de siste dagene. På kartet er ruta merket
som sti, men denne dagen er bekk en mer dekkende betegnelse
enn sti. Bekken går over i søkkvåt myr når vi nærmer oss
toppen. Men selvsagt nyter vi det, sjøl om vann sakte siger
inn gjennom Gortex og lær. Alle PC`er er skrudd av, alle
mobiler er, om ikke avskrudd, brakt til stillhet. Eventuelle
sjefer og kunder er alle andre steder enn nord i Hurdal.
Bevegelse mot sør gjennom Hurdal, Østlandets perle, er den
herlige oppgaven. En oppgave som skal løses uten PC.
Rett før toppen møter vi et par med hver sin hund:
Østfoldingær – ingen tvil! –”Det er svart`a knott oppå
der!”, opplyser hun som vi i etterkant kaller Tanja. Vi
lurer et øyeblikk på om svartaknott er en egen art, før vi
skjønner at hu mener ”store mengder helt vanlig knott”.
Tversoglangs gir alle vi treffer et avsnitt i etterkant. I
noen minutter etter slike korte møter tildeler vi dem en
fiktiv identitet, det er ikke vondt ment. Menneskekjenneren
Bjarne leder an: Dette er åpenbart Tanja og Remi fra
Fredrikstad. –”Vi sku heller vøri i Skjeberrkilen å bada,
Remi, bruke feriedaer i detta knotthøle, du er`nte rektig,
Remi”. Han har hørt gnålet før og svarer`nte. Det var andre
tider da han og guttæne, oftest Raymond og Rino, dro te
Sverige i feriæne, på åttitalet. –”Glømær`nte når`n Rino
flaug tvers gjennom et piggtrådgjerde etter et vorspiel
utafor Strømstad i `87!”
Samtalen går fortsatt på Østfolddialekt da vi får øye på
det, Akershus sitt høyeste punkt: Fjellsjøkampen, 812 meter
over havet, for eksempel havet utafor nye Fredrikstad
stadion. Tårnet på toppen er et imponerende byggverk. Trygg,
innebygd trapp i solid treverk, helt etter vår smak. Nesten
uansett hvor klønete du beveger deg kan du rett og slett
ikke prestere å falle ned! Oppe i tårnet spiser vi lunsj fra
medbrakte matpakker. Skog og atter skog fyller synsfeltet. I
sørøst ser vi det høyeste berget i Eidsvoll, Mistberget (663
moh). Der er tårnet høyere og skumlere, bygd i metall og mye
mer luftig. Den høyeste kampen i Eidsvoll er Skreikampen
(698 moh). Fjellsjøkampen går altså seirende ut av
toppkampen mot Skreikampen. I vest er Hadeland, mot nord kan
vi skimte litt av bebyggelsen på Toten. Og i sør da, der har
vi Hurdal og Nannestad, vårt mål for turen. Gjesteboka får
TOL- signaturene, før sekken igjen tas på rygg. Vi skal
videre!
Litt nedenfor toppen kommer vi til stedet der brannvakta
holdt til, markert med et flott bilde av noen staute
brannvaktkarer. Tjenesten ble nedlagt i 1947, den verste
tørkesommeren i manns minne. Kanskje konklusjonen var at når
det ikke en gang begynte å brenne under så ekstrem tørke, så
kunne en like godt permittere disse kara for godt? Det var
sikkert en viktig, men relativt kjedelig jobb å sitte og
skue utover skogene dag etter dag. Hadde enda finnene
fortsatt holdt på med sitt svedjebruk, da kunne rapportene
om røyk og ild kommet ofte. En kan jo lure på om rugfinnene
alltid klarte å svi av passe store jorder?
Jøngssetra
Lystig fortsatte marsjen nedover den fine stien mot
Gjødingseter. Ekspedisjonen var pur ung og 12 fjærlette bein
var totalt smertefrie. Men den harde oppstigningen til
selveste toppleiligheten i Akershuset, etterfulgt av bratt
nedstigning, hadde garantert, foreløpig umerkelig, begynt en
langsom mørning av lår- og leggkjøtt. Midt i idyllen sanser
Oddbjørn en svak lettøl-lukt og i det samme innser han at
fukten nederst på ryggen neppe skyldes kun svette. I løpet
av sekunder har han pakket ut av sekken og funnet den utette
boksen. Øksa har ligget inntil den ubeskyttede six-packen og
gnisset hull i det tynne metallet. Uaktsomhet øksedrap på
uskyldig ølboks! Turregel: Ubeskyttet six (pack) kan gi
trøbbel!! Tversoglangs deler den skvetten som er igjen.
Resten av ølet har gitt Oddbjørn og hans eiendeler en
særegen lukt.
Akkurat
der stien fra Fjellsjøkampen leder oss inn på en grusvei,
står det på et skilt at vi befinner oss 503 moh. Morten sin
GPS korrigerer dette til 508 moh. Skolelærer Atle sier da at
vi kan flytte skiltet opp i toppen av ei lita bjørk som står
ved siden av skiltet, så blir det riktig. Vi andre blir
stille og Atle skjønner raskt at han har tabbet seg ut.
Bjarne blir ikke bare stille, han blir fullstendig målløs.
Da han etter hvert kommer til hektene uttrykker han skepsis
til at Atle fungerer som lærer for Aurstad jr. Skiltet
skulle selvfølgelig vært gravd ned. På den annen side ville
det da ha svært begrenset informasjonsverdi. Vi lar skiltet
stå i fred. Heldigvis for Atle møter vi like etterpå et
ekorn på vår grusvei. Atle er raskt frempå og ymter om at
ekorn bærer navnet Skirrus på latin. Vi sjekker ikke
om dette stemmer, men Bjarne blir litt lettere til sinns.
En lysning dukker opp foran oss, vi passerer snart både
hytter og hus for første gang på ekspedisjonen. Den lille
grenda bærer navnet Gjødingssetra eller Jøngssetra som
lokalbefolkningen kaller det. Her har Bjarne vært på
hyttetur i barndommen. Et flott sted! Her er det folk på
hyttene. En eldre kar iført boblejakke (!) og store
hørselvern klipper hytteplenen. Han fører sin grasklipper på
en eminent måte, i rolige, profesjonelle drag stusser han
foran hyttas sørvegg. Vi svinger etter hvert av
Gjødingseterveien inn til høyre mot Handsagmyra.
Det blir en liten rast på brua over Fjellsjøelva. Haakon tar
hull på en pose Baconsvor, sin merkelige turproviant.
Spørsmålet dukker opp: -”Hvor mange poser har du med denne
gangen”? Haakon forteller at han kjøpte 15 poser, har spist
tre, så nå har han igjen 9 eller 12! Vi måtte jo innrømme at
han var inne på noe, han visste at det var færre enn da vi
startet turen. Hensikten var antagelig å gi Atle litt
sjøltillit etter høydemeter- bommen? Vi lot Atle komme med
fasiten, og dermed kunne vi forsette uten mer matteprat.
Den nydelige skogsveien går oppover og sørover. Neste delmål
er å nå ei annen litt større grend: Brattlia. For Bernt er
Brattlia ekstra interessant. Morfaren var født og oppvokst
der, og hadde etternavnet Bratlien. Utseendet hans hadde, i
følge ekspertene, finske trekk. Skogsveien stopper og noen
hundre meter med kratt og myr ligger mellom oss og Brattlia.
Kanskje tråkka vi akkurat rett forbi noen av Veli- Mattis
sine gamle rugåkre i kanten av denne myra? Finnene var ikke
alltid like populære på 1600- tallet og ble tidvis dårlig
behandlet. Verst gikk det utover de som ble kalt lausfinner.
De var det lov å skyte!
Bukkehelvetet
Oddbjørn klarer å tråkke sine nye kvalitetsstøvler djupt ned
i myra, resultatet er selvfølgelig at myrvannet siger inn
gjennom ullsokkene. Kratt-tettheten avtar og vi treffer
Brattlia noen hundre meter fra toppen. Helt øverst ligger
Brattlistua der Bernt sin slekt holdt til. Vi går ikke opp
dit, men fortsetter langs kanten av et beite.
Der får vi øye på en dyreart som TOL har den største respekt
for. På en tidligere ekspedisjon hadde vi to enorme hester i
hælene, men klarte i siste øyeblikk å kasta oss i sikkerhet
over et gjerde. Oddbjørn har valgt ei litt annen rute, vi
andre hører bare svak surkling fra myrstøvlene inne i
krattet. Plutselig oppdager de to hestene oss og begynner
umiddelbart å rusle i retning TOL. Selskapssjuke eller
drapsmaskiner!?! Vi øker hastigheten og tar sikte på et
gjerde, akkurat som i fjor. Sekundet før vi skal ta sats inn
i sikkerheten, bryter en skarp stemme stillheten: -”Kan itte
gå inn der!” Det er ikke Brattlifinnen som snakker, men en
moderne Brattlibonde. –”Der er det fire ville sauebukker!”,
fortsetter bonden.
Det vi trodde skulle bli en flukt inn i sikkerheten, kunne
blitt en reise fra asken til ilden. En sats inn i evigheten,
men tusen takk til Brattlibonden som advarte oss. Skarpheten
i stemmen lærte oss at et par selskapsjuke drapsmaskiner av
noen hester er rene kosen i forhold til fire villbukker! Men
hva nå? –”Di får gå over materialhaugen der borte”. Bonden
peker i retning et enormt brenneslekratt. Er det ikke det
ene så er det det andre, skumle dyr versus skumle planter.
Brennesle frister heller ikke. TOL får ikke ro. Vi velger en
mellomløsning langs gjerdet, og ender etter hvert trygt inne
på tomta til naboen.
Vi fem på nabotomta kan senke pulsen, men hvor er Oddbjørn?
Han har unngått hestene og den hjelpsomme, men, med rette,
litt irriterte bonden. Frykten tar oss plutselig, pulsen som
nettopp ble senket øker igjen. Har Oddbjørn blitt et
villbukkoffer? Nei da, han kommer slentrende nedover mot
oss. Totalt uvitende har han gått tvers i gjennom
bukkehelvetet, utrolig nok har han bare sett ei søye med to
lam!
Eta
si ega ull
Rolige, men litt preget av tilløp til risiko, fortsetter TOL
-marsjen i vakre omgivelser nedover den bratte lia Brattlia.
I bånn av dalen går riksveien mellom Hurdal og Lygna. En
snau kilometer må Tversoglangs motvillig følge asfalten
vestover mot Lygna. Dette underlaget står meget lavt i kurs
og heldigvis kan vi ta første grusvei til venstre mot neste
delmål: Knaisetra. Men for å komme dit må vi bratt oppover.
Ingen tvil om at første del av denne ekspedisjonen skaper
møre legger og lår. Sekkene begynner allerede og føles
tunge. Men det nydelige terrenget skaper en lett stemning i
den fysiske anstrengelsen.
Slitne og svette tar vi en velfortjent rast på
Knaisetervollen. Bjarne innleder en veldig god samtale med
ei gruppe sauer. Særlig finner han tonen med en litt
forvirret og ensom lamunge. Bjarne forteller sauevitser til
folk og småfe, og alle storkoser seg. Etter å ha rettet på
ullsokkene med svette hender, tar han i mot tilbudet om en
bit mjølkesjokolade. Med fingre fulle av ull som klistrer
seg til sjokoladebiten, vegrer Bjarne seg et øyeblikk før
han serverer det noe ukjente ordtaket: -”Det er aldri noen
som har daua av å ha eti si ega ull!”. Og det ser ut som den
ullkledte sjokoladen smaker fortreffelig.
Sekken på rygg igjen, flere høydemeter venter. Vi finner en
brukbar sti som kan lede oss til en grusvei oppe på
åsryggen. Her får vi oppleve storfugl på nært hold, først
ser vi stjerten av ei røy. Sekunder etter kommer sjefen
sjøl, en ordentlig velvoksen tiur (Tetrao urogallus).
I lav høyde dundrer den inn gjennom gammel skog bare 20
meter fra der vi står. Glideflukt avløst av raske vingeslag.
Det kjennes godt å fortsette sørover på grusvei i lite
kupert terreng. Helt siden avmarsj har vi for det meste gått
bratt opp - eller nedover. Oddbjørn har de tyngste lårene,
og er nok den som setter mest pris på lettere terreng. Vi
skjønner at han trives da sitater fra ”Ronny og Ragge”
(svensk komi fra begynnelsen av 90- tallet) kommer tett
som hagl!
Langt borte i øst kan vi se tårnene på Misty Mountain, et av
Eidsvolls høyeste fjell presenterer seg på en nydelig måte,
også når man betrakter det fra gærne sida.
Overnatting
I
planleggingsfasen ble Andtjennvika i Øyangen, en stor sjø på
grensa mellom Hurdal og Brandbu (?), vurdert som en mulig
lokalitet for overnatting. Ekspedisjonen har vært tøffere
enn antatt, og TOL innser at det blir for langt. Valget
faller på Nordtjenn. Klokka er halv ni da dagens marsj
avsluttes i sørenden på dette tjernet. Fin leirplass mellom
vei- og vannkant. Teltoppsetting, bål og matlaging står på
programmet og det tar tid. TOL vil unngå stress, derfor
synes vi at dagsmarsjene bør avsluttes ca kl 20 – 20.30.
Den erfarne friluftsmannen, Morten, sitt telt kommer raskt
opp. Bernt, med hjelp av Bjarne, bruker betraktelig lenger
tid på sitt byggverk. Men snart er det fyr på bålet. På
menyen står Real Turmat.
Knotten har lagt kretsmesterskapet i biting til Nordtjenn
akkurat denne kvelden. Diverse ordinære myggmidler blir
prøvd. Helt uten effekt. Vi reddes fra den sikre knottedød
av at Morten har tatt med et betydelig mer effektivt, men
illeluktende alternativ. Et nytt TOL – ordtak blir til: ”En
lærer så lenge knotten biter”. De som har knotthatt
(tidligere kalt mygghatt, men mygg fins jo knapt) er raske
med å få den på. Det var flere om blodet og det ble et
ordentlig knotterace før vinneren kunne kåres. Den
knottjævelen som overvant våre forsvarsstrategier ble en
verdig kretsmester!
Etter middagen smaker det, i beste Tversoglangstradisjon,
fortreffelig med kruttsterk TOL- kaffe, noen slurker annen
medbrakt drikke og elgpølse. Bernt har bursdag neste dag.
Bjarne opplyser at han i den forbindelse skal tilberede og
servere feltbursdagskake i morgendagens lunsjpause. Dette
skal være en overraskelse, men Bjarne veit at bursdagsbarnet
setter veldig lite pris på overraskelser som kommer brått
på. Derfor blir det gjennomgått i detalj hva opplegget går
ut på.
Hittil har Hurdal vært veldig mye opp og ned. De fem – seks
kilometerne som gjenstår til Nannestadgrensa er betydelig
mindre kupert og det føles godt. Første ekspedisjonsdag
avsluttes med standard kveldingsrekkefølge: Haakon vandrer
som alltid først inn i drømmeland, deretter yngstemann
Morten, eldstemann Bernt, skolelærer Atle, lårtunge Oddbjørn
og til slutt Bjarne B-menneske.
Maratondagen
Værprognosen, for denne siste helga i juni 2007, sa grått
vær og store muligheter for regn. Første ekspedisjonsdag
unngikk vi nedbør. Det kunne vel ikke vare? Og i femtida på
lørdag morgen fikk meteorologen rett. De første regndråpene
traff TOL – teltene. Men vi var forberedt. Innertelt var
medbrakt, kun yttertelt gir ikke tilstrekkelig beskyttelse.
En drøy time seinere hører vi den trygge Haakonstemmen
utenfor teltet. Sammen med Atle er han allerede i gang med
frokosten. Regnet øker i intensitet. For de andre er det
tidlig morgen, tørt og godt i soveposene og særdeles lite
fristende å bevege seg ut av teltet. Samtalen mellom de to
frokostkameratene går bemerkelsesverdig rolig for seg og
dreier seg om alt mulig annet enn dårlig vær. De virker helt
uberørt. En etter en tar vi andre beslutningen, vi må starte
dagen. Der ute sitter Haakon og Atle tørt under presenning,
eller jåle– tarp som det også kalles.
En liten abbor er alt vi har klart å høste fra Nordtjenn,
denne monner lite. TOL inntar heller havregrøt med
skogshonning og brunostskiver. Solid frokost er helt
grunnleggende, en maraton står foran oss denne lørdagen.
Litt før klokka ni er leirplassen ryddet, alle TOL-spor
slettet. Beina kjennes fine tross gårsdagens berg- og
dalbanemarsj gjennom Hurdal sine nordre deler. Ei natt med
hvile har gitt nødvendig vedlikehold.
Første del av lørdagen står god skogsvei på programmet.
Etter et par kilometer kommer vi inn på Jeppedalsveien. Det
regner ikke lenger. Vi tar ikke til høyre opp mot Jeppedalen,
men fortsetter sørover langs Øyangsbekken. Det er en del
trafikk på denne veien. Vi møter blant annet postbilen samt
et par biler til i godt driv oppover bakkene, antagelig noen
morgenfriske jeppedøler. TOL ser at Jeppedøler kjører bil,
men ingen sier hvorfor Jeppedøler kjører bil. Det blir en
rast i et kryss der vi skal ta til høyre ned mot Heggedalen.
Ei blid dame kommer joggende opp den tunge bakken. Vi byr på
vann, men hun svarer: - ”Det går ikke så fort”. Vi tenker at
det kanskje hadde gått fortere om du hadde fått i deg litt
drikke, men sier ikke noe.
På bakken observerer vi mange sigarettsneiper og ulldotter.
Fins det røykende sauer i Sør-Hurdal? Konklusjonen blir:
”Røyking gir røyting”. Den tobakksavhengige delen av TOL
drar fingrene gjennom mer eller mindre kraftige pannelugger
og er glad de holder seg til snus.
Øverst i Bernt sin venstre legg murrer det, dette begynte
dagen før. Det er ingen overraskelse, men han misliker det
uansett. Han er godt kjent med denne plagen fra tidligere
ekspedisjoner. Foreløpig er ubehaget udramatisk, men det er
lurt å være føre var. Morten Naprapat løser det greit opp
med en av sine effektive feltbehandlinger. Etter hvilen
fortsetter vi to kilometer på grusvei i lett terreng i en
dal som har navnet Heggedalen. Så tar vi til venstre ned
gjennom tett skog mot elva Hegga i dalbunnen, det er
grenseelva mellom Hurdal og Nannestad.
Grensevann til knes
Vi hører elva bruse vilt og skremmende lenge før vi kan se
de frådende vannmassene. TOL ønsker inderlig at vi skal
finne ei trygg og stødig bru der nede. TOL er veldig glad i
bruer, har selvfølgelig ingen dragning mot svømmeturer i
iskaldt vann. Men det blir med håpet. Elva er stor i
Tversoglangs- målestokk, minst 10-12 meter bred. Heldigvis
ser det ikke ut til å være spesielt djupt. Når det kommer
til krysningsmetode er det store variasjoner mellom de seks
tversoglangserne. Ikke overraskende er Haakon førstemann
over, han vil ha fokus og framdrift. Han misliker sterkt
usikker tråkking opp og ned langs elvebredden. Ingen nøling,
Bautaen krysser på tvers i et rett spor nitti grader på
elvas lengderetning.
Morten planlegger møysommelig sine hopp fra stein til stein.
Han minner om en alpinist der han står konsentrert og
forbereder hvordan hindringene skal forseres. Planen settes
ut i praksis og passeringen gjennomføres med suksess. Han er
imidlertid utrolig nær ved å miste balansen på løypas
vanskeligste parti. Morten ligner på en utforløper, som
etter et kjempelangt svev lander på ei ski, kroppen litt for
langt bakpå og febrilsk veiving med armene for gjenvinne
kontrollen. Atle velger å gå i Haakon sine fotspor. Han tar
imidlertid av støvlene og kaster dem inn i Nannestad. Atle
er mer forsiktig og bruker lenger tid enn bautaen, men blir
med klar margin nummer tre inn i kommunen.
De tre siste går nølende oppover langs elva. Så bestemmer
Bjarne seg. Vurderingen går ut på at tørrskodd passering
bare er å glemme. Han vasser ut av Hurdal og inn i Nannestad
med brusende grensevann til knes. Bernt vil for enhver pris
ikke bli stående igjen som sistemann og velger en closewalk
i hælene på Bjarne. Gleden over å komme velberget til andre
sida, overskygger at støvler, sokker og bukser er kliss
bløtt. Tyngre er det å takle erkjennelsen av at alt dette
vil forbli rått fram til ekspedisjonen er fullført. Oddbjørn
fortsetter 50 meter lenger opp i håp om grunnere vann og
mindre strøm, men det ender med djup vassing også for
sistemann. Uansett alle er uskadd og i godt humør.
Hurdal har fått sitt TOL – stempel!
Nannestad på langs
Det hadde vært en hard marsj denne
lørdags formiddagen med grensekryssinga som høydepunkt. Og
Tversoglangs så med entusiasme fram til en velfortjent
kvalitetslunsj. Kroppene begynte å bli tyngre, beina ikke
like fjærlette lenger, da smaker det med ekstra god mat.
Fiskesuppe konstruert av Aanerud himself er en TOL-
favoritt. Den har en grunnbasis fra en ganske ordinær
suppepose, men tilsetting av store ekstra fiskebiter
opphøyer suppa til prima kvalitet.
Så var det duket for Tversoglangs sin feltbursdagskake
signert den barbeinte kakemagikeren Bjarne! Ved
hjelp av tre medbrakte kakebunner,
syltetøy fra Nora, kremtoppings fra Tine, appelsinstrøssel
fra Freia og ett stearinlys komponeres ei absolutt
velsmakende feltkake.
Kaka
i kombinasjon med nydelig TOL – kaffe var gull. Morten er
ikke spesielt glad i kake, men han hyllet Bjarne Baker for
en fantastisk smaksopplevelse. Bedre 41-årsdag kan en
vanskelig få. TAKK, hilsen eldstemann!!
Midt i kakefesten kom en svett syklist tråkkende med
knallharde dekk på pukkunderlag. Den erfarne syklisten
Oddbjørn ga velment råd om at han burde slippe ut litt luft
for å sikre en mer behagelig reise. Med begge beina vondt
plantet i sitt eget ubehag, syntes nok Oddbjørn det var godt
å se en annen som også hadde det slitsomt. Oddbjørn
beskriver sin egen situasjon slik:
””Med tung sekk, bortimot tusen høydemeter stigning og noen
bratte nedstigninger, som er vel så utfordrende, var
bergogdalbanekommunen Hurdal tilbakelagt på langs. Det var
på dag 2, Nannestad på langs var godt i gang. Fortsatt med
tung sekk, da tilløpet til ubehag meldte seg. Føttene
begynte å bli såre under og muskulaturen i mine LRS (låra
rett i skoa)- bein begynte å murre. Tar meg litt i det når
jeg skriver om den tunge sekken, for sekkene til de andre
gutta var sikkert minst like tunge, hvis ikke tyngre. Vi
gikk på fine kjerreveier og passerte et nydelig setertun da
vår konstantfartsholder og kameramann stilte seg opp for
filming og ga ordre om at vi skulle gjøre noen sprell med
stikkord: rare gangarter. Morten gjorde noen små stunt i
front. Jeg trengte ikke å gjøre noen form for stunt,
gangstilen var rar uansett.””
Etter den fabelaktige lunsjen måtte ferden sørover
fortsette. Kaketunge kropper slet seg i gang igjen. En lang
etappe på grusvei lå foran TOL. Et underlag som ga mer og
mer ubehag i ømme bein. Grusvei er imidlertid effektivt med
hensyn til å sørge for framdrift, så det var bare å bite
tenna sammen. Ferden gikk forbi det lille Skjennumtjernet,
Kjønstadsætra som ble døpt til Hunkjønnstadsætra, uten at vi
så noen damer der, og videre forbi Hornsjøen.
LuriFaksefjell
Ved Engersætra ender veien og som planlagt ga vi oss i kast
med å bestige Faksefjell gjennom buskas. Oddbjørn sine
ubehagsytringer kom tettere og tettere, humørkurven ble i
sterkere og sterkere grad omvendt proporsjonal med
løypeprofilen. En sti fra toppen av Faksefjell skulle føre
oss videre sørover langs elva Tøla. Bestigningen av
Faksefjell fra nordsiden var beintøff, bokstavlig talt.
Belønningen var knallbra utsikt fra hytta på toppen, for ei
råbra tomt!!
Oddbjørn klarte ikke helt å nyte øyeblikket, utvilsomt hadde
han en tilstand med seriøst ubehag:
””Godt oppe i Faksefjell- lia begynte det å murre godt i en
setemuskel. Jeg begynte nå for alvor å tenke på å stå av.
Gamle Hadelandsvegen var ikke altfor langt unna og der kunne
det være greit å gi seg. Jeg sa det ikke til noen og ordet
”greit” er vel ikke riktig å bruke. Oddbjørn, det er aldri
greit å bryte……. Da vi nærmet oss toppen, spurte jeg
naprapaten om han hadde noen grep han kunne ta på denne
murrende setemuskelen. - ”Ja da, det skal vi ordne”, sa han.
Da vi kom på toppen, tok vi en av våre obligatoriske fem-
minuttere. Fantastisk utsikt utover Nannestad og Gardermoen.
Jeg prøvde å nyte den, men tankene strittet i mot og rettet
seg mot ubehaget. Jeg så på Morten at han hadde en tung
periode og fikk dårlig samvittighet for at jeg måtte
forstyrre pausa hans. Jeg lot han få den tida han trengte
for seg selv først. Morten gjorde ett par minutters
massasje.””
En sliten Morten tok, noe motvillig, sitt medisinske ansvar,
og begynte behandlingen av Oddbjørn. Naprapaten mente all
syklinga fikk ta mye av skylda for Oddbjørn sine plager.
–”Du er som en råtten fisk i konsistensen!”, var den tøffe
dommen.
Hytta ble passet på av et strømgjerde, som vi av en eller
annen grunn ikke trudde var i drift. Det var det. Bernt så
en fin hvileplass foran hytteterrassen og løftet det ene
beinet over stengslet. Gjerdet berørte innsiden av låret og
det røsket i.
TOL hvilte tørt i grått oppholdsvær. Vi lå og så på noen
regnbyger som fuktet andre deler av Romerike. Neste etappe
var å finne stien sørover fra Faksefjell, men her ble det
rot. Tross grundige søk på tvers og langs klarte vi ikke å
finne noe skikkelig tråkk. Det var like mange meninger som
ekspedisjonsmedlemmer og en kunne merke tilløp til
irritasjon. Fjellet ble omdøpt til LuriFaksefjell. Etter
hvert ga vi opp stifinneraktiviteten og bushet ned sørover
den meget bratte og vonde fjellsida. I følge kartet måtte vi
støte på elva Tøla og det stemte heldigvis.
En grusvei skulle føre oss, i lett
terreng over Bellingbrusletta, de om lag fire kilometerne
ned til gamle Hadelandsveien. Terrenget var lett, men
Oddbjørn hadde det tungt:
Etter et par kilometer på denne
grusveien, sa jeg for alvor til de andre at jeg skulle stå
av nede ved gamle Hadelandsveien. Bautaen hadde en helt
annen oppfatning, og før jeg visste ordet av det hadde han
revet av meg sekken. Sekken ble tømt og innholdet fordelt
mellom de andre. Jeg måtte snu meg og fikk noen tårer i
øyekroken. Jeg ønsket å klare og bære mine egne greier selv,
og det var en belastning å måtte se de andre bære enda
tyngre. Ett nederlag, men likevel helt nødvendig. Med
gråtkvalt stemme sa jeg at jeg skulle prøve videre med tom
sekk. Det gikk egentlig like trått, med tanke på såre føtter
og murrende muskulatur, men nå endret tankene seg. For noen
herlige kamerater, som kan gjøre sånn for meg.
Noen syntes at de allerede
hadde tunge nok sekker, og forsøkte å overbevise Oddbjørn om
følgende teori: ”Jo tyngre sekk, jo flatere nerver, jo
mindre vondt”.
Noen få meter fra gamle Hadelandsvei
ble det en ny rast på en ordentlig godplass
med
tømmerstokker til å sitte på. En god plass for hvile av noe
som ikke lenger kunne defineres som godbein. Fortsatt var
det formidabel avstand til Nannestad sin sørgrense. Sokker
av, tid for vår venn, gnagsårspesialisten Compeed. På
skituren fra Lygna til Frognerseteren hadde Bjarne ansvaret
for å sørge for Compeed. Ingen trengte det. Tre ubrukte
pakker lå i sekken hele turen. Denne gangen hadde Bjarne
justert ned rasjonen. Nå skulle alle plutselig plastre ømme
bein. Typisk! Bernt viste fram noen blåhvite bein og fikk
kommentaren: ”De beina dine! Det ser ut som du dauar
neranifra. Når`n er i ferd med å daua neranifra er det
viktig å legge seg med beina lavt”. For å unngå kamp om
Compeeden ble det avtalt at på kommende ekspedisjoner skal
den enkelte sørge for å ta med seg nødvendig rasjon til eget
behov. Oddbjørn avsluttet gnagsårshowet med å
spandere en ølboks. Atle var
nok mest glad, det var han som bar Oddbjørn sin øl.
Rovku
Neste utfordring var å komme seg over den store elva Leira.
Vassing var definitivt ikke blant passeringsalternativene.
Her måtte vi finne bru. Dermed gikk vi gamle
Hadelandsveiasfalten i noen hundre meter mot Maura, tok til
høyre og ruslet trygt over ei fin lita bru.
Ferden fortsatte vestover på en
grusvei parallelt med nye Hadelandsvei. Veien var nylig
vedlikeholdt og hadde en mjuk deilig sand, mye likt det en
kan finne i ei lengdegrop. Vi hadde allerede gått fire km på
vei etter LuriFaksefjell og tre nye km lå foran oss. Etter
hvert ble det veldig tungt. Tversoglangs lengtet etter
stier, etter et visst antall km kan en mislike grusveier
ganske intenst. De blir til grussomme grusveier. Sti føles
på et vis mer økologisk. På sti møter foten nye vinkler og
belastninger for hvert eneste tråkk, variasjon gjør godt i
slitne bein.
Plutselig får vi annet å tenke på enn den fysiske og
psykiske påkjenningen som monoton grusveibelastning
innebærer. En kukalv krysser veien 15 meter foran oss. Den
snøftende mora står igjen. Dermed er TOL mellom ku og kalv –
ingen ønskeposisjon. Det blir nøling i gruppa. De mest
pessimistiske ser for seg å bli rent i senk av flere hundre
kilo med rasende, levende storfekjøtt. Tversoglangs sniker
seg forbi uten å provosere. Dagros lar oss passere i fred,
men høres ut som ei livsfarlig rovku der den står inne i
krattet og knurrer.
Morten er sprekest og han tar i bruk samme taktikk som ofte
blir brukt når en har med unger på tur. Nemlig entusiastiske
meldinger om at det bare er litt igjen. Men den femte gangen
han melder at det bare er 200 meter til vi skal svinge av
denne veien, så fører ikke de optimistiske ordene til noen
oppløftet stemning lenger. I et siste desperat forsøk på å
høyne moralen tar han på seg ei kubjelle som ligger i
veikanten og håper at TOL-flokken skal øke tempoet litt for
å følge Morten lederstut.
Endelig er den der; undergangen som betyr at vi avslutter
vestovermarsjen. På kartet har vi sett en sti som skal
transportere oss sørover og oppover forbi Laumsætra,
Losbyhytta og Økrisætra. Men hvor er stien? Lørdagen er ikke
lenger ung. TOL føler seg heller ikke særlig unge og spreke
lenger. Vi trenger sti, framdrift, leirplass, mat og hvile!
Det har vært snakk om å nå Bjertnessjøen i løpet av lørdag,
det snakket kan vi droppe nå. Det er for langt. Men sjøen
med det stilige navnet Råbjørn er innen rekkevidde. TOL har
også en bjørn: Oddbjørn, han er ikke lenger en råbjørn,
heller ingen slagbjørn – mer en slagen bjørn egentlig.
Råbjørn-natt
Et par kilometer før Råbjørn, tilbyr de to med mest krefter
der og da: Morten og Atle, at de kan skru opp tempoet!! Du
verden! De vil gå i forveien for å finne leirplass. Vær så
god, tenker de fire andre. Sprekegutta tar sats og skrur opp
tempoet, de har på ingen måte sjumilsstøvler – likevel
vinner de fort meter på hovedfeltet som i enda mindre grad
er skodd i milslukerfottøy.
Det er grusom grusvei mellom oss og Råbjørn. For å strø salt
i såre bein, som minst av alt ønsker diskorytmer, ligger et
lite tjern med navnet Dansetjernet noen hundre meter før
Råbjørn. Den rytmen eller de damene som hadde fått oss ut på
noe dansegolv der og da finnes ei! En liten motbakke, vokser
seg bratt og lang i TOL- øyne. Men herlige Råbjørn er nær.
En intens likstank blir registrert uten at noen orker å lete
etter liket. Og så er vi der! Åtte-ti biler på en
parkeringsplass forteller oss at vi ikke er de første som
beveger seg i dette landskapet. Morten og Atle hilser oss
velkommen etter. De har vært på en rekognosering og kan
fortelle at menneskene har slått leir ved noe som heter
Råbjørnhytta. Vi holder oss unna, og følger i stedet veien
noen hundre meter til langs sjøen før vi blinker oss ut en
nydelig høyde 100 meter sørøst for strandkanten.
Kroppen føles cirka 50 kg lettere og er cirka 20 kg lettere
når sekkene kan slippes ned i lyngen. Kroppene er lettere,
men like svette. Det skal og bør bades! Vannet er vått,
kaldt og vondt, men likevel deilig. Hoel er ekstremt lite
kuldetolerant, og påstår at vannet føles 8-9 grader kaldere
for ham enn for andre. Like fullt; trangen etter å få vasket
seg overskygger at iskalde Råbjørnvann-tenner hogger seg
fast og river og sliter i alle kroppens nervebaner.
Eldstemann såper seg inn, og skyller såpevann og svette av i
18 graders isvann, mens smerteskrikene skjærer over
Romeriksåsen.
Den største tørrfurua i distriktet blir offer for det som er
igjen av Wenger sine kjempekrefter. Stammen viste at flere
hadde prøvd før, men alle hadde gitt opp. Bautaen gir ikke
opp. De siste dagers store nedbørsmengder har lagt til rette
for en 100 % trygg bålplass. Kjempetørrfurua ga fin varme
hele kvelden.
Et bad og en times hvile var ikke nok for at Oddbjørn skulle
bli optimist på vegne av sine tunge bein. Han tastet
telefonnummeret til svigermor, og varslet om at han
antagelig ville ringe igjen neste formiddag for å be om å
bli hentet ut. Haakon var sikker på at Oddbjørn snakket med
dattera til svigermora og kom med følgende
kjærlighetserklæring: ”Vi er alle veldig glad i deg,
Vibeke!”
Det er tid for festmiddag! Morten
serverer seks store kalvebiffbiter, det er så mye kjøtt at
hadde vi satt dette sammen måtte det da blitt minst et par
kalver. Og tilbehøret er godsaker: paprika, sopp (husker
ikke typen, Morten?), potetmos
og bernaise!
Og så kom Atle med en uhyre eksklusiv gave til
bursdagsbarnet: TOL T-skjorta preget med et bilde av
Tversoglangs foran Eidsvollsbygningen. Kan en få en finere
gave? La gå, 200 gram mer å bære neste dag, men det gjorde
absolutt ingen ting?
Den vanlige kveldingsrekkefølgen ble fulgt, og søvnen tok
raskt seks slitne Tversoglangsere.
Siste
dagen
Ikke overraskende, så var Wenger først ute av teltet også på
søndag. Deretter Atle, som tydeligvis liker å se Haakon
konstruere bål og frokost. Meny: havregryn + syltetøy +
rosin. Morten minstemann legger seg tidlig og står opp seint
– utnytter det som helt sikkert er den klart dyreste
soveposen. Middagen kvelden før var formidabel, det er
vanskelig å få i seg store mengder frokost. Men smaker gjør
det.
Etter en kveld ved bålet og ei god natts søvn føler
Tversoglangs seg som en gjeng med prinser, unntatt Oddbjørn;
han synes det holder med å kalle det prince mild.
Sekkene pakkes, snart er vi klar for å ta fatt på den siste
dagsmarsjen på denne ekspedisjonen. Timene med hvile har
gjort underverk med Prince mild sin beinverk og motivasjon.
Han smiler igjen. Svigermor og eventuell henting er visket
ut av minneverket! Oddbjørn har ikke bare vært ved Råbjørn,
han har rett og slett blitt til en Råbjørn!
Terrenget og stien sørover mot Bjertnessjøen er til å bli
smørblid av. Dette var en nydelig tre kilometer lang etappe.
Ubehagene forsvant fra alle TOL- hoder, det var flyt og
framdrift på herlig underlag i vakre omgivelser. Balsam for
kropp og sjel, akkurat i disse minuttene var ingen i tvil:
TOL – the tool to strengthen your health!! Oddbjørn leder an
i passe tempo, han bærer sine egne saker denne dagen.
Noen hundre meter før Bjertnessætra møter vi et par blide
turgåere i begynnelsen av trettiåra. Han: Smalskuldret med
kontorfingre, intelligente øyne plassert i et blekt ansikt.
Den fine huden røper at han tilbringer mye tid i godt
ventilert inneluft på kontoret. Helt fra barnsben av har han
imidlertid vært enda mer glad i ute- enn i inneluft, men
jobben har tatt mye tid og energi de siste årene. Hun: Mørke
lokker rammer inn et nydelig solbrunt ansikt. Ansiktet
sprekker opp, ikke i et sånt høflighetsuttrykk, men i et
forbausende ekte, varmt smil ved synet av Tversoglangs-
gjengen. Det gnistrer i de knallblå øynene, TOL myser mot
blendahvite tenner, mens en mjuk Herborg- lignende dialekt
varsomt fyller Romerikslufta: ”Det er så vakre villblomar
her.” Hun sier ikke mer. TOL- gjengen kjenner en nesten
umerkelig vibrasjon i villblomstenes pollenbærere og svarer
forsiktig -”Ja!”, i kor. Sakte går de to turgruppene videre
i hver sin retning, hun snur seg og tenker: ”Kunne eg enda
fylgja dei karane i staden, eg vil plukka villblomar!”.
Dette var sivilingeniør Aslak Rømme fra Bærum, han snur ikke
på hodet, han tenker på demningen de nettopp passerte i
sørenden av Bjertnessjøen. Han er sønn av pensjonert adm
dir. Fabian Rømme. Aslak har vært noen år utenlands, jobbet
med vannkraft. Med seg har han sin forlovede, cellisten
Solvår fra Haugesund.
Vi tråkker oss over ei blomstereng i all sin prakt på vollen
ved Bjertnessætra.
Gyngebru
Stien følger østre bredd av Bjertnessjøen. Denne sjøen er
vannkilde for mange Romerikinger, i sørenden er det arbeid
på demningen. Det er søndag, anleggsmaskinene har fri. Dette
er privilegerte maskiner, de kan nyte en pausedag i
sjøkanten langt inne på Romeriksåsen. I et Norge i vekst
drives rovdrift på anleggsmaskiner, de står knapt stille. Og
er det noen timers hvile for støle gravemaskinskuffer, så er
omgivelsene ofte støvete og stygge, på en eller annen
byggeplass i en by eller et tettbygd strøk.
På kartet ser TOL at de om noen hundre meter skal passere en
bekk, stien er stiplet tvers over bekken. Det gir håp om
bru. Tversoglangs liker bruer. Oddbjørn kommer fram først.
Byggverket over bekken ser dessverre ikke særlig trygt ut.
To lange stolper på langs og korte bordbiter på tvers.
Råbjørn nøler ikke denne dagen. Han har god balanse og suser
over gyngebrua nesten uten å senke tempoet. Bernt er nummer
to, han ønsker ingen vegring nå. Dropper vurderingene og
trår til. Litt over halvveis er katastrofen nesten et
faktum. En av tverrbitene er spikret bare på ene sida, den
vipper! I ettertid er det vanskelig å skjønne hvorfor
eldstemann ikke havnet i den flomstore bekken sine frådende
vannmasser. Det kunne gått så fryktelig galt, men en
spektakulær tyngdeoverføringsmanøver blir redningen. For et
kick, et spontant gledeshyl markerer suksessen.
Bjarne blir stående igjen til slutt, som en ensom
fjorårskalv. Tversoglangs skyr risiko. Bjarne gjør det som
vi andre også burde gjort. Han krabber over brua. Vi andre
føler det nesten litt pinlig. Den siste som kom med i TOL,
for under et år siden, er den eneste som vurderte brua
riktig. Han kan sin Tversoglangs-filosofi, den gutten!
Avgjørelsen
Det nærmet seg lunsjtid på søndag, dag nummer tre, Nannestad
sin sørgrense er innen rekkevidde. Gjerdrum har blitt nevnt
et par ganger. På planleggingsmøtet ble Gjerdrum omtalt som
en liten kommune, den tar vi på flyten. Med Hurdal og
mesteparten av Nannestad i bein, kropp og hue har Gjerdrum
vokst seg stor. Skremmende stor! Vi blir enige om å ta
avgjørelsen i lunsjpausen. Skal vi presse på og risikere at
ubehag blir til smerte og at ettermiddag blir til sein, sein
kveld. Eller skal vi gi oss på grensen mellom Nannestad og
Gjerdrum, eller grensen mellom ubehag og smerte om du vil?
Ved Djupøyungen finner vi en kjempefin lunsjplass. Det blir
Real turmat og TOL – kaffe. Og med i selskapet blir et
ufattelig antall maur (slekten Formica). De gir oss
ikke fred. Verst er det for Morten som skal ordne med maten
i tillegg, vi andre kan stort sett konsentrere oss om å
børste vekk plageåndene. Morten gir seg til slutt ende over:
-”Mauren er en utrolig slitsom type, reiser seg på bakbeina
og fekter. Han burde skjønne at jeg med mine 75 kilo kan
røske tak i`n og kaste`n 50 meter.” Mauren burde kanskje
skjønne det, resten av TOL kan imidlertid ikke helt se for
seg dette kastet. Morten retter det til 50 maurmeter, og vi
slår oss til ro med det.
Så skal Gjerdrum sin skjebne besegles. Får de sitt TOL-
stempel denne dagen, eller må de vente? Det blir ingen
diskusjon. Enighet på tvers og langs gjennom hele gruppa:
Hurdal og Nannestad er nok for oss denne helga. Alle føler
seg veldig komfortable med dette vedtaket. Det er viktig å
ta inn signalene om ubehag før det blir til smerte. Fem
kilometer gjenstår av Nannestad, de siste kreftene kan
fordeles til gjennomføring av denne etappen.
Seile
i medgang
Oddbjørn tar på seg igjen sine fuktige ullsokker, mens han
forteller at han ville gitt en formue for et tørt par. Bernt
gjør en rask vurdering av Oddbjørn sin formue før han velger
å bruke sitt siste tørre sokkepar sjøl. Haakon er stille og
sliten. Han går med på å overlate Bernt sitt telt, som han
har fraktet hele veien, til noen andre. Eldstemann kjenner
et stikk av dårlig samvittighet; hvorfor har han ikke
transportert sitt eget telt? Nå, fem kilometer fra målet,
ber han om teltet. Men Morten, av alle, kommer i forkjøpet.
Han som bærer tyngst fra før. Begrunnelsen er stilig, han
seiler på en medgangsbølge og vil lesses ned for å kjenne på
følelsen av motgang! Eldstemann orker ikke protestere.
På kartet har vi sett at Grøsåkervangen er et passende sted
for å bli hentet ut av Nannestad sin villmark. Grusvei skal
føre oss i den retningen. Naprapaten Morten har brukt tid på
å fortelle oss at sykling ikke er bra for kroppen, Oddbjørn
har fungert som illustrasjon. Litt overrasket blir vi andre
da vi møter en blid syklist som viser seg å være Morten sin
naprapatkollega Henrik. Alle naprapater er tydeligvis ikke
like sterke sykkelmotstandere….
To hundre meter før Grøsåkervangen må vi ta en avstikker for
å komme helt bort til Gjerdrumgrensa. En sti som går rett
sørover forbi Esetvangen er som skapt for oss. Sekkene
settes igjen i krattet, vi skal tur-retur Gjerdrum grense!
Etter en kilometer på denne stien er vi der. Ekspedisjonen
er fullført, Hurdal og Nannestad er gjennomført. En herlig
følelse!
Rugfinnen hilser
Rett før vi er tilbake ved sekkene, rekvirerer Morten en
maxi-taxi til Grøsåkervangen. Det er kort ventetid denne
søndag ettermiddagen. Vi må øke tempoet de siste meterne.
Snart svinger en stor drosje inn på plassen. Fredag
ettermiddag var TOL glad for at bein skulle erstatte hjul.
Nå, to døgn seinere, er vi sjeleglad for det omvendte: Hjul
skal erstatte bein!
Vi ber sjåføren om å kjøre oss til Eidsvoll Verk, helt hjem
til Bjørg (76). Om lag halvveis på hjemturen opplever vi noe
merkelig. Helt overraskende hilser Veli-Mattis fra Nordre
Hurdalen til oss. Han takker for turen på sin måte! I en
sving har hengeren på en tømmerbil velta og lasten ligger
spredd på tvers og langs utover i rugåkeren ved siden av
veien. Rugen har måttet vike plass for tømmeret. Det startet
med det omvendte da den gamle finnen fjernet skauen for å
dyrke sin siste rugavling for 370 år siden. Plutselig går
det kaldt nedover ryggraden. I et glimt ser jeg antydning
til et smil i det viltre skjegget som dekker store deler av
finnens furete ansikt: -”Tack så mycket, Tversochlangs förr
at ni tittade på mitt rike!”. Tømmeret fra hengeren har tatt
rugens plass den første dagen i juli det Herrens år 2007.
Ringen er sluttet. Hvil i fred, Veli-Mattis. En liten dråpe
med blod fra Savolaks har størknet i gnagsåret på hælen.
Takk til:
Bjørg (76) og Hoel senior (67) for transporten opp til
nordre Hurdalen.
Veiviseren Veli-Mattis (419) for spennende guiding gjennom
de store skoger.
Travel taxisjåfør (+/- 50) som klarte å holde bilen på
veien, tross en fart i overkant av det forsvarlige.
Bjørg (76) for nydelig bankett søndag ettermiddag, med
flagg, rekesmørbrød, vestlandslefse, kaffe og cognac.
